Lommeuret

Jeg har et gammelt lommeur, et arvestykke. Fin gullklokke. Sveitsisk kvalitet, IWC Schaffhausen. Jeg har aldri brukt det. Uret har tilhørt min fars fetter, Leif Larsen (1904–1927), som studerte medisin i Oslo i mellomkrigstiden og fikk tuberkulose.

Det hjalp ikke å bo i Holmenkollåsen som nabo til sanatoriene der skogluft skulle være så helsebringende. Å være på hytta på Ustaoset hjalp ikke heller, selv om fjelluft skulle være enda bedre. Han døde før han ble ferdig med studiet. Hans mor døde også.

Intet hjalp.

Jeg synes lommeuret er bare uhyggelig og lar det ligge i skuffen.

Studenterdager og et kort legeliv

Odd Kinck Eide (1894–1924) var fra Bergen. Nitten år gammel, i 1913, dro han til Kristiania for å studere medisin. Han skrev brev hjem, og i det minste en del av disse brevene er blitt bevart.^{* Odd Kinck Eides brev til foreldrene Aadel og Per Eide, «Heimen», Minde pr. Bergen, er blitt bevart og ble stilt til disposisjon for forfatteren av Nina Spørck i forbindelse med utarbeidelsen av boka: Larsen Ø. Legestudent i hovedstaden. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002. Brevene er nærmere omtalt og referert der.}

Det kan virke som om enkelte studentinteresser finnnes i alle generasjoner. Allerede i det første brevet* 8.9.1913. forteller han fra Olimbs pensjonat i Sven Bruns gate 7, der han var innlosjert: «Her bor forresten en kvindelig mediciner som er meget koselig. I dag ved bordet gav hun mig et løfte paa at faa laane et skelet naar jeg behandlet osteologien eller læren om knoklerne som jeg nu snart skal begynde med,…» Etter hvert lånte han både lærebøker og det omtalte skjelettet av henne. Skjelettet hadde hun kjøpt fra Tyskland for halvparten av det hun hadde spart opp etter å ha arbeidet som guvernante.

Medisinerstudenten, frk. Hansen, hadde en bestevenninne, frk. Tøsti, som var tannlegeelev. Som takk for at han hadde hjulpet frk. Hansen med flytting, stilte damene opp med kaker, rødvin, kortspill og måneskinnstur, så studiet hadde også sine lyse sider.

Eides brev beskriver studiesituasjonen som temmelig kaotisk. Han etterlyser en god studieplan. Det var oppslag rundt omkring som han måtte forholde seg til og det var kurspåmeldinger som må ordnes.

Eide bekymres av å høre at det var 78 påmeldt til kurset i mikroskopisk anatomi. Det kunne bare tas opp 60. Med andre ord, 18 studenter ville komme til å miste et semester. Utsilingen skjedde åpenbart på grunnlag av innsatsen ved disseksjonsundervisningen.

I oktober 1913 flyttet han til Studenterhjemmet i Underhaugsveien 13. Der syntes han det var fint å være. Men studiet skremte. Den 5. oktober hadde Eide vært og hørt på eksamen, åpenbart 1. avdelings anatomi. 26 kandidater var oppe, men bare 14–16, dvs. vel halvparten, besto. Én kandidat sluttet og ga opp etter tre og et halvt års studium.

I et brev hjem av 14. november 1914 reiser Odd Kinck Eide et monument over en av lærerne: «Idag holdt prof. Schreiner en stor demonstration som varte i 4 timer. De arme folk ble meget strengt eksaminert, og de slap heller ikke riktig godt ut av det, de fleste. Det var forresten ganske uhyggelig at høre på, så spydig han kunne være. Jeg hørte en si «at det virkelig kan gå an å være så pøbelaktig infam for en professor».»

Våren etter, 10. april 1915, kunne Eide skrive hjem og fortelle at nå hadde også han vært oppe til eksamen for professor Schreiner. Eksaminasjonen hadde tatt tre kvarter og 2 – 300 andre medisinerstudenter hadde hørt på.* Det er grunn til å være litt tvilende til denne opplysningen, for så mange sitteplasser er det ikke i Aud. 13, der eksaminasjonen sannsynligvis foregikk. Det gikk bra.

I 1920 var han ferdig med studiet. «Alt i alt har jeg 9 points over haudgrensen,… «

Men den unge legen Odd Kinck Eide fikk ikke nytte av sin gode eksamen særlig lenge. Allerede fire år senere, i 1924, 30 år gammel, hører vi at han var død.* NL (1996). Også han var blitt rammet av tidens store svøpe, som især svingte over sykepleiere, leger og medisinerstudenter på grunn av smitteeksposisjonen – tuberkulosen.

Sverre Sørsdals brev

Medisinerstudenten og olympiadeltakeren i boksing, den senere kirurgen og overlegen Sverre Sørsdal (1900–1996) fra Hamar begynte å studere medisin i 1919, året før Odd Kinck Eide var ferdig. Hans studentmiljø skilte seg derfor sannsynligvis ikke så mye fra Eides, selv om han var seks år yngre.

Også Sverre Sørsdal skrev brev hjem i studietiden. Faktisk skrev han regelmessige brev til sin mor Ingeborg Sørsdal (1867–1962) så lenge hun levde. Brevene er blitt bevart, slik at vi ikke bare får et innblikk i studiehverdagen, men i en leges lange yrkesliv, inkludert dramatiske år som kirurgisk overlege i Vardø i krigsårene fra 1940 til 1944, da Den annen verdenskrig var over for det utbombede og nedbrente Finnmarks vedkommende.^{* For å få et dypdykk ned i medisinstudiet i første halvdel av 1900-årene, er brevsamlingen etter Sverre Sørsdal gjennomgått i detalj, transkribert og publisert i redigert form som en del av Det medisinske fakultets jubileumsbokprosjekt. For studentbrevenes vedkommende, i alt 122 brev, henvises leserne derfor til Nylenna M. «Hilsen din Sverre», Michael 2013;10:363-4 og til Larsen Ø. (red.) Legestudent Sverre Sørsdals brev til sin mor 1919–27. Michael 2013;10:365-446, som også kan leses på www.dnms.no. Det samme gjelder to av krigsbrevene: Larsen Ø. Sørsdal R. (red.) Tysk okkupasjon og russiske fly – overlege Sverre Sørsdals brev fra Vardø 1942 og 1945. Michael 2014; 11: 61-97.}

Det er likhetstrekk mellom Eide og Sørsdal. Begge reiste til Kristiania for å studere og begge lyktes med å få plass på Studenterhjemmet i Underhaugsveien. Men de hadde også noe annet felles – tuberkulosen. Første del av 1921 er det ingen brev hjem til moren på Hamar. Da lå Sørsdal nemlig syk hjemme på Hamar, sannsynligvis med en tuberkuløs pleuritt.

I motsetning til for Eide gikk det bra med sykdommen for Sørsdal. Det gikk så bra at han i løpet av studietiden også kunne dyrke sin store fritidslidenskap, idretten, på høyt nivå. Selv om han var en ihuga skiløper m.m., var det boksing som var «hans» idrett. Han tok sølvmedalje i boksing ved de olympiske leker i Antwerpen i 1920, bronsemedalje i Paris i 1924 og en fjerdeplass i Amsterdam i 1928.

Sørsdals brev omtaler – blant mye annet – datidens vansker med studiefinansiering. Svært mange var avhengige av familien for å kunne studere. Sørsdals far, kemner Johan Sørsdal (1860–1919) døde like før sønnen skulle begynne på studiet. Da var det uklart om det kunne bli noe studium i det hele tatt av økonomiske grunner. Det ordnet seg for ham. Men penger er et gjennomgangstema i alle hans studietidsbrev. Det virker som om moren forvaltet midler som var lånt i en bank for at sønnen skulle kunne studere. Derfor ber han henne hele tiden sende penger. Moren var altså enke og leide ut hybler til skoleelever fra landet som gikk på skole på Hamar. Hennes økonomi er uklar. Sannsynligvis hadde hun selv ikke så mye til overs.

Gjennom begrunnelsene for brevenes ønsker om pengeforsendelser får leseren vite litt om brevskriveren unge Sverres liv som student. Levemåten var spartansk og nøktern, av og til spedd opp når det kom en og annen forsendelse av noe spiselig hjemmefra. Men Sørsdal likte også å slå seg litt løs, til og med å være «fin mann» med fine klær og delta i byens kulturtilbud. Han hadde en fire år eldre søster i Kristiania, Torbjørg Sørsdal (1896– 1986).* Gift Hougen. Hun var ferdig utdannet og praktiserte som tannlege mens broren var medisinerstudent. De var mye sammen og hun bidro åpenbart til at økonomien gikk rundt for ham.

Sverre Sørsdal var også innom Studentersamfundet. Han skrev til moren om bråket den 8. oktober 1919. Studentersamfundet engasjerte seg i tidens politiske spørsmål, og denne gangen dreide det seg om storpolitikk. Første verdenskrig var riktignok over i november 1918, men i Alsace-Lorraine var fortsatt mye uklart i forbindelse med tilbakevendingen til Frankrike ved fredsslutningen etter krigen. Opp gjennom historien hadde området vært tysk, så fransk siden 1648 og så tysk igjen fra da tyskerne vant den fransk-tyske krigen i 1870. Det nærmest krampaktig tyske samfunnet skulle nå omdannes igjen til et tilsvarende fransk.

Studentersamfundet hadde fått en invitasjon til en solidaritetskonferanse med franske studenter i Strasbourg, men hadde takket nei til å delta. Dette vakte voldsomme protester. Onsdag 8. oktober 1919 var det rabaldermøte om saken i Universitetets gamle festsal, blant annet med tale av Fridtjof Nansen (1861–1930). Det ble uro og håndgemeng. Politi måtte tilkalles og det ble en stor artikkel på Aftenpostens side 2 dagen etter. Til moren skrev Sørsdal: «.. det var liv kan du tro; men det er jo sandt, du læser jo bare «Tidens Tegn», og det er stor skade. Den forvrenger jo alt mulig og er blit aldeles umulig.» Og Sverre Sørsdal skulle på møte om saken igjen, sammen med søsteren Magg.^{* Margit Sørsdal, gift Sælleg (1898–1992).}

Brevene hjem inneholder en del privat stoff om familie m.v., og selvsagt atskillig om boksesporten. Mest interessant i forbindelse med fakultetets utvikling er beskrivelsene av undervisningen. F. eks. sier han at kursene i mikroskopi er meget strenge. Studentene blir ropt opp, og har noen vært borte tre ganger uten gyldig grunn, er det bare å vente til neste år!

Vi forstår at det er mange studenter og at dette er problematisk. Den 11. oktober 1919 skriver han at det hver dag er omkring 160 tilhørere på kjemiforelesningene. Anatomi forutsettes lest med utlånte skjelettpreparater foran seg. Den 23. februar 1920 skriver han at han har fått en overraskende og kjærkommen kasse fra sin tante Anna. Den inneholdt skjelettdeler – «meget gode præparater»!* Tante Anna var Anna Schjærvheim, gift Sparby, morens søster.

Våren 1920 var han tvunget til å gjøre noe annet – han måtte opp til eksamen i filosofi, «…ja i de sidste dagene har jeg maattet spist med boken i haanden, og med et saa tungt stof som filosofi tar det temmelig meget paa.» * Brev 21.4.1920. Han fikk 3, altså en middels karakter.

Det var atspredelser. Fødselsdagen 5. august 1920, da han fylte 20 år, ble, ifølge et brev sendt to dager senere, standsmessig feiret på Theaterkafeens 2den etage med tannlegesøsteren og hennes venninne, underforstått slik at søsteren tok regningen. Det viktigste som hendte Sørsdal i august 1920, var nok likevel deltakelsen i olympiaden i Antwerpen. Reisen gikk via Berlin og der opplevde han etterkrigstidens matmangel.

Etter den brevløse tiden våren 1921 da han lå syk hjemme, kom han tilbake igjen til studiet. Men bra var han ikke. Han hadde «smerter under brystet» og oppsøkte professor Peter Fredrik Holst (1861–1935) som ga ham resept på «Jodvasogen» som han skulle smøre på. Dette var en jodforbindelse som ble brukt både innvortes og utvortes, og han bestemte seg for å tro på at dette skulle hjelpe. I alle fall ble han bedre. Han var nå flyttet inn på Studenterhjemmet, der han likte seg godt.

Da studiet begynte igjen etter juleferien i januar 1922, kunne han fortelle hvilken kamp det var om alburommet blant alle medisinerstudentene.* Brev 18.1.1922. «Da jeg kom ind til byen lørdag, gikk jeg spurenstreks til universitetet og saa efter paa de auditoriene som allerede var aapnet. Der var alt sat visitkort, ikke bare paa alle benkene, men paa hver eneste kvadratmeter av gulvet og rundt omkring langs væggene.» Bygningene åpnet ellers ikke før kl. 8 den påfølgende mandag. Han sto opp kl. 3 og gikk ned for å stille i kø utenfor Anatomisk Institutt, men der var det folk som hadde stått i kø siden kl. 2. Etter drøye fire morgentimer utenfor døren slapp de inn og han kunne skrive tilfreds til sin mor at han hadde sikret seg plass både på lesesalen og i auditoriene.

Men tidens alvor var hele tiden tilstede. Den 18. november 1922 skrev han blant annet at han hadde vært på Glittre tuberkulosesanatorium i Hakadal og besøkt en kamerat, Fredrik Mürer Hollum (1898–1983) som var innlagt der. Han kom seg og ble frisk. Men da Hollum var utskrevet og skulle ta fatt på studiet igjen, møtte han en hindring – han fikk ikke flytte inn på Studenterhjemmet fordi han hadde hatt tuberkulose. På grunn av hjemmets renommé ville de ikke ha folk tilbake igjen for tidlig. Han fant seg isteden et sted å bo i en villa på Smestad. Hollum utdannet seg videre til spesialist i lungesykdommer og lungetuberkulose, en ikke uvanlig karrièrevei for leger som selv var tidligere tuberkulosepasienter.

I førjulstiden 1922 var det også eksamen i kjemi, åpenbart en bøyg, der Sørsdal fikk 7, altså en haud i nedre sjikt. Skriftlig anatomieksamen foregikk i aulaen. Så var det muntlig kjemi, anatomi og fysiologi. Han skrev ikke noe om karakterer, men det gikk åpenbart bra, for i januar 1923 var han i gang med det kliniske studiet, dels på Ullevål, dels på Rikshospitalet. Nye bøker måtte til, og de var dyre. Læreboken i indremedisin kostet 140 kroner, og den måtte han kjøpe på avbetaling.

Men i mai 1923 var det en eksamen i kjemi igjen. I alt strøk 17 kandidater, deriblant Sørsdal og en kjemiingeniør fra Trondheim som til og med hadde tysk doktorgrad i kjemi og hadde vært amanuensis ved medisinerundervisningen i kjemi!* Brev 15.5.1923. «Det har været et haardt semester.»

Sommeren 1923 hadde Sørsdal medisinermilitærtjeneste, hvilket foregikk i Fredriksvern (Stavern). Han skrev omfattende brev til sin mor om opplevelsene der og i avslutningen heter det: «Naar jeg nu ser tilbake paa rekrutskolen, maa jeg si at minderne som man har efterpaa næsten er det beste ved den .»* Brev 31.8.1923.

Den 16. desember 1923 skrev han hjem at han hadde fått 8 i fysiologi. Dette var altså også en haud. «…det er en kjendt sak blant medicinerne at naar man skal op for Torup* Professor Sophus Carl Frederik Torup (1861–1937). bør man helst servere ham hans egne ord. …. Torup som pleier at være ubehagelig overfor saa vel flinke som daarlige til eksamen var merkelig velvillig da jeg var oppe». Muntlig anatomi gikk bra, kanskje til 11, men sammenslått med svak skriftlig besvarelse ble summen 9 og da ble det likevel ikke noen laud til første avdeling.

I februar 1924 måtte han innlegges på Rikshospitalet for å opereres for to løse bruskstykker i høyre albu. Han er nøye med å forsikre moren om at dette ikke har noe med boksingen å gjøre.* Brev 28.2.1924. Det bemerkelsesverdige er at han allerede i juli 1924 var restituert og kunne delta i olympiaden i Paris og komme på bronseplass!

I 1925 hadde han klinisk undervisning på Rikshospitalet. Sørsdal nevner spesielt hud og øye i brevene. Det er interessant at han reagerer på enkelte læreres atferd overfor pasientene. Hudprofessor Bruusgaards* Professor Johan Gustav Edvin Bruusgaard (1869–1934). morsomheter hadde neppe vært gangbar mynt i 2014. Det samme hører vi om i brevene fra 1927* Brev 18.2.1927 og 23.6.1927.. om professor Brandt.* Professor Kristian Kornelius Hagemann Brandt (1859–1932). Det er bemerkelsesverdig når myter bekreftes av tidsvitner. Det er også bemerkelsesverdig at nettopp Kvinneklinikkens sjef yndet å ha kvinner som målgruppe for sine raljeringer.

I mai 1925 var medisinerkullet på «lepratur» til Bergen for å se spedalske pasienter.* Brev 19.5.1925. Dette var en blanding av fag og fest, men faget synes vel ivaretatt ved at spesialist i hudsykdommer og bestyrer for Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen, overlege for den spedalske sykdom og lege ved St. Jørgens Hospital i Bergen, Hans Peter Lie (1862–1945) holdt forelesninger og demonstrasjoner for de tilreisende studentene i to økter hver dag. Ellers var det et rikt sosialt liv! Blant annet var Sørsdal i en overdådig middag hos medstudent Arne Torkildsens (1899–1968) skipsrederfar.

Sommeren 1925 bar det ut i militærtjeneste igjen, denne gang på Gardermoen. Brevene til moren er lange, detaljerte og velskrevne.* Brev 9.6.1925 og 1.7.1925. I januar 1926 var han på offiserskurs – igjen med omfattende brev hjem.* Brev 16.1.1926 og 9.2.1926. Blant annet var det rideundervisning. I juni 1926 var det mer Gardermoen* Brev 17.6.1926 og 4.7.1926. og mer ridning, virkelig noe å skrive til sin gamle mor om!

Brevene fra slutten av studiet bærer preg av at målet, legetittelen, nå er i sikte. Det var da mulig for ham å ha noen legevikariater, blant annet som idrettslege.* Brev 20.5.1926. Han skriver mye om sine egne idrettslige aktiviteter og ellers om det sosiale livet i Oslo, men arbeidet med de avsluttende eksamener sier han er «… et slit uten like, vel saa slitsomt som til 1ste avdeling, og endda er det bare begyndelsen. Jeg skal endnu op 5 ganger, derav skriftlig opgave den 18de december.»* Brev 8.11.1926. Han fikk 9 i øyensykdommer, var fornøyd med det, men sukket over at han måtte lese 1500 tunge sider før eksamen i indremedisin!^{* Brev 6.12.1926.}

Våren 1927 hadde stud. med. Sverre Sørsdal et «ordentlig» legevikariat og var eneste lege for ca. 3000 mennesker.* Brev 12.4.1927. Han vikarierte for verkslege Julius Riddervold (1894–1959) ved sykehuset i Sauda.

Høsten 1927 var det avsluttende eksamener. De siste brevene fra studietiden handler om dette og om problemene med å skaffe seg en jobb etter studiet. Det ble til at han dro tilbake til Sauda igjen så snart han hadde eksamenspapiret i hånden – han rakk ikke hjemom for å hilse på moren engang!* Brev 9.12.1927.

I tilbakeblikk – hvordan var Sverre Sørsdals studietid? Det var i alle fall et stort prosjekt å bestemme seg for å gjennomføre et medisinstudium. Sørsdal og hans samtidige møtte et uryddig studieopplegg hvor svært mye var overlatt til den enkelte student selv, samtidig som det store antallet medisinere gjorde konkurransen stor og usikkerheten – f. eks. hva angikk studiets lengde – var til stede hele tiden.

Den gang studentene oftere var rekruttert fra en samfunnselite med økonomiske ressurser, kan det faktisk hende at studiefinansiering i sin alminnelighet var greiere enn senere. Behovet for offentlige tiltak for å støtte utdanning ble først synlig da studierekrutteringen endret seg. Allerede på Sørsdals tid skjedde rekrutteringen til Universitetet mer fra alle samfunnslag – og det var fortsatt ikke noen lånekasse.

Hvis vi ser på studietiden som en kombinasjon av en utdanningsprosess og en sosialiseringsprosess, er det uklart hvilken rolle Sørsdal ble mest sosialisert inn i. Han er nok uvanlig fordi han så sterkt identifiserte seg med idrettsmiljøene, først innen boksing, men også innen andre grener som skisport og roing. F. eks. Studentersamfundet var han nok interessert i, men trolig mest som underholdning i første del av studiet, ikke som en arena for eget engasjement. Der var det trolig store forskjeller studentene imellom.

Studentliv med politikk på alvor

Sørsdals to år yngre medstudent Karl Evang (1902–1981) hadde begynt å studere medisin i 1922 og ble cand. med. i 1929. For Evang var Studentersamfundet stedet for fengslende idékamper og en spire til et livslangt politisk engasjement.* Se: Hansen TI. op. cit. (2011). Etter at Evang var ferdig som lege, ble han valgt til formann i Studentersamfundet to ganger, nemlig i 1930 og 1931. Hvis vi bruker disse to legene som eksempler, er det to ulike studentverdener de sosialiseres inn i. Men begge ble likevel i løpet av studiet sosialisert inn i rollen som lege, om enn med ulik vinkling.