Brutal bakgrunn

Det kan hende at man i universitetets første år hadde annet å tenke på enn å forfatte dokumenter. I arbeidet med å bygge opp en nasjonal medisin må vi simpelthen skjønne at det var nødvendig å tenke konkret på krig!* I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 har litteraturen om 1814 og hendingene den gang blomstret, og det vises til allmenne framstillinger om de vanskelige årene, f. eks. oversikten i Alnæs K. 1814 – miraklenes år. Oslo: Schibsted, 2014.

Tiden var nemlig urolig og vanskelig. Det er ingen grunn til å ønske seg de første tiårene av 1800-tallet om igjen. De dekkes neppe av begrepet «gode gamle dager». Ute i verden hadde riktignok den franske revolusjon med all sin brutalitet brakt nye frihetsidealer til overflaten, men like etter, fra 1792 til 1815 raste Napoleonskrigene over Europa. For Norges vedkommende medførte storpolitikken at vi fikk en handels- og forsyningsblokade som forverret de levekårene vi allerede hadde på grunn av uår. På det økonomiske området ble det også kaos. Noe skikkelig bankvesen som kunne bufre svingninger hadde vi heller ikke. Formuer forsvant. Eksempel: En av Norges rikeste menn gjennom tidene, trelasthandler, skipsreder, bergverkseier m.m. og den universitetsinteresserte Bernt Anker (1746–1805), tapte mye fordi forpliktelser måtte innfris og gjeld overtas. Et forsøk på å redde stumpene ved å opprette et «fideikommis» for å bevare formuen slik at avkastningen kunne brukes til allmennyttige formål, var også mislykket. Restene av realverdiene, et enormt trelastlager, gikk ved skjebnens tilskikkelse tapt ved brann i 1819.^{* Holck P. Bernt Anker: samtid, liv og forfatterskap. Oslo: Solum, 2005. Grunnloven av 1814 tillot heller ikke lenger opprettelse av slike fideikomisser.}

Vi var i kontinuerlig krigstilstand med England og Sverige fra 1801 til 1814. Krigen berørte mer eller mindre alle. Ved det britiske overraskelsesangrepet på København 2. april 1801, da dansk-norske krigsskip oppankret i forsvarslinje ble nedkjempet, ble 1035 dansk-norske sjøfolk drept eller såret og 1800 tatt til fange. I den dansk-norske orlogsflåten var det mange nordmenn, utskrevet fra distrikts-Norge. Det regnes at 1550 norske sjøfolk var involvert i dette slaget. Men britenes knusende angrep mot København kom i august-september 1807. Det ble bombardement, okkupasjon, store ødeleggelser og dansk-norsk kapitulasjon til slutt.

Krig på norsk landjord fikk vi føle for fullt i 1808–1809. Datidens media var sparsomme. Men f. eks. avisen Budstikken* Se f. eks. Budstikken 1808, nr. 2 20. april 1808 og nr. 3 21. april 1808. brakte tørr informasjon om krig som raste flere steder på Østlandet. Vi leser om døde og sårede. Om datidens krigføring vet vi at det var begrensede muligheter for skadebehandling, og det var fare for smittespredning for farlige sykdommer. Utskrivning av militære mannskaper hadde sosiale og helsemessige implikasjoner som gjaldt både dem som ble innkalt og dem som var igjen.

Hvis vi grovt regner at den norske befolkningen var på ca. 1 million, var det ca. en halv million mannlige i alle aldre. Med datidens aldersfordeling og mange barn, betyr det at rekrutteringsgrunnlaget var anslagsvis 100 000 voksne menn. Av disse var ca. 30 000 mann med i krigen 1808– 1809.

I 1814 brakte det løs igjen med krig med svenskene. Denne gangen var ca. 32 000 norske soldater engasjert. Det er ikke rart at det rundt om i norske bygder står monumenter til minne om dem som falt i krig mot svenskene i disse årene.

Hvorfor omtale dette i forbindelse med det nye medisinske fakultetet? Simpelthen fordi vi hadde presserende medisinske behov på to områder. Det ene området var mer generelt for å håndtere epidemier og magre levekår. Men det andre området var rent akutt fordi vi trengte en kirurgisk beredskap, bestående av dyktige folk som både hadde godt håndlag og god faglig innsikt i skader og sykdom.

Nøkkelpersonen Skjelderup

I månedsskiftet mai-juni 1814 var det fortsatt skyting i Skagerrak. Det fikk vår første medisinske professor, Michael Skjelderup (1769–1852) merke. Han var blitt utnevnt til professor ved det nye, norske universitetet og hadde reist fra København allerede 10. mai 1814. Det var problemer med å bli satt over til Norge, for i sjøen var det fiendtlige fartøyer. Skjelderup måtte simpelthen kjøpe en båt og hyre skipper til den. Først på fjerde forsøk kom Skjelderup og familien over til Merdø ved Arendal om morgenen den 1. juni 1814 etter en frisk nattseilas, forfulgt og beskutt av både en svensk fregatt og et mindre fartøy. Men det gikk altså bra.

Skjelderup var en interessant person. Han var prestesønn fra Hof i Vestfold, men ettersom han led av en alvorlig stamming i utrygge situasjoner, ble det vanskelig med vanlig skolegang. Han var imidlertid en våken gutt som skaffet seg allmennkunnskaper selv. I 1785 ble han sendt til Fredrikstad som apoteklærling. Han likte seg ikke der, var på et kuropphold i Strömstad for sin antatt svake helse, og så dro han tilbake til familien. I 1789 ble han sendt til København for å studere. Skjelderup hadde altså ingen examen artium. Da syntes en videre vei som student stengt. Det var et unntak. Ved det nye kirurgiske akademiet trengte man ikke artium for å bli opptatt.

Skjelderup gjorde det meget bra i København. Han var åpenbart kommet på sin rette hylle. Han var hjelpelærer for studiekameratene og han tok kirurgisk eksamen med beste karakter i 1794. Han hadde diverse legestillinger i København og var militærlege. I årene 1797–1800 var han prosektor ved universitetets anatomikammer, altså ved Københavns Universitetet, og fra 1800 universitetsadjunkt. Egentlig var Skjelderup ikke akademisk borger på grunn av den manglende artium, men man så mellom fingrene med det. Fordi han var blitt ansatt som universitetslærer, slapp han å ta medisinsk eksamen, og i 1803 tok han medisinsk doktorgrad. I 1805 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i medisin ved Universitetet i København.

I historiens lys personifiserte Michael Skjelderup forbindelsen mellom universitetets legeutdannelse og det kirurgiske akademiets kirurgutdannelse, samtidig som hans karriere bekrefter at dette tross alt var to forskjellige typer institusjoner med hver sine krav og sine egne normer.

Skjelderup var den første av professorene i medisin i Norge. Det var først og fremst han som representerte forbindelsen til de medisinske undervisningmiljøene i København. Derfor ble han en nøkkelperson for det nye fakultetets profil.

Kirurgi eller medisin?

Historikeren Per Haave* Haave P. Medisinens kirurgisering og etableringen av en norsk legeskole i 1814. Tidsskr Nor Lægeforen 2009; 129: 2637-41. har vektige argumenter for å skrive at det skjedde en «kirurgisering av medisinen» da vi fikk vårt nye fakultet og tonen ble slått an for hva dette skulle være. Sett i datidens lys kan det imidlertid hende at det var omvendt. Kanskje var den legeskolen som ble opprettet egentlig praktisk rettet og myntet på å løse påtrengende problemer i samfunnet, mer enn å være tradisjonell, akademisk medisinerutdanning?

Det var mer Det kirurgiske akademi i København som var forbildet enn Københavns Universitet. Vi kan si at det var alternativet til det medisinske fakultetet som ble fakultet hos oss. Kanskje skal vi derfor heller se på det som skjedde i Norge som en medikalisering av kirurgien? Bør vi vurdere det nye fakultetet som en skole for handlingsrettede medisinske aktører i et samfunn med store og våknende helsebehov – aktører som fikk betegnelsen leger? For egentlig var ikke legerollens innhold internasjonalt definert ennå, det kom senere.^{* Se flere av kapitlene i Larsen Ø (red) The shaping of a profession. Canton MA: Science Publications/ US, 1996.}

Fakultetsoppstarten og storpolitikken

Oppstarten i 1814 falt sammen med dramatiske hendinger. Den 14. januar ble Kieltraktaten underskrevet. Den medførte at Frederik 6 sa fra seg Norge som skulle bli slått sammen med Sverige. Historien om selvstendighetsbevegelsen som reiste seg og førte til grunnloven på Eidsvoll den 17. mai samme år, er velkjent, likeledes at prins Christian Frederik (1786–1848) ble valgt til norsk konge. Et knapt år tidligere, den 23. mai 1813, hadde han som nyutnevnt stattholder og øverstkommanderende i Norge gått i land fra en fiskerbåt på Hvaler, forkledd som matros. På sjøen var det farlig i disse krigstider!^{* Kong Christian Frederiks dagbok fra hans ophold i Norge i 1814. Kristiania: Grøndahl & Søn, 1914.}

Stemningen i Norge var, etter at konsekvensene av Kieltraktaten var blitt kjent, eksplosivt nasjonalistisk og stemningen var sterkt mot å underkaste seg svenskene, slik Frederik 6 hadde skrevet under på. Den 26. juli 1814 angrep svenske landstridskrefter og krigen var i gang igjen. Enkelte historikere har bebreidet den nye kongen, Christian Frederik, fordi han var lunken til krigen mot Sverige. Da svenskenes Karl Johan foreslo våpenhvile, gikk Christian Frederik med på dette, ved det som er blitt kalt konvensjonen på Moss 14. august 1814. Sannsynligvis var han verken tafatt eller feig. Han var heller en realist og en klok politiker som skjønte at en fortsatt krig med Sverige var dømt til å tapes.* Se: Langslet LR. Christian Frederik – en biografi. Oslo: Cappelen Damm, 2014. Her gjaldt det å redde stumpene, hvilket han også gjorde, idet den norske grunnloven ble beholdt og det ble opprettet en union med Sverige. Den 10. oktober 1814 frasa han seg den norske tronen og forlot Norge samme dag.

Undervisningssykehus?

Blant de fasilitetene man hadde tenkt på for undervisningsformål, var militærhospitalet fra 1807. Som vi har forstått, var militære behov påtrengende. På Akershus festning var det gjerne mange syke, og de burde flyttes ut på grunn av smittefaren. Derfor var det i 1807 blitt oppført en ny bygning utenfor byen, ved den såkalte «Damløkken». Dette var en stor trebygning, oppført med dispensasjon fra brannforskriftene. Arkitekten som var ansvarlig for utformingen, dansken Jens Bang (1737–1808) var en interessant person i samtiden. Han hadde medisinsk eksamen fra Københavns Universitet i 1773 og medisinsk doktorgrad fra 1774. Men parallelt med medisinen hadde han studert arkitektur. Han arbeidet som lege i Danmark og Norge og som arkitekt og mottok flere medaljer for arkitektur. Han hadde mange verv og ble professor i anatomi ved Kunstakademiet i København i 1805.

Utførende byggmester kom imidlertid paradoksalt nok fra fiendens leir. Han var svensk, men må regnes som naturalisert nordmann. Han het Jonas* Ofte feilaktig betegnet Johan. Raphael Pousette og var født i 1775. Dødsåret er uklart. Han kom fra en vallonsk innvandrerfamilie i Gävle, der faren, Raphael Pousette (1751–1797) var framgangsrik arkitekt, især etter at byen brant i 1776. Unge Pousette fikk teoretisk og praktisk arkitektutdannelse, men flyttet til Norge ca. 1800. Her arbeidet han som arkitekt og byggmester i Christiania, Trondheim, Moss og Kongsberg. I Trondheim tegnet han tukthuset og nevnes som stadsarkitekt i 1804. 32 år gammel fikk han altså oppdraget i Christiania. Vi må nå huske på at det som skulle bygges, var et militært hospital. Det var derfor strengt og nøkternt utformet, som et sykehus i en militærforlegning skulle være.

Etter 1814 var den umiddelbare krigsfaren over. Det var behov for et hospital, men ikke i samme grad for et militærhospital. Dette var grunnen til at man kastet sine øyne på det, da det medisinske fakultetet skulle utbygges videre. Det var nå behov for et sivilt undervisningssykehus, og det var ikke akkurat det samme som et militærhospital. Derfor skjedde det en ombygging til en mer forseggjort stil, slik at bygningen egnet seg for sivilt bruk. Bygget ble åpnet som Rikshospital i 1826.* Holst F. Historisk Underretning om Rigshospitalet i Christiania indtil Udgangen af Aaret 1826. Christiania: Paa Messell, Keyser & Comp’s Forlag trykt hos Christopher Grøndahl, 1827. For mange Osloboere vil den store tømmerbygningens fortsatte skjebne være vel kjent: Sykehustomten ble videre utbygd, men anlegget ble fraflyttet som sykehus i 1883 og tatt i bruk som departementskontorer, bortsett fra Fødselsstiftelsen som ble igjen, før den også flyttet i 1914.^{* Historien om det gamle Rikshospitalets, dvs. Empirekvartalets skjebne tilhører vår tid. Planleggingen av et nytt regjeringskvartal hadde skjedd helt fra 1880-årene, men ble konkretisert i 1950-årene. Det gamle militærhospitalet lå da i veien for planene. Hva som skulle skje med bygningen var gjenstand for en intens debatt, bevaring eller ikke. Tiden gikk, og bygget var sannsynligvis utsatt for spekulativt forfall. I 1962 ble det revet. Bevaringsbestrebelsene syntes forgjeves. Imidlertid kjøpte skipsreder Sofie Helene Wigert (1913–1989) den nedrevne bygningen i tolvte time og ville gjenreise den på Folkemuseet på Bygdøy. Denne planen strandet imidlertid, trolig som del av de generelle konflikter man den gang hadde på Bygdøy vedrørende et eventuelt medisinsk museum. Men omsider, etter 21 år, i 1983, ble bygningen pietetsfullt gjenreist på Grev Wedels plass i Oslo for kulturformål.}

Det er sannsynligvis Skjelderup selv som er den beste tilgjengelige kilden til hva som foregikk ved det nye medisinske fakultetet i Christiania i de første årene. I tidsskriftet Budstikken – Et Ugeblad af statistisk-oekonomisk og historisk Indhold, utgitt av Selskabet for Norges Vel, står det i femte årgangs* 2. rekke. Bladet Budstikken inneholder generelt mange gode artikler fra norsk samfunnsliv fra denne tiden, også vedrørende helse. nr. 26 til 29, 1824, en omfattende redegjørelse for det medisinske studium ved Norges universitet. Den er usignert, men den er oppført blant Skjelderups publikasjoner, så forfatterskapet ansees derfor som identifisert. Med andre ord, det dreier seg om en absolutt første hånds kilde.

Sørenssen kommer

Det var egentlig ikke meningen at fakultetet skulle begynne sin virksomhet før i 1815, men på grunn av de politiske forhold gjaldt det å komme i gang så raskt som råd. Den 3. juni 1814 ble landphysicus i Bratsberg, Nils Berner Sørenssen (1774–1857) utnevnt til professor i medisin. Sørenssen hadde studert medisin ved Københavns Universitet med eksamen fra 1800 og hadde medisinsk doktorgrad fra 1804. Han hadde diverse legetjeneste i Københavnbak seg, da han i 1807 ble physicus i Jarlsberg med bopæl i Tønsberg. Han måtte også tjenestegjøre som militærlege.

Å være lege var tidligere et farlig yrke. Sørenssen ble smittet av nervefeber, sannsynligvis det vi vil kalle tyfoidfeber, og ble sengeliggende i tre måneder. Så kom han i 1809 til Skien som landphysicus og lege ved amtssykehuset. Ved utnevnelsen til professor flyttet han til Christiania, og i november 1814 begynte han å forelese farmakologi, senere patologi og terapi.

Thulstrup – norsk kirurgis stamfar

Den tredje medisinske professor befant seg også allerede i Norge. Det var Magnus Andreas Thulstrup (1769–1844), en dansk kirurg som kunne se tilbake på en spektakulær karriere fra han begynte å følge anatomiforelesninger som 11-åring. Han tok kirurgisk eksamen med beste karakter i 1791.

I 1792 var han reservekirurg ved det kirurgiske akademi og fra 1793 også ved Frederiks Hospital. Han kvalifiserte seg dessuten i fødselsvitenskap. I 1797 ble han utnevnt til regimentskirurg og flyttet til Christiania. Karrieren som militærlege endte på toppen, idet han ble norsk generalkirurg i 1819. Praktisk krigserfaring hadde han både fra krigene i 1808–1809 og i 1814.

Thulstrup hadde en svært lang rekke stillinger og offentlige verv. Blant disse var, fra 1808, overlegestillingen ved militærsykehuset i Christiania. Men så ble han altså professor ved det norske universitetet, også han utnevnt den 3. juni 1814.

Thulstrup kom fra den danske eliten og han forente et stort kontaktnett med å være en omgjengelig person. Han var personlig venn av kong Christian Frederik, og han var den som fulgte ham til bryggen på Bygdøy på abdikasjonsdagen 26. oktober 1814. Han sto også på god fot med kong Karl Johan som utnevnte Thulstrup til første livmedikus i 1818 – og samtidig fru Eleonora Thulstrup (1778–1823) til «statsfrue».

I sin artikkel i Budstikken erklærte Skjelderup allerede på første side om det medisinske fakultet at «dets Formaal var nemlig at danne Læger, som i lige Grad vare uddannede ogsaa i Chirurgien».

Der fikk vi et svar som delvis belyser vårt store spørsmål: En ny yrkesgruppe skulle utdannes som var en kombinasjon av leger og kirurger.