Grosch-selskapet

Det ble høsten 1999 tatt et initiativ fra lederen av arkitektmuseet, Ulf Grønvold. Han mente at man burde minnes den store arkitekten Christian Heinrich Grosch ved å danne et Grosch-selskap, som hvert annet år skulle dele ut en medalje til en fremragende norsk arkitekt. Selskapets styre skulle reflektere innsatsen til Grosch: han hadde vært med på å tegne Slottet og Universitetet i Oslo, et bygg for Norges Bank og en rekke norske kirker. Jeg ble, som rektor for UiO, valgt til styremedlem sammen med blant annet biskop Gunnar Stålsett, slottsforvalter Thomas Willoch, professor(økonomi) Preben Munthe og professor (historie) Anne-Lise Seip. Stiftelsen av Groschselskapet fant sted i år 2000, og den første medaljen ble gitt til arkitekt Sverre Fehn i 2001. Jeg satt i Grosch-selskapets styre inntil rektor Ole- Petter Ottersen overtok vervet i 2012.

Observatoriebygget

En stor og vanskelig sak, som raskt kom på rektoratets bord, var hvem som skulle bruke Observatoriebygget ved Solli plass. Det var UiOs eldste bygg, tegnet av Grosch, og er et historisk observatorium med en del av de gamle instrumentene delvis intakt. Her satte Christopher Hansteen (1784 – 1873), professor i astronomi og matematikk, Norge på kartet. Dette gjorde han i bokstavelig forstand, ved å bestemme Christianias lengde- og breddegrad. Hansteen markerte seg innen flere forskningsfelt og studerte med suksess både stjerner og jordmagnetisme. Og ambisjonene han hadde felte han inn på en plate festet til observatoriets grunnstein. «Et nos petimus astra» – «Også vi søker stjernene» – står det på denne platen. Og «Et nos petimus astra» ble Universitetets motto ved jubileet nesten to hundre år senere.

Observatoriet lå meget vel til rette for å bli et naturvitenskapelig historisk museum. Men Ibsen-senteret hadde flyttet inn der og innredet seg vel og bra. Deres beste argument var en hensiktsmessig kort avstand til Uni versitetsbibliotekets bygning på Drammensveien, en bygning som inneholdt det meste av litteraturhistorisk verdi etter Henrik Ibsen. Dessuten hadde Jahre-fondet gitt penger til Ibsens-senterets oppussing av Observatoriebygget. De to dekaner, Hovdhaugen for HF-fakultetet og Trulsen for MatNatfakultetet, var selvsagt uenige. Men det ble i år 2000 skapt et forlik etter intense forhandlinger og mye hissig og varm argumentasjon: Ibsen-senteret skulle få være der i noen år inntil andre hensiktsmessige lokaliteter var skaffet til veie, og så skulle realistene etter 10 år ta over hele Observatoriet. Bygget ble pietetsfullt rehabilitert og gjenåpnet i november 2011 og fungerer nå godt som et lite, men verdig, naturhistorisk museum.

Kulturhistorisk museum til Bjørvika

I min tale ved innsettelsen som rektor hadde jeg gått inn for å bygge et nytt kulturhistorisk museum i Bjørvika, og flytte vikingskipene til det nye museet. Det hele så lyst ut under min rektorperiode. Oslos ordfører Per Ditlef- Simonsen var en sterk tilhenger av disse planer. Arkitekt Niels Torp kom tidlig med tegninger, og direktør Alf Bøe hadde konkrete planer om hva som burde ligge hvor. Jeg samlet alle tilhengerne til en arbeidsmiddag hjemme i Holmboes gate våren 1999. Der var også stortingsrepresentanter fra Oslo, som likte planene svært godt. Men det var sterke motkrefter, spesielt fra personer og miljøer som ville beholde viktigskipene på Bygdøy, og som brukte en rekke argumenter for at flytting ikke burde finne sted: vikingskipene var for skjøre til at de kunne flyttes, i alle fall vogner og mindre gjenstander av tre som var dårlig preparert. Og motkreftene vant slaget om vikingskipene, de skal forbli i et utvidet museum på Bygdøy.

Kulturskatter lagret i magasiner utilgjengelige for folk flest

Sommeren 1999 startet valgkampen i Oslo. Arbeiderpartiet (Åse Kleveland) og Høyre (Per Ditlef-Simonsen) ble invitert til UiO for å diskutere kommunal universitetspolitikk. Jeg ledet diskusjonen og kom under innledningen inn på spørsmålet om utbygging av museene i Oslo. Jeg fremhevet i innledningen at det meste av våre gamle kulturskatter lå lagret i magasiner. Var det en tanke å sende noen av disse bortgjemte klenodiene tilbake til de kirker og lokale museer de kom fra? Jeg gjentok denne tanken på en museumskonferanse senere på sommeren. Sjelden har jeg fått så kraftig faglig motstand. Fagfolkene mente at våre klenodier fra tidligere tider hadde det best i magasinene. I lokalmiljøene kunne de lett blitt skadd. Men jeg fikk støtte fra lokale museer og en rekke lokalpolitikere. Allikevel, madonnaer og andre skjøre gjenstander er fortsatt godt og sikkert lagret, men beundres bare av noen få fagfolk.

Striden om Universitetsforlaget

Forsommeren 1999 bestemte forlagene Gyldendal og Aschehoug at de ville legge ned Universitetsforlaget. De eide fra før til sammen 50 % av aksjene og kjøpte en stor aksjepost fra Studentsamskipnaden i Trondheim. UiO og andre akademiske institusjoner eide bare til sammen vel 16 % av aksjene i Universitetsforlaget. De to forlagene ville dele Universitetsforlaget mellom seg. Beslutningen om nedleggelse av Universitetsforlaget vakte både harme og forbauselse i vide forsknings- og kulturkretser. Beslutningen kom overraskende. Året i forveien hadde de to forlagene lovet å videreføre Universitetsforlaget. De hadde til og med avsatt Universitetsforlagets direktør fordi han ville selge forlagets tidsskrifter til et engelsk forlag. Året etter ville Gyldendal og Aschehoug det samme. Saken vakte stor oppmerksomhet, både blant forfattere og i økonomikretser. UiO arbeidet for et slags kompromiss. Det var en rekke møter hvor enten Rolv Mikkel Blakar eller jeg representerte Universitetet. Fra første øyeblikk av var det imidlertid klart: for Gyldendal og Aschehoug var prinsippet at «money speaks». UiO satt ikke med store aksjeposter, men hadde rettighetene til navnet Universitetsforlaget, noe som viste seg å bli meget viktig. Betingelsene for at UiO skulle selge sine aksjer til Aschehoug og Gyldendal var tre. For det første skulle universitetsredaksjonen i Universitetsforlaget videreføres i Aschehoug, og forlaget skulle være forpliktet til å medvirke til publisering av forskningslitteratur og av lærebøker rettet mot universitets- og høgskolesektoren. For det andre skulle Universitet fremdeles bestemme over retten til å bruke navnet Universitetsforlaget. For det tredje skulle Universitetet i Oslo ha en vedtektsbestemt rett til ett styremedlem i det nye Universitetsforlaget. Jeg fikk det vervet. Gyldendal og Aschehoug delte Universitetsforlaget mellom seg. Gyldendal fikk retten til å utgi skolebøker og hele Universitetsforlagets lager av bøker. Forlagets internasjonale tidsskrifter skulle selges til utlandet. Det siste skapte mange innsigelser, og protestene havnet til slutt i regjeringen og ble behandlet av handelsminister Sponheim. Men forlagene klarte etter mye diskusjon og store løfter å få lov til selge den internasjonale tidsskrift-porteføljen til engelske forlag.

Nytt Universitetsbibliotek – Georg Sverdrups Hus

Lucy Smith hadde arbeidet intenst for å få et nytt universitetsbibliotek på Blindern, og det ble ferdig forsommeren 1999. Jeg fikk æren av å innvie bygget, som fikk navn etter universitetets første bibliotekar, Georg Sverdrup, den kjente Eidsvollsmannen. Innvielsen fant sted på UiOs «fødselsdag» 2. september. Kongen hadde langt ned grunnsteinen og skulle være med på den offisielle åpningen av biblioteket. Han kom sammen med Dronning

Sonja, og de ble hentet på parkeringsplassen utenfor Administrasjonsbygget. NRK skulle dekke begivenheten og hadde satt opp kamera og mikrofon slik at Kongen skulle bli godt sett og hørt. Uheldigvis førte jeg de kongelige inn på gale plasser, slik at det ble rektor som satt i NRKs fokus under seremonien, med majestetens adjutanter og sikkerhetsfolk bak seg. Kongen skjønte feilen og moret seg – kongelig, mens statsråd Lilletun hygget seg med dronning Sonjas hoffdame.

Åpningsseremonien var stilfull. Men arkitekten bak praktbygget fikk et «slag i trynet» fordi Dagbladet på selve åpningsdagen over hele forsiden hadde et direkte slakt av det nye Universitetsbiblioteket. I dag er det allmenn enighet om at Universitetsbiblioteket på Blindern er et vakkert bygg. Arkitektene fikk utvidet bygget ved å brette det litt ut. Derved ble det skapt et stort åpent rom, velegnet til musikk og annen underholdning. Da jeg var i USA på begynnelsen av 1990-årene, hadde jeg opplevd hvordan man ved National Institutes of Health brukte fredagens lunsjpause til en konsert for de ansatte i institusjonens største auditorium. Jeg tok ideen med meg til UiO og fikk innført fredagskonserter i Universitetsbiblioteket i et nært samarbeid med Oslo Filharmonisk Selskap. Fredagskonsertene har blitt en tradisjon.

Øverst i det åpne rommet hadde arkitektene tegnet en liten balkong. Bakgrunnen var at Gudmund Hernes, da han som minister skulle innvie Helga Engs hus, hadde etterlyst en balkong som han kunne tale fra. Det var de samme arkitektene som også sto for Georg Sverdrups hus, som altså fikk sin balkong. Jeg brukte den bare en gang.

Noen måneder etter at Georg Sverdrups hus var innviet, la jeg en kveld merke til at det var kommet en stor rød-lysende Coca-Cola- automat i inngangspartiet til biblioteket. Automaten var skjemmende for interiøret i biblioteket, og det automaten tilbød å drikke, var ikke akkurat etter min smak. Jeg spurte hvem som hadde gitt tillatelse til plassering av brusautomaten. Det var Studentsamskipnaden, som hadde fått gode økonomiske betingelser ved å selge Coca-Cola på den måten. Jeg beordret automaten bort og forlagte at Studentsamskipnaden skulle lage en kaffebar i stedet. Så ble raskt gjort, og kaffebaren er blitt et meget populært sted i Universitetsbiblioteket.

Jahre-formuen tilbake til Norge?

Like etter at jeg hadde tiltrådt som rektor, ble jeg kontaktet av styremedlemmer i Jahres humanitære stiftelse. Rektor var ex officio styremedlem i Anders Jahres fond til vitenskapens fremme. Jeg fikk vite at ganske store deler av Jahres utenlandske formue var intakt, og at det var mulig å forhandle seg frem til en avtale med dem som «disponerte» pengene. Derved kunne muligens store deler av formuen komme tilbake til Norge. Det var meningen at pengene skulle tilfalle de to Jahre-stiftelsene. Jeg hadde kontakt med Bjørn Bettum og Øivind Fjelstad om saken og mente at det var verdt å forsøke å få penger tilbake til Norge. Jeg ble i februar 2000 med Bettum til London. Vi var i møte med Lazard Bank, som hadde vært Anders Jahre bank. Banken skulle formidle kontakten og skulle være forhandler om tilbakeføringen. Saken var ganske spesiell. Skattemyndighetene var på jakt etter pengene, men selv etter tallrike forsøk og en masse advokathonorarer, hadde man ikke klart å få en løsning. Lucy Smith ville ikke ha noe med saken å gjøre da hun var rektor.

På bakgrunn av forhandlinger og kontakter i utlandet, kom vi frem til en slags løsning med de som «disponerte» pengene. Jeg hadde kontakt med en del rikspolitikere om saken, og de fleste jeg snakket med mente at man burde prøve å få til en ordning. Jeg var derfor med på et initiativ og skrev sammen Øivind Fjelstad et fortrolig notat til statsminister Stoltenberg den 18.mai 2000. Vi undertegnet notatet på vegne av Anders Jahres fond til vitenskapens fremme og Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Det fortrolige notatet var ikke mer fortrolig enn at Dagens Næringsliv fikk fatt i det og publiserte det i juni 2000. I notatet skrev vi:

Vi mente på bakgrunn av alle de forsøk som var gjort tidligere, at uten en slik forliksløsning, ville pengene bare forsvinne i formålsløse juridiske diskusjoner og tvister.

Statsministerens kontor sendte vårt notat over til Finansdepartementet. Sentrale byråkrater i det departementet frarådet en forliksløsning, og slik ble det. Saken er omtalt i den siste boken om Anders Jahre* Tjomsland A. Anders Jahre – hans liv og virksomhet. Sandefjord: Tjomsland Media AS, 2013..

Mjøs-utvalgets arbeid og innstilling og den etterfølgende stortingsmelding

I 1998 nedsatte regjeringen Bondevik et utvalg til å utrede høyere utdanning etter år 2000. Utvalget fikk i mandat å gi en samlet fremstilling av høyere utdanning, og vurdere behovet for endringer i sektoren, i lys av blant annet internasjonal utvikling og nye krav fra studenter, samfunns- og næringsliv. Det var Jon Lilletun som hadde lagt grunnlaget for det mandatet Mjøsutvalget fikk. Lilletun var svært interessert i forskning og lydhør overfor hva sentrale forskere mente om forskningspolitikk. Vi hadde flere samtaler om sentrale forskningsspørsmål, og jeg hevdet at Forskningsrådet burde ha langt flere fremragende forskere i sitt styre. Det var nemlig på tide å utnevne nytt styre for Forskningsrådet. Men Lilletun gikk av som minister før nytt styre for Forskningsrådet ble oppnevnt, og de samtalene vi hadde og de signaler han sendte til departementet som minister, ble ikke hørt da Stoltenbergregjeringen oppnevnte nytt styre for Forskningsrådet.

Mjøs-utvalget innkalte institusjonene til møter, men på disse møtene ble det lite tid til grundige diskusjoner. Jeg reiste derfor til Tromsø høsten 1999 for å snakke med Mjøs om sentrale punkter utvalget hadde til drøfting. Det gjaldt spesielt tre saker: 1) antall universiteter i Norge, 2) skulle rektor og styret for den vitenskapelige institusjon utnevnes av myndighetene eller velges av institusjonenes ansatte, og 3) omorganiseringen av gradsordningene etter europeisk mønster. Disse sakene ble diskutert intenst i ulike fora ved UiO.

Jeg fremholdt både overfor Mjøs og i offentlig sammenheng at jeg syntes at det bare skulle være 4 universiteter i Norge, og at de de vitenskapelige høgskolene skulle konsentrere seg om de oppgavene som Ottosen-komiteen opprinnelig hadde bestemt, nemlig bidra til en god profesjonsutdannelse og ikke bli halvgode universiteter.

Utvalget avga sin innstilling til departementet 8. mai 2000. Det var utnevnt av en borgerlig regjering, men ga sin innstilling til en regjering ledet av Jens Stoltenberg og med Trond Giske som ansvarlig statsråd. Mjøsutvalget fremla forslag til en omfattende reform av høyere utdanning, som ble fulgt opp av regjeringen Stoltenberg i St. meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning, og ved Stortingets behandling av meldingen.

Jeg fikk ikke noen tilslutning til min mening om at fire universiteter i Norge var nok. Det ble bestemt at dersom en vitenskapelig institusjon kunne gi doktorgrader i flere faglige områder, var det nærmest fritt frem for å be om å få kalle seg universitet. Imidlertid ble det på grunnlag av et mindretall i Mjøs-utvalget tatt til følge i den etterfølgende stortingsmelding at den vitenskapelige institusjon selv kunne bestemme om den ville velge sin leder og sitt styre, men regjeringen kunne i tillegg utnevne en eller et par styremedlemmer.

Mjøs-utvalget foreslo blant annet at de statlige institusjonene skulle gis større selvstendighet; en innføring av et nytt finansieringssystem for høyere utdanning; en organisering av statlige institusjoner i egne rettssubjekter, og et felles lovverk for statlige og private institusjoner. Innstillingen ville ha tettere oppfølging av studentene, innføre en ny gradsstruktur, og opprette et eget, uavhengig akkrediteringssystem og -organ. Et flertall av Mjøs-utvalgets medlemmer gikk inn for at universiteter og høyskoler skulle organiseres som egne rettssubjekter i henhold til en egen særlov. Et mindretall gikk inn for at institusjonene skulle organiseres som forvaltningsorganer med særskilte og utvidede fullmakter. Mjøs-utvalgets mindretalls forslag ble lagt til grunn av regjeringen Stoltenberg i en stortingsmelding om Forskningspolitikken, og Stortinget ga sin tilslutning til denne.

Samme dag som Mjøs la frem sitt utvalgs innstilling, var ministrene Trond Giske og Grete Knudsen i intern debatt om hvem som skulle bestemme over de enkelte departementers forskningsbevilgninger. Giske ville ha hele kontrollen via sin innflytelse over Forskningsrådet, men Knudsen mente at industriforskning skulle styres av henne. Regjeringen avgjorde saken til fordel for Giske.

Mjøs-utvalgets innstilling ble heftig diskutert på UiO. En rekke forskere fra humanistiske fagkretser var i mot bachelor- og mastergrader. De mente at dette ville forringe studentenes innsikt og kompetanse innen sine fagområder. Realfagene hilste derimot stort sett de nye gradsstrukturene velkommen.

Jeg hadde senere i mai 2000 et møte med Trond Giske om Mjøs-utvalgets innstilling. Han var tydelig for det meste av det som sto i Mjøs-utvalgets innstilling, og spesielt forsvarte han studentenes interesser. I det hele, Trond Giske hørte langt mer på studenter enn på forskere i diskusjon om undervisning og forskning. Den gode og lyttende innstilling som jeg hadde møtt hos Lilletun, var fullstendig fraværende i mine kontakter med Trond Giske.

Rune Slagstad lagde sin egen innstilling, som en reaksjon på Mjøs-utvalgets innstilling, og vi hadde i august 2000 gode samtaler om hans forslag, som stort sett var sammenfallende med hva jeg mente.

Mjøs-utvalgets innstilling førte til en stortingsmelding* Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. St. meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning., og den etterlyste evalueringer av norsk forskning. Dette førte til at både universiteter og Forskningsrådet og dets sektorer skulle evalueres. Men UiO ville først gjøre en egenevaluering. I denne spilte både Arild Underdal og Ole Petter Ottersen sentrale roller, noe som kom til å få betydning for deres roller som rektorer senere: de fikk nemlig ved denne egenevalueringen av UiO stor innsikt i UiOs styrke, struktur og problemer.

En av de første evalueringer som ble offentliggjort, var en vurdering av biofagene i Norge. Et internasjonalt team, under ledelse av den svenske professor Gunnar Öquist hadde evaluert forskning innen biofag i Norge, og kom med sin rapport i januar 2001. Hans kritikk var besk, – og riktig: Det var lav standard i norsk forskning innen biofag, med noen øyer av fremragende miljøer. Årsaken til at det gjennomgående sto så dårlig til, var utilstrekkelig finansiering og uhensiktsmessig ledelse. Altfor lite ble brukt til fri forskning og for meget ble styrt av strategiske programmer. Jeg var enig med Öquist, og fremholdt mine synspunkter både titt og ofte.

Budsjettpåvirkning

Dette kapitelet er ganske detaljert for å vise hvordan UiO arbeidet for å styrke budsjettet. Forskningspolitikk og penger til undervisning på universitetsnivå hadde vært sentrale momenter i valgkampen for å bli rektor. Det var egentlig ingen stor uenighet mellom rektor-kandidatene, men vektleggingen av problemstillingen var ulik. Jeg følte det som en forpliktelse å sette budsjettsaker i fremste rekke innenfor de politiske sakene som UiO burde uttale seg om. Jeg brukte uttalelsen: «Penger til forskning er ingen utgift, men en investering» i en rekke innlegg i aviser, polemikker og i politiske diskusjoner.

Jon Lilletun var forsknings- og utdanningsminister da jeg ble rektor. Jon Lilletun og jeg ble etter hvert fortrolige venner og samtalepartnere. Vi møttes privat og offisielt, og hadde tallrike telefonsamtaler. Lilletun hadde liten formell utdannelse, men han har etter min mening vært den beste forskningsminister Norge har hatt siden Lars Roar Langslet, som gikk av i 1986!

Høsten 2000 var det stor aktivitet fra universitetenes side i Stortingets budsjettprosess. Bakgrunnen var at det verserte rykter om at regjeringen Stoltenberg ville gi universiteter og høgskoler et meget stramt budsjett. Det som skjedde i høsten 2000 er et godt eksempel på hvordan de akademiske institusjonene kan arbeide politisk for å bedre sine budsjetter. UiO spilte da en hovedrolle, men arbeidet nært med de andre universitetene, spesielt Universitetet i Bergen.

Rektor Kirsti Koch Christensen i Bergen og jeg hadde gjennom vår rektorperiode hatt en rekke både hyggelige og nyttige møter. Tonen mellom oss var god, åpen og tillitsfull. Jeg hadde også kommet godt overens med universitetsdirektøren i Bergen, Kåre Rommetveit. Han var en politisk person, tilknyttet Arbeiderpartiet. Hver gang han var i Oslo, besøkte han Stortinget. Da ryktene om dårlige budsjetter for universitetene kom opp tidlig på høsten 2000, tok Kåre og jeg kontakt og la en slags plan for å prøve å påvirke budsjettprosessen til fordel for akademisk forskning og høyere ut danning. Regjeringen var en mindretallsregjering, og derfor avhengig av samarbeid med andre partier. Dette skapte muligheter for å påvirke budsjettprosessen. Vi traff stortingsrepresentantene Ranveig Frøiland (Leder av KUF-komiteen) og Dag Terje Andersen (Leder av Finanskomiteen) den 5. september 2000. De var nettopp ferdig med regjeringens og Arbeiderpartiets budsjettkonferanse og var ganske slitne. De ville selvsagt ikke røpe noe, men sa at «det ikke er så galt som dere tror». Under samtalen med de to komitélederne ble det helt klart at de måtte kjempe for Arbeiderpartiets budsjettforslag, men at de ikke var uvillige til å gå inn i diskusjoner med andre partier når det nærmet seg budsjettforlik. Begge politikerne fremholdt at Trond Giske kjempet hardt for forskning og omstillingsmidler til universitetene, men det var tydelig at han ikke hadde vunnet i budsjettkampen på regjeringskonferansen. Etter det møtet ble Kåre Rommetveit og jeg enige om at vi skulle prøve å få til et møte mellom de fire universitetene og hele Stortingets KUF komité en gang i oktober.

Jeg fikk en samtale med Jon Lilletun og Terje Johansen i Stortingsrestauranten den 18. september. Johansen var Venstres representant i Finanskomiteen. Jeg fortalte dem at Universitetet i Oslo og de tre andre universitetene arbeidet overfor Stortinget for å få et bedre budsjett. Jeg fortalte om mine tanker vedrørende de formler som Finansdepartementets sosialøkonomer bruker for å lage budsjetter. Formlene inneholder ikke noe om forskning og høyere utdanning. Jeg fortalte at jeg skulle ha et møte med Aukrust og Longva i Statistisk Sentralbyrå om disse sakene. Det var flere sentrale økonomer som mente at Finansdepartementets nåværende linje ikke var riktig, og at man burde få en offentlig debatt om disse problemene, en debatt der sosialøkonomene deltok. Terje Johansen og Jon Lilletun var meget interessert i disse spørsmålene.

På en slottsmiddag den 20.9.2000 fikk jeg snakket med statsminister Jens Stoltenberg og statsråd Trond Giske. Jeg fremholdt at Finansdepartementet arbeidet etter en gammeldags budsjett-modell der forskning og utvikling ikke var med. Stoltenberg sa at dette nok var riktig, men han forstod ikke hvorledes en slik modell kunne endres. Det var tross alt budsjett for bare ett år av gangen, og den langsiktigheten som forskning representerer, var vanskelig å få inn i budsjettarbeidet. Jeg repliserte at dette akkurat var vanskeligheten, og at jeg skulle ha et møte i nær fremtid med Aukrust og Longva i Statistisk Sentralbyrå og et par andre økonomer for å diskutere en mulig endring i prinsippene for budsjettarbeidet.

Under samtalene med Trond Giske og Jens Stoltenberg kom det tydelig fram at de ikke skjønte hvilke problemer Universitetet i Oslo sto overfor, og ikke oppfattet hvor stor betydning forskning og høyere utdanning på lang sikt har for landets økonomi. De var for mye preget og opptatt av sine egne fagområder og forstod overhodet ikke at eksperimentell medisin og naturvitenskapelige fag hadde vansker på grunn av dårlig økonomi.

Like før statsbudsjettet skulle offentliggjøres innkalte ledelsen for KUF den 2. oktober 2000 ledelsen for universitetene og Forskningsrådet til et informasjonsmøte som de kalte «Forskningspolitisk strategi». Men møtet var en orientering til oss om statsbudsjettet. Innledningsvis ble det henvist til en artikkel i VG om KUF budsjettet. Det ble sagt at VG var vel informert. Noe som var riktig, fordi artikkelen var skrevet av en venn av statsråd Trond Giske. Artikkelen påpekte at universitetene fikk et meget godt budsjett for året 2001. Noe som absolutt ikke var korrekt.

Samme ettermiddag kontaktet jeg stortingsrepresentant Ranveig Frøiland fra Arbeiderpartiet om Universitetets budsjett. Hun sa at vi måtte være fornøyd med forskningsbevilgningene, men skjønte etter hvert at vi var misfornøyde med de bevilgningene som var foreslått.

Den 4.10 ringte Odd Einar Dørum for å få kommentarer til budsjettet for Universitetet i Oslo. Han mente at universitetene burde få omstillingsmidler og at forskningsbevilgningene var for små, spesielt fordi det var en plan om å komme opp med budsjetter på OECD-nivå.

Den 6.10 om morgenen ble jeg intervjuet av NRK P2 i Politisk kvarter om statsbudsjettets betydning for universitetene. Jeg sa at de økonomiske modellene som statsbudsjettet ble utarbeidet etter, måtte være gale, og at dette spørsmålet burde bli gjenstand for en inngående diskusjon blant akademisk utdannete økonomer. Intervjuet skapet stor reaksjon i akademisk økonomimiljø, og førte til et «oppvaskmøte» på Økonomisk institutt senere i oktober (se avslutning av dette kapittelet).

Den 6.10 på ettermiddagen hadde jeg et møte med Kåre Rommetveit. Vi snakket om opplegget for å få samtaler med de politiske partiene om statsbudsjettet. Det var gått ut en offisiell invitasjon til KUF-komitéen kvelden 18. oktober, og kopi av denne invitasjonen var sendt til Universitets- og høgskolerådet. Invitasjonen var signert av de fire rektorene ved universitetene. Kåre Rommetveit hadde hatt samtaler med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Han hadde videre snakket med Rolf Reikvam i SV og Petter Løvik i Høyre. Han hadde også kontaktet Knut Arild Hareide, som utarbeidet Kristelig Folkepartis merknader til statsbudsjettet. Han hadde videre snakket med stortingsrepresentant Arne Skauge, som satt i styret for Universitetet i Bergen. Skauge hadde vært til stede ved budsjettgjennomgangen ved Universitetet i Bergen i den 5. oktober, og han forstod problemstillingene. Kåre Rommetveit kommenterte også mine kommentarer i «Politisk kvarter», og jeg fikk helhjertet støtte fra ham. Han mente det var viktig at universitetene nå var i media slik at folk i samfunnet skjønte hva vi slet med. Budsjettdebatten druknet jo i spørsmål om bensin, kjøtt og alkohol, og de vesentlige tingene kom ikke godt nok fram. Universitetet i Bergen arbeidet med tall som kunne bygge opp under våre argumenter i de møtene vi planla.

Den 10. oktober hadde jeg en telefonsamtale med Jon Lilletun som fortalte at KrF var helt på linje med Venstre i denne saken, og at Odd Einar Dørum kjørte et løp som KrF var helt enig i.

Odd Einar Dørum ringte meg den samme dagen for at vi skulle avtale møte i Stortinget den 17.10 for å diskutere statsbudsjettet. Jeg fortalte at Kåre Rommetveit også kom, og at vi jobbet sammen for de fire universitetene. Dørum ville hjelpe oss. Hans strategi var nå å få tilbake til universitetene de 140 millioner kroner som var strøket i budsjettet, øke utbyttet fra Forskningsfondet med 100 millioner og prøve å få en bevilgning på 20 millioner til grunnforskingen ved de medisinske fakulteter.

Den 13.10 var det utdeling av årets medisinske Jahrepris. I min tale i Aulaen kom jeg inn på forskningsbudsjetter i de nordiske landene og sa blant annet:

Helseminister Tønne var med på Jahre-festlighetene og fortalte meg etterpå at mine bemerkninger om finansiering av medisinsk forskning hadde gjort inntrykk på han.

Den 16.10 hadde vi en rekke møter. Først møttes Kirsti Koch Christensen og jeg, og vi ble enige om hvordan møtet med KUF-komiteen skulle legges opp. Deretter var det møte i representantskapet for Universitets- og høgskolerådet under ledelse av Tove Bull, rektor ved Universitetet i Tromsø. Hun fortalte om det initiativet de fire universitetsrektorene hadde tatt for å møte KUF-komiteen. Det kom ingen innsigelser fra medlemmer i representantskapet. Men det ble stadig under debatten hevdet av universitetene og høgskolene måtte stå sammen og kjempe for mer penger til hele sektoren.

Senere på dagen hadde Kåre Rommetveit og jeg møte i Stortinget med SV-representantene Rolf Reikvam og Øystein Djupedal, den første fra KUFkomiteen, den andre fra Finanskomiteen. Jeg presiserte at vi kom på vegne av de fire universitetene. De ville begge kjempe for det vi la frem, nemlig en øking på 250 millioner til universitetene. Reikvam ville også forslå 500 millioner ekstra til forskning mer generelt. Reikvam var opprørt over den manglende oppfølgingen fra både AP og Sentrumspartiene etter alt det gode de hadde sagt i Forskningsmeldingens kjølvann. Både Rommetveit og jeg påpekte viktigheten av at universitetenes budsjetter ble preget av forutsigbarhet, kvalitet og langsiktighet. Dette falt i god jord hos begge SV-stortingsmennene.

Om kvelden den 18. oktober hadde de fire universitetene møte med KUF-komiteen i Stortinget. Møtet fant sted på Hotel Bristol. Vi hadde invitert KUF-komitéen for å snakke om årets budsjettbehandling. Nesten hele stortingskomitéen var til stede.

Jeg innledet kveldsmøtet og sa blant annet:

Deretter presenterte Kåre Rommetveit vår forståelse av budsjett-tallene og konsekvensene av disse. Her ble det konkludert med at universitetene hadde blitt kuttet med vel 250 millioner kroner.

Møtet med KUF-komiteen ble holdt i en saklig og hyggelig tone. De trodde på tallene våre, og spesielt var det oppmuntrende at Ranveig Frøiland virket meget positiv og ville ta saken opp med Trond Giske for å få vite hva som lå til grunn for kuttene til universitetene.

Jon Lilletun hadde også fått våre tall og var overasket over at de var så vidt dårlige for universitetene. Han ville ta saken opp med sin partiledelse.

Kåre Rommetveit og jeg hadde altså hatt samtaler med partiledelsen og Finanskomitéens medlemmer fra de ulike partier vedrørende universitetsbudsjettene. Vi hadde hatt med oss notater som viste hvorledes vi beregnet det kuttet som lå i statsbudsjettet for de fire universitetene og de pengene vi trengte for å få i gang omstillingsprosessen. Disse dokumentenes tall var kvalitetssikret ved budsjettfolk fra alle fire universitetene, og vi benyttet en regnemetode som kunne etterprøves av departementet. Det var en forutsetning at disse tallene også skulle bli gitt Universitets- og høgskolerådet (UHR), slik at de hadde de samme tall når Universitets- og høgskolerådet skulle til høring i Stortingets KUF-komité den 19. oktober.

Mandag 16. oktober om morgenen ble notatene oversendt til assisterende generalsekretær Vidar Wamb i UHR. Budsjettet ble diskutert i representantskapet i UHR, og tallene fra de fire universitetene ble presentert av assisterende universitetsdirektør Sverre Spildo fra Bergen. Etter representantskapsmøtet hadde styret i UHR møte, og de diskuterte det notat som skulle legges fram for KUF-komitéen.

Tove Bull kunne ikke møte til høringen i Stortinget, og jeg ble innkalt som vararepresentant på kort varsel uten at jeg kjente til det notatet som UHRs styre hadde utarbeidet for å legge fram for KUF-komitéen. Vi skulle møte KUF-komitéen kl. 11.00 og møttes kl. 10.45 i foajéen for å «briefes» før møtet. Det var da enighet om at nestleder i UHR, rektor Stave fra Volda, skulle føre ordet og at vi andre skulle følge på i ordskiftet etterpå.

Stave gikk gjennom UHRs notat og fremholdt de dårlige budsjettene, men endte opp med å si at UHR bad om et tillegg i statsbudsjettet på 180 mill. kroner. Jeg skjønte under møtet at man her opererte med to sett av tall, men ville ikke gå inn og korrigere rektor Stave i selve høringsmøtet med komiteen. På slutten av møtet «eksploderte» Odd Einar Dørum fordi han mente det var helt galt av UHR å komme med et forlangende på 180 millioner når rektorene dagen i forveien hadde lagt fram gode tall som viste at de trengte 250 millioner til de fire universitetene, og at høgskolesektoren ved samme beregningsmåte trengte 100 millioner, altså samlet 350 millioner, og her kom man bare og spurte om halvparten.

Møtet ble avbrutt på grunn av avstemming i Stortinget, men det var full forvirring i KUF-komitéen om disse tallene. Vi fra UHR samlet oss nede i foajéen for å diskutere hva som var gått galt. Jeg sa vi måtte rette opp denne saken. Vi kunne ikke operere med to ulike sett av tall. Odd Einar Dørum kom ned etter avstemmingen, og spurte hva i all verden det hadde gått av UHR når de kunne komme med et notat som sparket bena under den meget gode lobbingen, som de fire universitetene hadde gjort dagen i forveien. Rektor Stave svarte da at de hadde diskutert dette i styret i UHR og hadde funnet ut at de ikke kunne spørre om så mye penger. Odd Einar Dørum «eksploderte» igjen og sa at det ikke var UHRs oppgave å vurdere hvorvidt Stortinget hadde råd til det vi trengte. Vi skulle bare legge fram tallene på en skikkelig måte, og så fikk Stortinget selv bestemme hvor mye penger de hadde å gi. Dersom man på forhånd reduserer sitt krav i håp om at man skal virke mer beskjeden og ikke står på tallene som de er, kommer man ingen vei i Stortinget.

Samme kvelden, 19. oktober, var det Slottsmiddag for stortingsrepresentantene. Jeg var invitert og brukte som vanlig tiden til å snakke med toneangivende personer om universitetssaker: Odd Einar Dørum tok opp igjen det som hadde skjedd under høringen i KUF-komitéen. Under de samtalene jeg hadde med ham, Ranveig Frøiland og Jon Lilletun senere på kvelden, mente han at det meste av skadene var opprettet. Odd Einar Dørum fortalte videre at høringen i KUF-komitéen utover dagen var gått godt. De hadde hatt høring med Norsk Studentunion, Forskerforbundet og Akademikerne, og tallene som ble presentert fra disse tre organisasjonene var helt konsistente og stemte godt med det som universitetsrektorene hadde lagt fram for KUF-komitéen. Men Universitets- og høgskolerådet hadde vært helt amatørmessige i sin fremstilling.

Trond Giske kontaktet meg og spurte hva som lå bak de 250 millionene som de fire rektorene opererte med. Jeg fortalte om tallene og kvalitetssikring av dem, og han godtok dette. Terje Johansen var forbauset over størrelsen på tallene som universitetene hadde presentert. Han godtok tallene og ville kjempe for oss sammen med Odd Einar Dørum. Men han sa at det var store vansker fordi sentrumsalliansen var i ferd med å sprekke. Senterpartiet ville kanskje gå sammen med Arbeiderpartiet.

Ranveig Frøiland var meget imponert over det møtet som de fire universitetene hadde hatt med KUF-komitéen. Det samme var Petter Løvik, fra Høyre i Møre og Romsdal, som fortalte at tallene i statsbudsjettet var vanskelig å forstå. Han nærmest antydet at Finansdepartement med vilje hadde presentert tallene slik at de skulle være vanskelig å trenge gjennom, og derved kunne budsjettet lettere bli vedtatt. Han var derfor svært takknemlig for den måten som tallene var blitt gjennomgått på fra universitetenes side, og han ville kjempe for vår sak.

Jeg hadde den 26. oktober en samtale med Kristin Clemet om statsbudsjettet. Kristin Clemet var like skuffet som meg over regjeringens budsjett. Hun mente at den optimismen som vi «været» i fjor, forsvant ved dette budsjettet. Faktisk er vi gått tilbake på OECD-statistikken, og vi mister tiltro og optimisme både i næringslivet og ved universitetene. Hun mente det ikke ville skje noe særlig i Stortinget før Arbeiderpartiet hadde hatt sitt landsmøte, og at de store finansforhandlingene i Stortinget ville skje i siste del av november.

Den 3. november kontaktet jeg Odd Einar Dørum for å få råd i den videre lobbyprosessen. Han fortalte at Venstre var på plass og hadde det som høyeste prioritet med en påplussing av et sted mellom 250 og 350 mill. kroner. Han ville benytte en avisdebatt med Inge Lønning til å redegjøre for Venstres syn.

Jeg tok initiativ til at Universitetet i Oslo skulle arrangere en demonstrasjon overfor stortingspolitikerne torsdag 16. november. Den skulle starte med en samling på Universitetsplassen foran Aula-trappen, og en marsj derfra til Stortinget med overlevering av underskrifter og et brev til Stortingspresidenten.

Jeg tok igjen kontakt med Dørum den 6. november om demonstrasjonen 16. november. Tidspunktet passet bra. Det var relativt små saker i Stortinget i plenum mens budsjettforhandlingene var inne i en kritisk fase. De skulle avgi budsjettinnstilling 20. november, slik at demonstrasjonen ville komme på høydepunktet i den politiske debatten i Stortinget.

Kontakten med Universitetet i Bergen var utmerket. Jeg hadde en lang samtale med Kåre Rommetveit den 7. november: Han hadde kontakt med Arbeiderpartiet, og han hadde hatt samtale med Ranveig Frøyland som fortalte at kravet fra sentrumskoalisjonen om økte midler til universitetene ikke vil bli avvist fra Arbeiderpartiet under et eventuelt budsjettforlik. Rommetveit mente at en verdig demonstrasjon, eller markering, som vi skulle ha overfor budsjettet, ikke ville være negativ, dersom man ikke brukte for sterke ord og virkemidler. Det gjaldt ikke å få Arbeiderpartiet i «vranglås». Han syntes Trond Giske foreløpig hadde vært usedvanlig stille i denne diskusjonen.

Det var møte i Det akademiske kollegium den 14. november, og vår markering overfor Stortinget den 16. november ble diskutert: Av Kollegiets medlemmer var det bare en som viste en viss negativitet til markeringen. Det var imidlertid flere dekaner som mente at dette ikke var en verdig måte å markere sine standpunkter på, spesielt var Frederik Zimmer og Lise Vislie meget skeptiske. Andre var villige til å møte opp, men ville ikke gå med sine kapper. På Kollegiemøtet 14. november ble spørsmålet tatt opp. Paul Thynes, som var varamedlem i Kollegiet, la inn et tungt argument for at man skulle bruke kapper; skal man først lage en markering, må man bruke de midler man har. Dermed vedtok Kollegiet at de medlemmer som møtte opp til markeringen, skulle bruke kapper og bruke dette også i toget.

Samarbeidet med Odd Einar gikk utmerket. Han fortalte 14. november at Sentrumspartiene hadde lagt inn penger til forskning i forhandlingene, men i det motfremlegget som Arbeiderpartiet hadde gitt, var det ikke «fem øre» ekstra til universitetene.

Han ringte meg ved 23-tiden om kvelden for å si at det nå var brudd mellom Arbeiderpartiet og Sentrumspartiene, og at Sentrumspartiene i morgen tidlig (15/11) ville legge fram sitt eget totale budsjettforslag som ville inneholde en ekstra bevilgning på 363 millioner kroner til universiteter og høgskoler. Av dette beløpet er 250 millioner direkte til universitetene og en del er tilleggsbevilgninger til velferdsbygg i Bergen, til høgskolene og til kunsthøgskoler.

Oppmøtet på Universitetsplassen den 16.november var meget godt. Politiet mente at det var ca. 3.000 til stede. Stemningen var god. Det var en rekke fine små plakater og noen gode bannere. Det ble holdt fem korte appeller på Universitetsplassen.

Etter appellene marsjerte vi langsomt i prosesjon nedover Karl Johans gate. Tre politier til hest dannet fronten. Deretter kom Rektor, Prorektor og Kollegiet og flere dekaner i sine universitetskapper. Spesielt tok den røslige Paul Thynes seg flott ut! På Eidsvolls Plass, på Karl Johan og i Stortingsgaten var det fullt av folk og bannere og plakater. Forsamlingen oppførte seg eksemplarisk. Det var ikke noen antydning til bråk eller uverdig opptreden.

Foran Stortinget holdt jeg en appell, som vesentlig bestod av utdrag fra det brevet som skulle overrekkes til Stortingets presidentskap. Flere stortingsrepresentanter var møtt frem. Jeg sa følgende:

Etter min appell, gikk en representant fra hver av tjenestemanns-organisasjonene og Studentparlamentet og jeg inn i Stortinget. Vi marsjerte med vakt opp til Stortingspresidentens kontor. Det var Stortingets visepresident Røssjordet som tok imot oss fordi Kirsti Kolle Grøndahl var på offisielt besøk i Israel. Brevet til stortingsrepresentantene ble overrakt ved en liten markering på Røssjordets kontor med media, både fjernsyn og pressefotografer, til stede. Jeg hadde kappe på meg under hele markeringen.

Jeg takket politiet for hjelpen. De skrøt av demonstrasjonen og sa at den hadde gått uten noen vansker i det hele tatt. De sa at det var slik en demonstrasjon burde være.

Like før jeg skulle gå inn med brevet til Presidentskapet, fikk jeg en kort samtale med Terje Johansen, som sa at demonstrasjonen var usedvanlig godt timet. Finanskomiteen skulle akkurat nå trekke seg tilbake på et «ukjent» sted i Oslo for å komme frem til et forlik. Hele komiteen fikk sett vår demonstrasjon da de bega seg på vei til sitt ukjente sted.

Dørum ringte meg den 21. november for å fortelle at KUF-komiteen skulle ha møte 22. november. Han ville ha hjelp til tekst om universitetsbudsjettene. Odd Einar Dørum sto på for universitetene.

Han ringte igjen dagen etter kl. 19.00. De var i forhandlinger i KUFkomitéen i Stortinget. Han fortalte at Arbeiderpartiet ikke likte alle de pengene som universitetene fikk. Han trengte derfor gode formuleringer for nødvendigheten av at universitetene skulle få de pengene som ble forhandlet fram i budsjettforliket. Han trengte formuleringer som var skrevet av folk som kjenner KUF-departementets tankesett. Det var viktig at departementets folk ikke kunne endre på de beslutningene som ble gjort i KUF-komitéen.

Jeg kontaktet Kåre Rommetveit som tidligere hadde gitt Odd Einar Dørum et notat om saken. Kåre skulle ringe til Ranveig Frøiland og spørre hvorledes det gikk i komiteen. Han hadde hørt at de statlige høgskolene nå mobiliserte for å få en del av de pengene som var tiltenkt universitetene.

Den 27.november hadde jeg en samtale med Trond Giske om KUFbudsjettet. Han ville vite mitt syn på bruken av de 200 millioner kronene som vi hadde fått ekstra til universitetene. Jeg sa at 100 millioner skulle brukes til omstillingsmidler, og jeg var enig med ham i at de andre 100 millionene kunne brukes noe friere. Han bad meg ta kontakt med Odd Einar Dørum og Lyngstad fra henholdsvis Venstre og Kr.F., som nå var i forhandlinger med Arbeiderpartiets representanter i KUF-komitéen.

I en telefonsamtale 27. november fortalte Odd Einar Dørum meg at det var kommet flere innspill via Arbeiderpartiets representanter som ville bruke en del av universitetsmidlene til andre formål, blant annet til folkebiblioteksaken og noe til høgskolene.

Senere på kvelden ringte Odd Einar Dørum tilbake og snakket om et beløp som folkebibliotekene hadde søkt om, nemlig at fjernutlån skulle være gratis og hva koster dette? Via Tor Saglie fikk jeg vite at det skulle koste 8 millioner kroner, som i så fall hvis KUF-komitéen gikk på det, ville gå fra de 200 millionene som universitetene hadde fått. Både Tor Saglie og jeg mente at dette ikke var riktig bruk av disse pengene, noe jeg prøvde å signalisere via telefonsvarer til Odd Einar Dørum.

Kl. 23.15 ringte Trond Giske og spurte om jeg hadde snakket med Odd Einar Dørum. Han satt i forhandlinger i Stortinget. Jeg gjentok hva jeg hadde sagt: 100 pluss 100 millioner og at jeg hadde nevnt dette for Odd Einar Dørum. Jeg sa tydelig til Trond Giske at vi ikke var interessert i at universitetenes midler skulle stykkes opp, for eksempel i folkebibliotekssak osv.

Forliket kom til å bli en økning på 210 millioner kroner til universitetene pluss en øking av Forskningsfondet med 500 millioner kroner. Derved var budsjettpåvirkningen fra universitetenes side over for denne gang. Prosessen var nyttig på mange måter:

• Vi fikk et langt bedre budsjett

• Det ble bedre samarbeid mellom universitetene, spesielt mellom UiO og UiB

• UiOs rektor fikk et langt bedre forhold til politiske partier og sentrale politikere

• Oppfatningen om at penger til forskning og høyere utdanning ikke er utgifter, men en lønnsom investering ble styrket, både i befolkningen og hos en rekke politikere.

Arealer, tomter og lokaler

Området på Gaustad er meget attraktivt, og vel egnet for flere bygg nye til forskning og undervisning. Det var derfor viktig å holde på disse arealene, og ikke la andre få råderett.

Indrefileten i Gaustadbekkdalen hadde blitt lovet til et farmasøytisk firma, som for å få bygge skulle skaffe noen kontorplasser til Rikshospitalet. Den saken var tapt før jeg tiltrådte som rektor. Men på vårparten 2000 kom det frem at Forskningsrådet ville bygge nytt bygg for miljøforskning i Gaustadbekkdalen, og i det samme bygget skulle Forskningsrådet ha nye kontorer til sin store administrasjon. UiO mente dette var en gal utnyttelse av området, som egentlig allerede fra statsminister Gerhardsens tid var forbeholdt forskning og undervisning. Våre argumenter fikk medhold. Saken er mer inngående omtalt i kapitelet om Gaustadbekkdalen.

I desember 2000 kom det opp en ny tomtesak. Like ved Ringveien, ved avkjørsel til Rikshospitalet lå det en stor inntauingstomt for feilparkerte biler. Oslo kommune eide tomten, og skulle selge den fordi inntauede biler skulle plasseres et annet sted utenfor sentrum av Oslo. Jeg fikk høre at tomten var til salgs og tok kontakt med ordfører og byrådsleder om å få kjøpt den til UiO. Den var delvis lovet til Bertel O. Steen, som ville bygge nytt service og salgssenter for sine biler. Oslo byes ledelse var ikke uvillige til å selge, men LO var i mot at UiO fikk tomten. Ved at et bilfirma fikk tilslaget, ville det bli flere industriarbeidsplasser i Oslo. UiO hadde ikke penger selv, men Finansdepartementet var villig til å forhandle frem en pris slik av UiO kunne få tomten. Det ble et politisk spill, der LO vant over UiO. Finansministeren var fra Arbeiderpartiet og nektet å overby prisen som Bertil O. Steen hadde tilbudt Oslo kommune.

UiO eide sentrale tomter i Drøbaks havneområde, i nærheten av den biologiske stasjonen. Det var den gamle tollstasjonen nede på kaia i Drøbak. Den ville Olav Thon gjerne ha. Han tilbød våren 2001 å finansiere utbygging av et større akvarium i tilslutning til den biologiske stasjonen, dersom han kunne få bygge et hotell på tollstasjonstomten. Det var ganske interessent å se Thon i aksjon, men hverken UiO eller reguleringsmyndighetene i Drøbak ville at Thon skulle få tomt og bygge hotell.

UiO var interessert i at Villa Grande på Bygdøy skulle overtas av staten og brukes til Holocaust senteret. Prorektor Blaker klarte å få dette til. Tanken ble først luftet for Lilletun mens han var minister, og prosjektet ble fullført under Stoltenbergs regjering.

Flyplassen på Fornebu ble nedlagt og store tomter tilgjengelige for andre aktiviteter. Fred Olsen ville ha et stort IT-senter og bygninger der ute, ivrig markedsført av lobbykongen Per Morten Vigtel. Jeg var i mot dette, mente at utbyggingen av et akademisk IKT-miljø burde finne sted i Gaustadbekkdalen. Jeg fikk god kontakt med professor i informatikk Morten Dæhlen, som var enig med meg. Han var med på å grunnlegge Simulasenteret på Fornebu, og det ble et godt forskningsinstitutt. Men det skulle ikke være noen start på et større IT-prosjekt på Fornebulandet. Han ble senere direktør i Forskningsrådet for informatikk-området, men etter noen år kom han tilbake som instituttbestyrer for Informatikk, og var med på å innrede og bygge opp det nye bygget for Informatikk, som ble planlagt mens jeg var rektor. Fornebu-prosjektet ble etter hvert et rent eiendomsprosjekt, og all videre utbygging av IT-miljø ved UiO har blitt lagt til Gaustadbekkdalen.

Veksthuset på Tøyen. På midten av 1990-tallet ble det bestemt at UiO burde få et nytt Veksthus i Botanisk have på Tøyen. Det ble skrevet ut en arkitektkonkurranse, og vinneren ble kåret i 1998. Lucy Smith hadde satt i gang en prosess som Rolv Mikkel Blakar og jeg skulle følge opp. Vi var ganske optimistiske, fikk gode millioner fra rause givere og trodde at regjerningen ville følge opp. Vi satte i gang med et storstilet og optimistisk prosjekt for å skaffe flere rike sponsorer til det nye Veksthuset. Det hele kom ganske godt i gang. Men så kom finanskrisen i 2000, og alle de som hadde lovet å støtte Veksthuset trakk seg, og Regjeringen bevilget ikke penger, hverken til planlegging eller byggestart.

Urbygningen (Domus Academica) er fra 1852, og var blitt restaurert i 1920-årene. Men i 2000 var den fullstendig nedslitt. Studenter ved juridisk fakultet tok initiativ til foreningen «Urbygningens Venner», som ble stiftet 26. august 1999. Foreningen hadde som hovedformål å få restaurert byg ningen. Både Rolv Mikkel Blakar og jeg ble noen av de første medlemmer av foreningen. Vi tok initiativ overfor regjeringen om en restaurering. Vi møtte godvilje hos Jon Lilletun, men Finansdepartementet var totalt avvisende. Imidlertid var saken satt på dagsorden, og oppussing og totalrestaurering ble etterhvert satt i gang, etter at Blakar og jeg hadde forlatt rektoratet. Urbygningen ble vakkert restaurert, ferdig til UiOs 200 års jubileum i 2011.

Internasjonale kontakter

Rektoratet var UiOs ansikt utad, og som rektor måtte jeg være med på flere offisielle reiser til utlandet, enten med regjeringen eller Kongehuset. På slike reiser var det viktig å få kontakt med toneavgivende universiteter i de landene vi besøkte. Men noen særlig effektiv måte til å skape et virkelig forskningssamarbeid var det ikke. Slikt samarbeid må starte på forskerplan, nedenifra, ikke fra rektor til rektor! Men det var hyggelige reiser, og de hadde sin betydning fordi reisene førte til bedre kontakt mellom rektorat og regjeringsmedlemmer og høyere embetsmenn. Reisene ble også god avveksling fra travle dager i Oslo.

En annen offisiell kontakt med utlandet var at ambassadører som kom til Oslo, alltid meldte sin ankomst til UiO og ville snakke med universitetsledelsen. Det var noen hyggelige plikt-timer på rektors kontor uten noen betydning for hverken forskning eller undervisning. Men sånn hadde det vært, og jeg fulgte tradisjonen. Slike møter kunne ha noen artige episoder. Da ambassadøren for Iran, H.N. Shirazi, kom til rektors kontor, hadde han med seg en stor eske av landets beste dadler. Jeg fikk i fart frem en gave til ambassadøren. Det var det offisielle universitet-slipset. Senere fikk jeg vite at slips er forbudt i Iran.

Da ambassadøren for India, Nipuru Sen, kom på visitt, hadde informatikk- miljøet ved UiO nylig ansatt flere informatikk-ingeniører fra India. Jeg mente at det var galt av rike Norge å importere verdifull arbeidskraft fra India. Jeg ba derfor ambassadøren nærmest om unnskyldning for at vi «stjal» utdannet arbeidskraft fra India. Han skjønte overhodet ikke hva jeg mente. Gode informatikk-ingeniører var en av Indias viktige eksportvarer. De utdannet 300 000 slike hvert år, langt flere enn de selv hadde bruk for. Dessuten sendte de indiske ingeniører store pengesummer tilbake til familiene i India. Så han takket Norge for at vi ansatte ingeniører fra India.

Da Knut Vollebæk våren 2001 ble utnevnt til Norges ambassadør til USA, ville han ha en samtale med meg. Han kom i februar til meg og spurte hva han som ambassadør i USA kunne gjøre for UiO. Det tror jeg var den første norske ambassadør som hadde tatt et slikt initiativ. Samtalen kom på et gunstig tidspunkt. Jeg var, som representant for de nordiske universitetene, invitert til å feire 100 år jubileum for American Association of Universities i Washington DC. Vi ble enige om at Vollebæk skulle invitere en del fremtredende rektorer fra USAs beste universiteter til en middag i den norske ambassade sammen med meg, og det gjorde han. Det førte blant annet til en god kontakt med Rita Colwell, som hadde vært rektor ved University of Maryland, og deretter ble leder for United States National Science Foundation. Professor Rita Colwell var en fremragende forsker, og hun ble senere tilknyttet UiO som en viktig ekstern rådgiver, blant annet for forskningsgruppen til professor Nils Chr. Stenseth.

Anatomisk institutt og Schreiners samlinger av hodeskaller

I mellomkrigstiden opprettet ekteparet Schreiner ved Anatomisk institutt, UiO, en samling av hodeskaller for studier av etnisitet. Blant annet ble det samlet inn en rekke hodeskaller fra skoltesamer fra Neiden. Blant skallene var også kranier fra to samer som var dømt til døden ved halshugging. I 1985 ba Niilas Somby om å få utlevert kraniet til sin bestefars bror Mons Somby, og på slutten av 1990-årene ba barnebarna til Aslak Hætta om få sin bestefars skalle. Anatomisk institutt ville ikke utlevere skallene, og det ble en langvarig og stor sak av dette. Grundige diskusjoner mellom Sametinget, Universitetet i Oslo og Kirke- og undervisningsdepartementet ledet av Blakar, førte til at Anatomisk institutt i oktober 2000 ble beordret av Universitetet i Oslo til å utlevere de samiske kraniene.

På vegne av Kollegiet ba prorektor Rolv Mikkel Blakar Sametinget om unnskyldning for måten skjelettsamlingen var blitt samlet inn på, og måten etterkommerne av Mons Somby og Aslak Hætta hadde blitt møtt på av Universitetet i Oslo, da de hadde bedt om å få utlevert hodeskallene. «Det var en lang og kronglete historie som ikke tjener UiO til ære, men i alle fall har UiO vist evne til å komme til bunn i denne saken», sa Blakar til Sametinget. Sametingets visepresident Ragnhild Nystad var takknemlig for at UiO hadde vedtatt å rydde opp i bruken og forvaltingen av den samiske skjelettsamlingen ved Anatomisk institutt. Saken løste seg altså ved Rolv Mikkel Blakars riktige og diplomatiske innsats.

Etikk-programmet

Jeg hadde tatt initiativet til to store programmer ved UiO. Det var FUGE og FUNMAT, som begge var innen biologi og naturvitenskap. Det var naturlig at rektoratet også tenkte på et universitetsprogram innen humanistiske fag. Rolv Mikkel Blakar tok derfor initiativet til å lage et tverrfakultært program innen etikk. Han hadde i hele sin tid ved Universitetet vært opptatt av etikk og etiske implikasjoner av verdivalg. Fordi alle fag trenger å gjennomtenke sin forskingsetikk, sin profesjonsetikk og ikke minst sitt verdigrunnlag, var etikk noe som Blakar mente UiO burde prioritere og derfor opprette et etikk-program som et satsingsområde. Selve Etikkprogrammet begynte offisielt like etter av Blakar og jeg hadde gått av, men Blakar laget et foreløpig program i vår rektorperiode. Rolv Mikkel Blakar ble av neste rektor, Arild Underdal, bedt om å lede programmet. Det gikk i hele ti år, og en fyldig sluttrapport forteller om hva det førte til* Universitetet i Oslo. Sluttrapport 2002-2011. Etikkprogrammet. Tilgjengelig fra: http://www.hf.uio.no/for-ansatte/aktuelt/saker/2011/etikkprogrammet-sluttrapport.pdf.

Daglige rutiner og livet i 9. etasje i Administrasjonsbygget

Jeg var rektor i tre år. Det er det mest interessante og givende vervet jeg har hatt. Men tre år går fort, og jeg syntes det var riktig at rektorperioden ble utvidet til 4 år for de rektorene som kom etter meg. Kapitelet om min rektortid har forhåpentligvis vist at Rolf Mikkel Blakar og jeg fikk utrettet en del mens vi hadde våre verv.

Det hyggelige med å lede et stort og godt universitet, er den oversikt en får over hva et universitet er. Jeg lærte mye og ble imponert og inspirert av all den kunnskap og klokskap som de ansatte ved UiO besitter, og som de bruker i samfunnets tjeneste. Det var også godt å føle at de ansatte og studentene du var satt til å lede, godtok ditt lederskap og viste takknemlighet for den innsatsen Rolv Mikkel Blakar og jeg gjorde.

Men rektor og prorektor opererer ikke alene. Rundt rektoratet var det i vår tid en meget godt fungerende sentraladministrasjon, ledet av universitetsdirektør Tor Saglie. Han var en sann fryd å samarbeide med.

Resepsjonslokalet i 9. etasje var da jeg begynte som rektor ganske kjedelig. Jeg fikk derfor med Tor Saglies hjelp, installert to montre som viste verdifulle og interessante gjenstander fra våre to store museer; det historiske museum og samlingene på Tøyen. De ble av en eller annen grunn fjernet noen år etter at jeg sluttet som rektor.

Dagliglivet i 9.etasje i Administrasjonsbygningen var preget av hyggelig travelhet, gode lattersalver fra Tor Saglies kontor og en masse med god kaffe og småprat innimellom alle møter og forhandlinger. Vi ble et sammensveiset team, som hjalp hverandre og fikk oppgavene, store og små, løst på blide måter.

UiO har mange store tilstelninger i løpet av året: doktorgradsutdelinger, Jahre-festligheter, konserter og store samlinger av fagfolk og kongresser. På alle disse tilstellingene hadde UiO god hjelp fra vakter og fra teknikere som så til at høyttalerne og lysbildeapparater var i orden. Det var hyggelig å se at UiO funket godt på alle ulike nivåer.

Det var, som jeg har nevnt flere ganger, store avgjørelser og viktige diskusjoner i de tre årene Blakar og jeg ledet UiO. Men også småting, som jeg minnes med stor glede. Min siste offisielle oppgave var artig. Anatomisk institutt hadde en gammel sofa, og den hadde Nansen brukt både til samtaler og til hvile. Den var blitt meget slitt, og Anatomisk institutt søkte om ekstra bevilgning for å stoppe om og trekke om sofaen. Det ble innvilget, og det siste jeg gjorde som rektor var å avdekke Nansens nyoppussete sofa lille julaften 2001. Jeg la meg offisielt nedpå sofaen under tilropet: «Hvil deg borger, det har du fortjent».