Departementet

De ulike helseministrene har vært positivt interessert i Kunnskapssenteret:

Kunnskapssenteret ble åpnet av Dagfinn Høybråten, Sylvia Brustad fulgteopp med åpning av Helsebiblioteket og etablering av Nasjonalt råd forkvalitet og prioritering i helsetjenesten med sekretariat i senteret, BjarneHåkon Hanssen var kanskje litt mer på avstand – samhandlingsreformentok hans oppmerksomhet – men Anne-Grethe Strøm-Erichsen var trofastmed i flere markeringer og besøk, og Jonas Gahr Støre har fulgt godt opp,bl.a. med et besøk allerede i desember 2012. Vår nye helse- og omsorgsministerfra 2013, Bent Høie, har fulgt senterets virksomhet fra sin lederposisjoni Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, og vi både håper ogforventer at han fortsatt vil engasjere seg i hva vi gjør, og kan gjøre.

Den administrative ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet, først ogfremst representert ved departementsråd Anne-Kari Lande Hasle, har hele tiden vist engasjement og interesse for Kunnskapssenteret, og forsvart virksomheten,godt støttet av tidligere helsedirektør, nå departementsråd, Bjørn-Inge Larsen.

Noen refleksjoner fra departementsråd Anne-Kari Lande Hasle:

Forutsetninger for fusjon, forventninger til fusjon?

Vi var veldig opptatt av å samle ulike kunnskapsmiljøer for å styrke arbeidetmed kunnskapsoppsummeringer og metodevurderinger i helsetjenesten. Utviklingenfra kunnskap hos fremragende enkeltoverleger til oppsummert kunnskapsom kunne forsvare utvikling av nasjonale retningslinjer, sto sentralt i tenkningenfor omorganisering av helseforvaltning 2000–2002/2004.

Erfaringer fra oppstart, fra driften av senteret videre.

Det var både utfordrende og krevende å samle kompetansemiljøer. Det ble envanskelig debatt om «fri forskning». Vi var opptatt av at helsetjenesten og helseforvaltningenskulle ha god tilgang på kompetente, faglig uavhengige miljøersom kunne bidra til utvikling av en kunnskapsbasert helsetjeneste. Dette ble avmange oppfattet som at Helsedepartementet og direktoratet ønsket å «styre»forskningen. Denne misforståelsen har det vært vanskelig å rydde opp i, og dendukker opp med jevne mellomrom. Men erfaringene fra hva Kunnskapssenteretleverte, var veldig gode. Selv om mange kritiserte de høye kravene til forskningsbasertemetoder, så var ikke det et problem for departementet/direktoratet.

Har departementet fått det dere ønsket?

Kunnskapssenteret har blitt mye større og fått flere oppgaver enn vi planla. Detviser at senteret har løst oppgavene på en god og grundig måte og har evnet å giny kunnskap og nytt grunnlag for det arbeidet forvaltningen skal gjøre.

Vi mener at Kunnskapssenteret har blitt et forbilde for andre kunnskapsintensivesektorer. Debatten om den frie forskningen og ønsket om at alle forskningsogutviklingsmidler skal kanaliseres gjennom Forskningsrådet og universitetene,har roet seg. Argumentene for at sektorer som er avhengig av oppdatert kunnskapog forskning fra både inn- og utland, må kunne organisere dette i egne miljøer,har fått større gjennomslag.

Gode eksempler? Vanskelige eksempler?

De gode eksemplene er de rapporter som Kunnskapssenteret utarbeider både påbestilling og til Prioriteringsrådet. De vanskelige eksemplene er rapporter somhar stor betydning i den politiske debatten, og hvor det kan være fristende åbruke rapporter som ledd i egen institusjons markering.

Fremtidige ønsker?

Kunnskapssenteret har de siste årene fått flere oppgaver av myndighets- og forvaltningskarakter.Dette kan være innsamlet informasjon fra helsetjenesten sommyndighetene ønsker skal behandles i faglig gode og uavhengige miljøer, mensom kan skape konflikter i tolkning og bruk.

Det bør bli en debatt om balansen mellom kunnskapsoppsummeringer og metodevurderingerog myndighetsoppgaver. Vi heller i retning av at hovedtyngdenbør være kunnskapsoppsummeringer og metodevurderinger, myndighetsoppgavenekan til enhver tid vurderes overført til direktoratet.

For øvrig bør Helsebibliotekets rolle i kunnskapsutvikling i helsetjenesten væreen sentral del av Kunnskapssenterets virksomhet.

Dette svaret er utarbeidet i samråd med departementsråd Bjørn-Inge Larsen.

Bjørn- Inge Larsen var den viktigste pådriveren i etablering av Kunnskapssenteret.

Han har både innehatt den formelle ledelsen av etatsstyringen av senteret, og har vist en genuin interesse for senterets arbeid i hele denne tiden.

Vi har også stilt noen spørsmål til Bjørn-Inge Larsen:

Hvilke tanker lå bak etableringen av Kunnskapssenteret:

Overordnet sett var det to refleksjoner som lå bak:

• 1. Medisin var i ferd med å endres; hva som var bra /ikke bra var ikke lengerbare styrt av hver enkelt overleges syn på god kunnskap, (noe som hadde gittstore variasjoner i praksis). Med begrepet evidens basert medisin (EBM)hadde verden fått et annet verktøy for hva som samlet sett var den bestekunnskap. Men det var stor motstand til dette, og en intensjon med opprettelsenav Kunnskapssenteret var derfor å samle og styrke de miljøene vi hadde,som kunne gjennomføre en holdningsendring til bruk av oppsummert kunnskap/metodevurderinger som basis for beslutninger.

• 2. Helsedirektoratet og dets leder var en del av ledelsen av en virksomhet –helsetjenesten – som omsatte for milliardbeløp årlig. Neppe noen annenvirksomhet ville fungere slik uten god støtte fra forskning og god kunnskap.Ledelsen av helsetjenesten hadde ikke selv nok kompetanse til å rådgi helsetjenesten,f.eks. om organisering av tjenesten.

Larsen ønsket primært et Kunnskapssenter internt i Sosial- og helsedirektoratet,men har også sans for de argumenter som ble ført for et eksterntuavhengig senter.

Erfaringer (positive og negative) fra disse 10 årene?

Det store bilde er positivt! Aksen Kunnskapssenteret – Helsedirektoratet – Helseogomsorgsdepartementet har gitt bedre støtte til kunnskapsbasert politikk ennnoe annet departement har tilgjengelig. Oppsummert kunnskap er blitt interessantfor «alle». En mulig negativ betenkning er at senteret er blitt litt for liktdirektoratet, dvs. har påtatt seg oppgaver som ligner myndighetsutøvelse.

Tanker for fremtiden?

Bjørn-Inge Larsen ser heller for seg en utvikling av senteret i retning forskningenn inn mot myndighetsutøvelse. Samtidig vil det ikke lenger være noe monopolfor kunnskapsoppsummeringer som metode i senteret, også andre fagmiljøer somgir råd til myndighetene bør bruke dette innenfor sine felt.

Stortinget

Stortinget var positive og viktige i etableringen av senteret, som frittståendeog utenfor forvaltningen. Senteret har også hatt flere besøk av Helse- ogomsorgskomiteen, fra et første møte i 2007, hvor alle avdelinger og tiltakble behørig presentert og diskutert.

Vitenskapelig råd – Fagrådet

Som beskrevet tidligere bestemte Kunnskapssenterets ledelse fra begynnelsenav å ha et faglig råd, noe som også var støttet av Sosial- og helsedirektoratet.Medlemmer av Fagrådet ble valgt etter forslag fra universitetsoghøyskolesektoren og fra de regionale helseforetakene. Dette ga etrådgivende organ med god innsikt i miljøene til de ulike samarbeidspartnerneog brukerne som Kunnskapssenteret skulle dekke. Dessuten haddeFagrådet samlet sett en bred faglig kompetanse som har vist seg svært nyttigfor senteret, også som interne føringer.

Samtidig var rådsmedlemmene også en del av omverdenen som fungertesom Kunnskapssenterets «konkurrenter» om spesifikke oppgaver. Dette varmest tydelig i starten av senterets virksomhet, og mest tydelig knyttet tiloppgaver innenfor kvalitetsmålinger. Dessuten har det vært en fortløpendediskusjon om kunnskapsbegrepet, generelt og innenfor medisin, særlig blantallmennmedisinere.

Men det overordnete inntrykk har vært at Fagrådet har gitt oss mangenyttige korrektiver, på kvalitetsmålinger, pasientsikkerhet og meldesystemer,kontakt med direktoratet, balanse mellom metodevurderinger og andreaktiviteter, egeninitierte prosjekter, forskning, undervisning og støtte, ogoppfølging av Evalueringen, se nedenfor.

Den første leder av Fagrådet var professor Olav Helge Førde fra Universiteteti Tromsø, deretter fulgte etikkprofessor Reidun Førde, Universiteteti Oslo, og professor Rune Wiseth fra St. Olavs Hospital og NTNU.* Fra og med 2014 er Direktør i Helse Nord RHF, Finn Henry Hansen, ny leder av Fagrådet Alletre er blitt utfordret om sine perspektiv og erfaringer fra Fagrådet.

Olav Helge Førde har først og fremst sett oppstarten av Kunnskapssentereti et SMM/ HTA- perspektiv, og har ikke fulgt senteret like tett etter hverti sine «Tankar til 10 årsjubileet»:

Reidun Førde:

Arbeidet i Fagrådet for Kunnskapssenteret var ei lærerik og interessant tid formeg. Identiteten til Kunnskapssenteret var enno ikkje fasttømra. Sentrale spørsmålfor Fagrådet var til dømes kor vidt skal senteret famne, kva slags typeoppdrag skal Kunnskapssenteret ta på seg, og korleis skilje ut dei oppdraga somer relevante og framfor alt løyselege. Ei bekymring var at ikkje alt for mange avbestillingar skulle komme frå helseforvaltninga sjølv, men at helsetenesta der uteskulle gi fleire meiningsfulle oppdrag til Kunnskapssenteret. I nær samanhengmed dette var også spørsmålet om korleis den faglege uavhengigheita skullevernast om, og korleis kvaliteten på oppsummeringane skulle sikrast. Dessespørsmåla var ikkje minst viktige, sett frå Fagrådet si side, for å skape nødvendigkontakt med, og tillit frå, fagmiljøa. Når ein i dag studerer nettsidene tilKunnskapssenteret synest det som om desse spørsmåla framleis er aktuelle.

Fleire kunnskapsoppsummeringar, t.d. ultralyd i svangerskapet, demonstrertekorleis kunnskapsgrunnlaget er ein sentral del av etiske spørsmål.

Å få aksept i fagmiljøa for at gode kunnskapsoppsummeringar er ein viktigdel av fagutviklinga var, og er framleis, ei stor utfordring. I mi tid i Fagrådetblei Helsebiblioteket del av Kunnskapssenteret, ein tilvekst av stor betydning,og noko eg sjølv nær dagleg har glede av som forskar og førelesar.

Rune Wiseth:

Gjennom flere år som medlem, og leder, av Fagrådet har jeg hatt anledning tilå følge Kunnskapssenteret i så å si hele dets historie. Fagrådet har ved flereanledninger presisert at senteret må arbeide med avgrensninger i forhold til hvade skal ta på seg, og Fagrådet har flere ganger advart mot for stor spredning iaktivitetene.

Bedre kontakt med de kliniske fagmiljøer har vært og er tema, og her kommeren ikke bort fra at det har vært utfordringer. Kunnskapssenteret er i noengrad blitt møtt med skepsis. Det er imidlertid også eksempler på at Kunnskapssenteretpå kort tid har greid å utarbeide gode rapporter for vurdering av nyteknologi hvor det er benyttet eksterne fagpersoner, og dette har resultert i flereanerkjente produkter. Jeg tror at det er gjennom denne type arbeid senteretkanstyrke sin posisjon overfor fagmiljøene. Helsebiblioteket har vært en suksess ogprosedyreprosjektet er også en viktig satsning for å styrke Kunnskapssenteretslegitimitet i fagmiljøene.

Når det gjelder Fagrådets rolle er det viktigste ærlige innspill, og de har detvært mange av. Fagrådet er bredt sammensatt med representanter fra ulikesektorer og det er en betydelig klinisk kompetanse i rådet. Dette tror jeg er viktig,ikke minst i forhold til arbeidet med å styrke kontakten med de kliniskemiljøene ytterligere.

I forhold til Kunnskapssenteret og fremtid tror jeg det fortsatt vil være viktigå ha fokus på «hva skal vi gjøre og hva skal vi ikke gjøre». Tett samarbeid medsøsterorganisasjoner er viktig og spesielt vil jeg fremheve NICE, som faktisk haren høy status også i kliniske miljøer. Kanskje kan mitt beste råd for Kunnskapssentereti fremtiden være å strekke seg etter NICE.

Det er interessant å registrere at både Olav Helge Førde og Rune Wisethrefererer til NICE i UK som noe å strekke seg etter.

En formell evaluering

Etter de tre første årene av Kunnskapssenterets virksomhet, ønsket etatsstyrerenekstern evaluering av senterets arbeid og produkter. Evalueringenskulle danne grunnlaget for den neste strategiplan for senteret. Direktoratetønsket en internasjonal evaluering, men av praktiske årsaker ble dette til enskandinavisk gruppe hvor medlemmene til dels ble valgt ut fra forslag frasenteret selv.

Evalueringsgruppen bestod av følgende personer:

• Johan Calltorp, Socialdepartementet, Sverige; leder av gruppen

• Nina Rehnqvist, styreleder i SBU, Sverige

• Stig Slørdahl, dekanus, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim

• Ragna Valen, fakultetsdirektør, Det psykologiske fakultet, UiB

• Hans Erik Heier, overlege Ullevål sykehus, UiO (erfaring som medlemav en metodevurderingsgruppe)

• Sekretær Barbra Noodt, seniorrådgiver, SHdir.

Gruppen fikk et bredt mandat hvor de bl.a. skulle vurdere

• Om senterets virksomhet hadde vært i tråd med etablering og styring,

• Om arbeidsområdet var tilstrekkelig avklart

• Kvaliteten og relevansen på produktene

• Brukernes erfaringer

• Samhandling med oppdragsgivere

• Senterets nasjonale rolle

• Senteret sett i internasjonal sammenheng

Evalueringsgruppen valgte en arbeidsform med mange høringsmøter medrelevante aktører (brukere). Den foregikk fra april til oktober 2007.

En viktig del av evalueringen var også vår egenevaluering, hvor vi utarbeidetSWOT (Strength, Weakness, Opportunity, Threat) analyser fra allegruppene i senteret. Noen hovedtrekk fra disse analysene var at vi har enstyrke i vår uavhengige nasjonale monopol situasjon for mange oppgaver,god ressurstilgang og sterk metodekompetanse. Det er en fordel for oss atdet nå stilles økte krav til styring og krav til dokumentasjon på stadig flereområder i helsetjenesten. Vi har et godt formelt og uformelt internasjonaltnettverk.

Vi har lidd under at etableringen har tatt tid, med tre omorganiseringerpå tre år, og interne metodeuenigheter. Stor ekspansjon har vært koplet tilikke fullgod kvalitetssikring og til dels dårlig tid på produktene. Vi når ikkenok ut i helsetjenestens kliniske virksomhet, og vi har også erfart at helsetjenestenselv ønsker å være egenleverandør på noen av «våre» produkter.

Sluttrapporten fra evalueringsgruppen (15) ble selvsagt kommentert,både uformelt og formelt, internt i Kunnskapssenteret. Vi var i hovedsakpositive til rapporten, men syntes samtidig at gruppen hadde vært noeensidig ved at de brukte mye plass til Kunnskapssenteret som et HTAsenter.Det var muligens ikke så overraskende, gitt valget av gruppens medlemmer.Når det var sagt, så var evalueringen av dette området en godanalyse av denne delen av virksomheten.

Vi reagerte også noe på evalueringsformen hvor gruppen baserte seg myepå informasjon gitt i høringsmøter med eksterne «målgrupper», uten atpåstander derfra ble sett i tilstrekkelig sammenheng med egen dokumentasjon fra senteret, som de også hadde bedt om, eller i bredere nasjonal/internasjonal sammenheng. Men dette kunne selvsagt også ses på som etselvforsvar fra vår side.

Hva var så de viktigste konklusjonene fra den eksterne evalueringen avKunnskapssenteret etter de tre første årene (15):

Evalueringskomiteen var opptatt av viktigheten av senterets faglige uavhengighet.

Hovedbudskapet når det gjaldt senterets legitimitet og uavhengighet avmyndighetene, var at den syntes ivaretatt på en forsvarlig måte, men krevdefortsatt oppmerksomhet, særlig i forbindelse med at sekretariatet forNasjonaltråd for kvalitet og prioritering var lagt til Kunnskapssenteret.Senteret hadde vært en overveiende vellykket satsing, men

• 1. Det ble advart mot en for stor bredde i aktivitetene, vi hadde en uklarprofil

• 2. Det ble anbefalt bedre samarbeid, avgrensing av funksjoner og arbeidsdelingmed andre aktører, særlig på regionalt nivå; en regional nettverksstrategi

• 3. Dette kunne øke senterets synlighet og anvendelse, noe som var mangelfulli flere målgrupper

Hovedbudskapet når det gjaldt produktene var at disse hadde en gjennomgåendehøy kvalitet og relevans, men vi burde

• synliggjøre valget av bestillere og produkter bedre (utvikle Bestillerforum)

• benytte eksterne fagpersoner, både i utredningsgrupper og i fagfelle prosesser(og disse burde følge en eventuell retningslinje i Sosial- og helsedirektoratetvidere, jf. våre «Gråsone diskusjoner»)

• klargjøre de interne faglige prosesser knyttet til produktene, ikke barestole på intern godkjenning av produktene

• i størst mulig grad benytte internasjonale utredninger som basis, dermedbidra til raskere leveranser, og selv i større grad bidra til disse

Hovedbudskapet når det gjaldt oppfølging av medisinsk resultat og kvalitet(monitorering), var at Norge generelt lå etter på disse områdene.

Brukererfaringsundersøkelsene hadde vært lite kjent blant evalueringsgruppenshøringsinstanser, og ikke oppfattet som spesielt nyttige. Evalueringsgruppenvar imidlertid kjent med at de i nordisk sammenheng bleansett for å ha høy kvalitet.

Kvalitetsregistrene burde imidlertid ikke være en del av Kunnskapssenteretsportefølje. Kunnskapssenteret burde ha en understøttende funksjon i den videre utvikling, ved analyser, sammenstillinger på aggregert nivå ogutvikling av kvalitetsindikatorer, men selve innsamlingen og drift av databurde ligge nær den kliniske virksomhet, og ikke i senteret.

Hvilke konkrete tiltak foretok vi så i oppfølgingen av evalueringsrapporten?

Et tema som gikk igjen i flere områder av rapporten, var arbeidsdelingknyttet til regionalt samarbeid, både med universitets- og høyskolesektorenog de regionale helseforetakene. Vi hadde fått lignende innspill fra vårførste Årskonferanse i Trondheim. Evalueringsgruppen hadde anbefalt osså sette ut ansvaret for metodevurderinger, f.eks. til universitetsmiljøer. Dettegjøres i enkelte andre land, men det var et faktum at slike fagmiljøer ikkefantes i de norske universitets- og høyskolemiljøene. Vårt primære svar pådenne utfordringen ble derfor økt oppmerksomhet rundt undervisning ogkompetansebygging; Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Høgskoleni Bergen var allerede i gang. Dessuten kom arbeidet med minimetodevurderingertil å ta opp utfordringen med kompetanse i de regionalehelseforetakene på en dynamisk og relevant måte. Det er mulig vi dermedkan få etablert et «regionalt nettverk» som evalueringsgruppen anbefalte.

• Fortsatt engasjement i internasjonalt samarbeid var en oppfordring viegentlig ikke hadde behov for, det skjedde i stadig økende grad og merformaliserte former, bl.a. via EUnetHTA, og i nordisk sammenheng forkvalitetsmålinger. I 2013 ble vi tildelt ansvaret for den internasjonaleHTAi konferansen i 2015.

• Videreutvikling av bestillingsprosessen, synliggjøring av prosjekt- ogproduktvalg, klart definerte kvalitetsprosesser for våre egne arbeid, blegjenstand for ytterligere oppmerksomhet.

• Vi valgte å oppfatte evalueringsrapportens synspunkter på monitoreringi tråd med vår egen, nemlig at innsamlingen av data på kvalitetsregistrelå nær klinikken, men at vi hadde en understøttende rolle ved registreneog utvikling av kvalitetsindikatorer i form av analyse og aggregering avdata, og fortsatte å arbeide i tråd med dette. Dette vil fortsatt krevestyrking av senterets innsikt og kompetanse.

• Vi merket oss rapportens betenkninger rundt plasseringen av sekretariatetfor Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Samtidig skulle Rådethaet uavhengig sekretariat, og hvor ville evalueringsgruppen ha plassert det, gitt at medlemmene kom fra alle deler av helsetjenesten, forvaltning,undervisningssektor, profesjoner og frivillige organisasjoner?

• Vi merket oss selvsagt den bekymring evalueringsrapporten hadde uttrykttil bredden i vår oppgaveportefølje og hvordan den kunne bidratil manglende målrettethet, svakere faglig uavhengighet og til å være entrussel mot fagmiljøenes tillit til Kunnskapssenteret med svekket legitimitet(«de gaper over for mye»). Det kan kanskje virke noe arrogant frasenterets side å ikke ta denne bekymringen mer på alvor. Mange eksternestemmer, også vårt eget Fagråd, har ønsket et senter mer samlet omkjerneoppgavene, med andre funksjoner lagt til andre og regionalt forankredeinstitusjoner (jf. Olav Helge Førde). Vi valgte imidlertid å utvikledet vi oppfattet som positivt med vår ideologi om et bredt oppgavespenn;nemlig at våre produkter fra kunnskapsoppsummeringer tilmonitorering skulle utgjøre en sammenhengende kjede med det mål forøyet å øke kvaliteten på helsetjenestene og på god helse, jf. Strategiplan2007–2010, og at det derfor var nyttig for å nå dette målet å kunne seflere deler av denne kjeden samlet.

Konseptuell modell – verdikjede

Omverden for øvrig

Profesjonene

Kunnskapssenteret har hatt kontakt med profesjoner som enkeltpersoner,og i regi av foreningene.

Våre erfaringer fra samarbeid med profesjonelle enkeltpersoner har spentvidt i disse ti årene. Kanskje har medisinerne gitt oss de største utfordringene.Og de viktigste konfrontasjonene har foregått i ekspertgrupper knyttet tilmetodevurderinger og systematiske oversikter, og tilsvarende grupperingerrundt handlingsplaner og retningslinjer. Flere har nok oppfattet det slik atmangeårig forskningskompetanse og klinisk erfaring kolliderte med Kunnskapssenteretsformelle oppsummeringsregimer, ofte ledet av fagfolk somvar eksperter på kritisk lesing og oppsummering, men sjelden på det aktuellefagområdet. Som oftest arbeidet man seg frem til en felles forståelse, og alle hadde lært noe. Men av og til stakk uenighetene for dypt, ekspertenetrakk seg fra samarbeidet og det ble ikke ro om saken.

Den viktigste bakenforliggende årsak til slike konflikter kunne vi finnei fagområdenes spesifikke tradisjoner, selv om også enkeltpersoner kunnevære i opposisjon. Men faglige og kliniske tradisjoner, f.eks. innenfor psykiatri,var ofte vanskelig å forene med strenge krav til forskningsdesign. Noetilsvarende erfarte vi med alternativt preget medisin, og der problemstillingenogså omfattet basalforskning ble det vanskeligere å benytte vårt forskningshierarki.Det kunne også være vanskelig å nå frem i noen tradisjoneltsterke, veletablerte kliniske miljøer.

En utfordring i relasjonen til profesjonene fikk vi også vis á vis profesjonsforeningene.Vi ønsket tidlig å invitere Legeforeningen og dens spesialforeninger,sammen med fagrådene for helsefag, inn i et Faglig nettverk.Senter for medisinsk metodevurdering hadde hatt stort utbytte av et sliktnettverk, som ga innspill om behov for utredninger, nye metoder på vei osv.Der var medlemmene blitt forespurt litt ad hoc. Nå ønsket vi et panel avressurspersoner via profesjonsforeningene. Men det viste seg at en slik møteplassvar tyngre å etablere enn vi var forberedt på.

Muligens ble henvendelsen oppfattet litt for forpliktende, faglig sett.Legeforeningen ønsket ikke at noen institusjon hadde «monopol» på kunnskap,især ikke når vedkommende lå så nær statsforvaltningen. Vi haddemuligens også gått noen snarveier direkte til de fagmedisinske foreninger.

Vi var kanskje også litt for optimistiske i våre ønsker om en fast spaltei Tidsskrift for Den norske legeforening hvor senterets rapporter kunneomtales. Det var ikke ønskelig, og igjen var nok årsaken både faglig ut fradet «monopolittiske kunnskapssynet» og ut fra at Kunnskapssentret ikkemåtte særbehandles i forhold til andre institusjoner.

Generelt var imidlertid både Sykepleierforbundet, Fysioterapeutforbundetog etter hvert Tannlegeforeningen mer positive til møter og samarbeid,inkludert formidling, jf. Formidlingsprosjektet.

Vi oppnådde til slutt en liste over alle lederne i de fagmedisinske foreningenesom tilgjengelige ressurspersoner, samt en positiv innstilling til åformidle aktuelle saker fra Helsebiblioteket ut i organisasjonen.

Fra Kunnskapssenterets side videreutviklet vi tankegangen rundt dettenettverket til ideer om felles faggrupper knyttet til retningslinjearbeid.I praksis ble vel dette oppnådd på kreftområdet.