En lepraforsker ser tilbake

En av norsk medisins store sønner, Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) tok artium i 1859 og medisinsk eksamen med laud i desember 1866.* NL (1996). Han tilhørte dermed studentgenerasjonen etter Jens Skjelderup og dennes kamerater som vi har beskrevet før.

Armauer Hansen ga ut sine memoarer som 69-åring i 1910, to år før han døde.* Hansen GHA. Livserindringer og betragtninger. Kristiania: Aschehoug, 1910. Utdrag av boken finnes i Hansen TI. op. cit. (2011). Studietiden lå på dette tidspunktet førti år tilbake i tid, før hans karriere fram til å bli berømt lepraforsker. Dette forklarer kanskje at det er mest anekdoter og episoder fra studiet han valgte å fortelle om i memoarene. Det er gammelt nytt at «gammel tid er fylt med søte minner» – Aurea prima sata est aetas. ^{* Fra Ovids Metamorfoser, skrevet i årene like før 8. e. Kr.}

Armauer Hansen framstilte seg selv som «…en meget oppositionel student, der mente at forstaa tingene like godt og til dels bedre end de gamle lærere. Hertil bidrog ogsaa avdøde prof. Emanuel Winge,* Emanuel Fredrik Hagbarth Winge (1827–1894). som den gang var prosektor ved Rigshospitalet, og som ved sin undervisning i patologisk anatomi belærte os unge om alt det nye som Andreas Conradi og Christen Heiberg ikke kjendte noget til og var for gamle til at sætte sig ind i. En merkelig gammel læge den gang var dr. Egeberg, som ikke længer praktiserte, men som stadig færdedes på Rigshospitalet; han hadde øinene og interessen aapen for de nye fremskridt i videnskaben, og smigret i høieste grad os unge ved at søke oplysning hos os om de ting han selv ikke hadde lært.»199

Armauer Hansen opplevde en brytningstid, både ved fakultetet, der et generasjonsskifte pågikk blant lærerne, og innenfor medisinen som vitenskap, der synet på de smittsomme sykdommene endret seg og cellularpatologien ga biologisk, medisinsk forskning ny fart, samtidig som forståelsen av sosiale forholds betydning for folkehelsen våknet opp for alvor. Lærerne han nevner, Andreas Conradi (1809–1868) og Christen Heiberg (1799– 1872) tilhørte nå seniorgruppen blant professorene. Det er interessant at Christian August Egeberg (1809–1874) blir opplevd som framtidsrettet, på tross av hans høye alder. Dette forteller også litt om opplevelsen av alder – i begynnelsen av 1860-årene var Heiberg i 60-årene og gamlingene Conradi og Egeberg såvidt fylt 50. De var alle yngre enn Armauer Hansen selv da han skrev sin selvbiografi.

Forelesninger hadde Armauer Hansen lite til overs for. Det var bedre å lese nyere lærebøker og lære av volontørtjenesten på Rikshospitalet, mente han. Han beskrev Conradi som dyktig i undersøkelse og diagnostikk, men som noe fjern og tilstivnet. Armauer Hansen gir derimot Christen Heiberg, dvs. «Kniven», vesentlig bedre karakter som lærer. Han mente at Heiberg fulgte vesentlig bedre med i utviklingen enn Conradi, men patologisk anatomi maktet han angivelig ikke. Når Heiberg fikk en idé, forteller

Armauer Hansen, forela han den for avdelingens bademester Olsen, som da repliserte: «Jasaa, professorn har faat en idé.» Og hvis bademesteren fant idéen god, gikk Heiberg videre med den.

I likhet med student Jens Skjelderup mange år tidligere kom også Armauer Hansen opp til eksamen i øyesykdommer, hvilket eksamensteknisk bar galt av sted. Professor Heiberg hadde nemlig selv utviklet en egen øyeoperasjon som kandidaten ikke nevnte, da han ikke mente den var egnet i dette tilfellet. Professorologisk var dette selvsagt uklokt. Eksamen endte da også som en regelrett krangel om dette tema, der temperaturen ble høy. Den ble så høy at Armauer Hansen både oppsøkte Kniven like etterpå og ba om unnskyldning for sin uforskammede opptreden, og dessuten besøkte ham flere år senere for å gjøre alt godt igjen overfor den gamle lærer.^{* Kniven hadde ikke villet gi noen karakter etter den famøse eksaminasjonen, men ved sensorenes inngripen hadde Armauer Hansen fått den meget gode karakter 11.}

Det ble lagt stor vekt på arbeidet ved Rikshospitalet for kunnskapstilegnelse og eksamensforberedelse. Derfor gjaldt det at kandidatene ikke kjente på forhånd de pasientene de kunne få til eksamen. Det var således forbudt å vanke på avdelingen forut for eksamen. Da ville det selvsagt være muligheter både for fusk – og for gode anekdoter etterpå. «Man hadde jo til hjælpere alle kandidaterne og gangpikerne eller sykepleierskene* Her er Armauer Hansen litt ahistorisk i formuleringen, for sykepleiersker kan man egentlig ikke snakke om før sykepleierutdanning ble innført i 1868..»

Det hendte at Heiberg hentet eksamenspasienter utenfra for at eksamenskandidaten helt sikkert ikke skulle kjenne tilfellet på forhånd. Armauer Hansen forteller anekdoten om studenten som skulle opp til eksamen og påtraff «i porten en surøiet gut.» (Åpenbart en fryktet diagnose!) På spørsmål svarte gutten at han skulle til professor Heiberg. Da luktet studenten lunten, tok gutten med inn på et kandidatværelse, ba ham vente der – og låste døren. Heiberg ventet forgjeves på sin innkalte pasient, så det måtte bli en pasient fra avdelingen isteden.

Armauer Hansen viet atskillig plass i sine studenterindringer til et nordisk studentmøte i København i 1862, med innlagte besøk både i Malmö, Lund og til steder på Sjælland. Skandinavisme var det store tema i tiden blant studenter. Det trakk dessuten opp til den krigen mellom Danmark og Tyskland som vitterlig kom i 1864. Men når sant skal sies, handler Armauer Hansens minner fra turen mest om mer jordnære studenttemaer – godt drikke og tiltrekkende damer.