Vedlegg 7: Den glemte graden – licentiatus medicinae

Fram til 1845 var det å ta doktorgrad ved vårt universitet en to-trinns-affære.

Først måtte man legge fram et arbeid til forsvar for lisentiatgraden. Når dette var i orden, kunne man gå videre og forsvare sin doktorgrad.

På grunn av det lille antall doktorarbeider i denne perioden, ble også antallet lisentiatgrader lite. Det var bare fire medisinske doktorgrader før 1845. Frederik Holst (1791–1871), Universitetets første doktorand, tok doktorgrad i 1817 om radesyken «Morbus, quem Radesyge vocant, quinam sit, quanamque ratione e Scandinavia tollendus? Commentatio.», men dette var forutgått av hans lisentiatgrad over et helt annet emne i 1816, nemlig medisinsk bruk av salpetersyre: «De acidi nitrici usu medico».* Holsts lisensiatavhandling er avbildet på forsiden av Tidsskriftet for den norske legeforening nr. 10/2001. Doktoravhandlingens tittelblad er gjengitt i Larsen Ø. Mangfoldig medisin. Oslo: Det medisinske fakultet, 1989, s. 154. En norsk utgave er gitt ut av Lie AHK i 2005.

For de andre kandidatene var det vanlig at licentiat- og doktoravhandlingene var del 1 og del 2 av samme arbeid. Jens Johan Hjort (1798–1873) forsvarte således første del av sin avhandling om øyets netthinne med lisentiatarbeidet «De fonctione retinae» i 1826 og tok doktorgraden på dette i 1830. Christen Heiberg (1799–1872) forsvarte først lisentiatdelen av sin avhandling om kunstig pupill «De coremorphosi» i 1827, og tok doktorgraden på dette samtidig med Hjort i 1830.

Frantz Christian Faye (1806–1890) var den siste som disputerte på denne måten etter det gamle reglementet med lisentiatgrad over første del av arbeidet om sædblæren «De vesiculis seminalibus» i 1841, med påfølgende doktorgrad i 1842.

Det kunne imidlertid hende at framtidsplanene ble endret, slik at det ikke ble noen doktorgrad etter lisentiatgraden. Thomas Lauritz Christian Frederik Blich (1810–1879) var lege i Drammen og hadde sterke akademiske interesser. Han forsvarte lisentiatgraden i 1837 på et arbeid om forsnevringer i hjertet «De stenosi ostiorum cordis. Pars prior.» Avhandlingen er en meget grundig og ryddig litteraturoversikt over temaet. Men det ble ikke noen del to og doktordisputas. Legearbeidet og andre interesser krevde sitt. Blich var meget allsidig og en språkbegavelse. F. eks. lærte han seg kinesisk så godt at han kunne brevveksle med kinesiske kolleger. Han ble æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1877.

I 1845 var det slutt med å måtte gjennom to forsvar for å avlegge doktorgrad, selv om graden som sådan eksisterte til 1854. Ettersom tiden gikk og disputasantallet økte, ville også omveien om en lisensiatgrad som forutsetning for doktorgrad ha vært en kapasitetsmessig umulighet – kfr. de omfattende listene over disputaser! Seremoniellet og det sosiale ved en disputas var dessuten en betydelig sak.^{* Presten Claus Pavels (1769–1822) har beskrevet både Holsts lisensiatgaradforsvar og doktordisputas, se henholdsvis Nordhagen R. Akademiske grader og skiftende sans for seremonier. Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 115: 3753-6 og Lie AHK op.cit. Michael; Supplement 2, 2005.}

Fra 1955 har det i prinsippet igjen vært mulig å framlegge et lisentiatarbeid ved Universitetet, men som en selvstendig disputas, lavere rangert enn doktorgraden. Dette har ikke vært aktuelt innen medisin.