Nasjonal enhet for pasientsikkerhet

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) tok initiativ til en egen satsingpå pasientsikkerhet i Nasjonal helseplan, våren 2006. Professor emeritusPeter Hjort hadde vært en viktig premissleverandør for dette. HOD ønsketen egen nasjonal enhet for pasientsikkerhet, med formål å støtte opp omhelsetjenestens arbeid med «å registrere, analysere, lære av og forebygge feilog utilsiktede hendelser» (Nasjonal helseplan). Enheten skulle ikke ha noenegen myndighet og ikke drive kontroll eller tilsyn, men fungere gjennompedagogisk, rådgivende arbeid. Det ble oppfattet som viktig å etablere enhetenuavhengig av myndighetene, samtidig som HOD ønsket at den skullemarkeres som en tydelig egen nasjonal enhet for pasientsikkerhet. Det varlite realistisk å etablere en helt ny organisasjon, man ville heller knytteenheten til et eksisterende fagmiljø. Kunnskapssenteret fremsto som et egnethjemsted for den nye aktiviteten.

Senterets ledelse så absolutt synergieffekter mellom senterets basisoppgaverog pasientsikkerhetstankegangen, men var skeptiske til at stadig flereenheter som ble foreslått lagt til senteret samtidig skulle fremstå som tydeligselvstendige enheter: Helsebiblioteket.no, GRUK og nå Nasjonal enhetfor pasientsikkerhet. Mange av senterets nye enheter hadde behov for egnestyringsgrupper eller fagråd. Stort sett representerer disse positive og nyttigemuligheter for samarbeid, men det kan føre til uklare ansvarslinjer, bade administrativt og faglig. Diskusjoner om egne logoer var også viktige, ogdette er blitt et felt hvor ledelse og kommunikasjonsseksjon ser behov foropprydding i et virvar av markeringer.

Atskillig mer problematisk var det at disse nye tilvekstene ville ha oppgaversom gikk langt i retning av å være rådgivende og normerende, medandre ord utover Kunnskapssenterets opprinnelige monitorerings- og oppsummeringsvirksomhet.Dilemmaet ble løst ved en egen seksjon for pasientsikkerhet,med undertittelen Nasjonal enhet for pasientsikkerhet, plasserti avdeling for kvalitetsmåling og pasientsikkerhet. Ny leder ble rekruttert.

Sekretariatet for nasjonal pasientsikkerhetskampanje

Ved at Kunnskapssenteret allerede hadde Nasjonal enhet for pasientsikkerhet,falt det naturlig å plassere nok et nytt initiativ, nemlig en egen nasjonalkampanje for pasientsikkerhet, med et eget sekretariat, ved senteret i 2010.

Kampanjen var et stort prosjekt, også i forberedelsene. Det var viktig åforankre arbeidet i de regionale helseforetakene, helseforetakene, kommunerog brukerorganisasjoner. Det var også viktig for Kunnskapssenteret åutnytte intern erfaring og kompetanse i monitorering og kunnskapsoppsummeringer.Det siste utgjorde mye av det faglige grunnlaget i valg avinnsatsområder for kampanjen. Kampanjemodellen var hentet fra USA,også tiltakene som ble foreslått. Kunnskapssenteret fikk i 2005 oppdrag fraHelse Øst RHF å dokumentere den forskningsmessige bakgrunnen fortiltakene, og relevansen av dem for Norge. I løpet av kampanjeperioden hardet tilkommet tiltak som ikke er gjennomført i andre land med tilsvarendekampanjer; som for eksempel slagbehandling, selvmordsforebygging ogforebygging av overdosedødsfall. Flere av tiltakene har fått stort gjennomslagogså i kommunehelsetjenesten.

I 2013 ble det vedtatt å videreføre et fem-årig Program for pasientsikkerhetfra 2014, og sekretariatet for dette ble lagt til Helsedirektoratet.

Meldeordningener

Det ble en oppgave for Nasjonal enhet for pasientsikkerhet å bygge opp etobligatorisk nasjonalt meldesystem for uønskede hendelser knyttet til blodprodukter(hemovigilans). Dette var under instruks fra Sosial- og helsedirektoratet,som er myndighet på blodbankvirksomhet.

I 2013 kom det ressurser til å etablere en ordning for oppfølging av EU’scelledirektiv.

Mens Nasjonal enhet for pasientsikkerhet og kampanjesekretariatetsplassering i Kunnskapssenteret var lite kontroversielt, eksternt og internt,ble det mer debatt rundt departementets forslag beslutning om å flytte denfrivillige «3-3 meldeordningen» (§ 3-3 i lov om spesialisthelsetjenester) fraHelsetilsynet til Kunnskapssenteret. Det lå en praktisk begrunnelse bakdette: Det hadde vært en forutsetning ved etableringen av Nasjonal enhet for pasientsikkerhet at enheten skulle ha tilgang til opplysninger fra 3-3meldingene for å få en tilstrekkelig innsikt til å fylle sin lærings- og rådgiverrolle.Dette viste seg å være komplisert, både av juridiske og praktiske årsaker.

En viktigere ideologisk begrunnelse var å få markert at den frivilligemeldeordningen skulle være uavhengig av myndighetenes tilsynsrolle (Helsetilsynet).Internasjonal forskning tilsa også at egenmelding og tilsyn/kontrollfunksjonerburde være atskilt.

Eksternt ble det av flere påpekt at Kunnskapssenteret herved ble noeannet enn tiltenkt, dvs. senteret ville gå fra å være en uavhengig forskningsinstitusjon,til noe mer likt et forvaltningsorgan med myndighetsoppgaver.Også internt var det skepsis, og Fagrådet som behandlet saken uttalte:

«Hvis dette blir enda et meldesystem oppå det man har i dag og ikke fungerersammen med de lokale meldeordningene, er det fare for at det kommer imiskreditt. Faglig kompetanse og analysekompetanse hos personalet i Kunnskapssentereter nødvendig for at tilbakemeldingene oppleves som fornuftige, verdifulleog nyttige. Fagrådet anbefaler å legge en stor porsjon ydmykhet i oppgaven…»

Men flytting av ordningen ble det, fra 1.juli 2012, selv om ikke problemenedermed var helt løst. Helseinstitusjonene fikk påbud om å sendemelding om hendelser som har eller kunne ha, medført betydelig skade påpasient til Kunnskapssenteret. Senteret skal bruke meldingene for å byggeopp og formidle kunnskap om forbedringstiltak til helsetjenesten og myndigheter.

Det er fra flere hold i klinikken reist kritikk til hvordan Kunnskapssenterethåndterer oppdraget. Senteret opplevde en mangedobling av antallmeldinger sammenlignet med Helsetilsynets tall. Det hevdes at dette skyldesat meldingene tidligere var gjenstand for en intern vurdering i sykehusene,som både realitetsbehandlet dem og kunne trekke direkte lærdominternt. Ved at meldinger «automatisk» sendes direkte til Kunnskapssenteretskjer ikke noe av dette, og både antall og innhold i meldingene oppfattes som lite relevant for klinikken.

Kunnskapssenteret er klar over at det er en utfordrende oppgave og rolleman har påtatt seg. Kommunikasjonssjef Ingrid Høie har også erfart at deter en generell kommunikasjonsmessig utfordring å informere utad om prosessenog resultatene på dette problemområdet. I 2013 ble det tatt en rekke initiativ internt for å forbedre prosessen, og det er initiert møter med demest kritiske institusjoner for å øke den tekniske funksjonalitet og analysenav meldingene.

Sekretariatet – Nasjonalt råd for kvalitet og prioriteringi helsetjenesten(NR)

– «Norge trenger et felles kunnskaps– og verdigrunnlag for prioriteringsarbeidet,samt kunnskapsbaserte faglige begrunnelser på hvert felt for åoppnå likeverdige tilbud», sa helseminister Sylvia Brustad i 2007. I Nasjonalhelseplan var et nytt prioriteringsråd beskrevet, som oppfølging av deto prioriteringsutvalgene fra 1987 og 1996, og Prioriteringsrådet (2000–2005). De første utvalgene (Lønning I og Lønning II) la et internasjonaltunikt grunnlag for prioritering og pasientrettigheter. Det første Prioriteringsrådetdiskuterte mange tidsaktuelle problemstillinger, men hadde ingenkonkrete kanaler videre for oppfølging av sakene de behandlet.

Det nye Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten skullebestå av lederne for relevante institusjoner i helsetjenesten: Sosial- og helsedirektoratet,de regionale helseforetakene, Legemiddelverket, universitets- oghøyskolesektor, profesjoner og brukere. Og selv om Rådet kun skulle ha enrådgivende funksjon, ville medlemmene i kraft av sine roller som ansvarligeledere i helsetjenesten, også ha ansvar for oppfølging av utfallet fra de fellesdiskusjoner i rådet. Det var egentlig en genial konstruksjon.

Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte Rådets mandat og oppnevntemedlemmene for tre år (2007–2010). Sosial- og helsedirektoratets direktørskulle lede Rådet.

Det forrige Prioriteringsrådet hadde hatt sitt sekretariat i direktoratetsseksjon for kvalitet og prioritering. Det var naturlig nok en forventning omat det nye rådets sekretariat fortsatte der. Kunnskapssenterets ledelse haddeimidlertid vært meget aktive i planleggingen av Rådet, og skissert en plasseringog rolle for sekretariatet som lå utenfor alle rådsmedlemmenes tilhørighet,også lederens. I beskrivelsen av Rådet i Nasjonal helseplan – 2006het det lakonisk « – og sekretariatet legges til Kunnskapssenteret».

Sekretariatet ville kunne få en viktig rolle i å presentere og belyse sakenefor Rådets medlemmer i henhold til Rådets mandat. Dette arbeidet matte bygge på faglige analyser bl.a. om organisering og finansiering av helsetjenesten,pasienters helsegevinst og kostnadseffektive tiltak. Det var ofte komplekseproblemstillinger hvor dilemma og usikkerhetsmomenter matte synliggjøres. Igjen ble det reist innvendinger om dette egentlig var en rollefor Kunnskapssenteret, idet man oppfattet det som å gå langt inn i å lageføringer for helsetjenesten. Plasseringen av Rådets sekretariat var også noesom den senere evalueringen av Kunnskapssenteret fant betenkelig, se senere.Kunnskapssenterets ledelse argumenterte for at sekretariatsfunksjonen varen egen enhet, kun administrativt knyttet til Kunnskapssenteret, mens denfaglige aktivitet var en sak for Rådet og dets leder.

Samtidig så man at Rådet ville ha stor nytte av å innhente utredningerfra alle Kunnskapssenterets avdelinger, sammen med nødvendig dokumentasjonfra andre kilder.

Vektleggingen av klinisk effekt og kost-nytte som prioriteringskriterier,tilsa at denne virksomheten ble knyttet til Kunnskapssenteret på et ellerannet vis. Det viste seg også snart at Rådet ble en viktig overordnet kanalfor kunnskapsbaserte beslutninger ut til helsetjenesten, en kanal som Kunnskapssenteretellers ikke hadde hatt.

Rådet ble planlagt i 2006, et år med stramme budsjetter for helseforvaltningen.Det ble derfor knapt med nye midler til et omfattende sekretariat,men ved å gi lederansvaret til assisterende direktør og samtidig bidramed egne midler, kunne man utlyse og tilsette tre meget kompetente seniorrådgiveresom sekretariatets stab. Og de var kompetente på mange områdersom den nye virksomheten trengte: helsetjenesten generelt, forvaltninggenerelt, legemidler, forsknings- og helsepolitikk, IKT (hjemmesideetablering).

Mange store og viktige diskusjoner ble ført i rådsmøtene, og mange avkonklusjonene ble fulgt opp i helsesystemet. Særlig gjaldt dette konkrete»Ja»-vedtak, som HPV-vaksine, utvidet screening av nyfødte, men også»Nei»-vedtak som begrensning av kirurgi ved søvnapné, nei til utvidet brukav hjertepumpe, og bruk av gentesting ved bryst- og eggstokkreft. Andrerådsdiskusjoner kunne det være vanskeligere å få avklart og avsluttet, somkostbare kreftlegemidler og bruk av tak for betalingsvillighet.

Men Rådet fikk innflytelse på brede områder hvor man kanskje ikkehadde forutsett at det skulle få betydning, som Nytt system for innføringav ny teknologi, og et Program for offentlig initierte (behovsstyrte) kliniskestudier som grunnlag for prioriteringsbeslutninger, det siste nå forankret iForskningsrådet.I noen tilfeller førte diskusjoner i Rådet, basert på fagligbakgrunnsmateriale fra Kunnskapssenteret, til iverksettelse av kliniske studier,som Bruk av Avastin ved maculadegenerasjon og Screening for tarmkreft.

Rådet ble evaluert i 2010, med positivt resultat, og videreført med fortsattlokalisering av sekretariatsfunksjonen i Kunnskapssenteret. Rådet fikken viktig endring i tittelen til «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering ihelse- og omsorgstjenesten», noen nye medlemmer kom til av den grunn,og da sekretariatets leder forberedte seg på pensjonsalderen, ble det tilsattny sekretariatsleder,tidligere anestesioverlege, Siv C. Høymork.

Det er mange eksempler på diskusjoner i Rådet, hvor faglige utredningerfra Kunnskapssenteret har vært viktige:

Mammografiscreening 40-49 år, HPV vaksine, Tidlig ultralyd av gravide,Bruk av PET, Ensidig Cochlea implantat hos voksne, Volum og kvalitet ispesialisthelsetjenesten, Ulike former for behandling av langt kommet kreft;mm.

Seksjon for velferdstjenester

Campbell Collaboration’s internasjonale sekretariat var en aktivitet i Kunnskapssenteretfra 2008, foreløpig planlagt for to ganger tre år. Som lillesøstertil Cochrane Collaboration var det en logisk tilhørighet. Fagområdenesom Campbell dekket gikk imidlertid langt utover Kunnskapssenteretsansvar for helsetjenesten. Enda tydeligere ble dette da Campbell-arbeidetførte til et engasjement og samarbeid mellom departementene/direktoratenesom var ansvarlige for velferd, jus og undervisning om en egen satsing påkunnskapsbaserte tjenester. Dette var i og for seg positivt og gledelig foross. Flere ønsket imidlertid dette forankret i Kunnskapssenteret, noe somfaglig sett syntes problematisk. Etter mye diskusjon om ressurser ble det enintensjonsavtale mellom velferdsdirektoratene og Kunnskapssenteret omoppbygging av kompetanse og kunnskapsoppsummeringer, tidsbegrensettil tre år, senere forlenget til fire år. Dette utgjør en egen seksjon, seksjonfor velferdstjenester, som utreder tiltak innen barnevern, boligsosiale tiltak,tilbakeføring til arbeidslivet, politiarbeid, kriminalomsorg, utdanning ogintegrering. Campbellsekretariatet tilhørte denne seksjonen, men ble høsten2013 skilt ut.

Kunnskapsdepartementet ønsket sitt «Kunnskapssenter for utdanning»lagt til Norges forskningsråd, og det ble formelt åpnet der i mai 2013, ettertre års planlegging.