Teori og praksis hånd i hånd

De fleste av fakultetets lærere var leger og hadde privat praksis ved siden av universitetsarbeidet. Det var liten avstand mellom medisinsk teori og medisinsk hverdag. Nærheten til virkeligheten var tett.

Fakultetets kliniske undervisning var selvsagt knyttet til de sykehusene der studentene hadde praktisk tjeneste. Likevel var fakultet og sykehus to forskjellige typer virksomheter. Fakultetet hadde, i det minste i de første par mannsaldre, studentundervisning som sin fremste oppgave. Sykehusene hadde en annen logikk og var også administrert annerledes. De skulle betjene befolkningen i tråd med de prinsippene man den gang hadde for bruk av sykehus i medisinsk behandling og omsorg. Det normale var å være syk hjemme. Som vi skal se, var det i stor grad type sykdom og sosiale livsbetingelser som bestemte hvem som kom på sykehus. Mange pasienter med alvorlige sykdommer kom derfor ikke på sykehus, men ble forpleid i sine hjem. Rikshospitalet, som var blitt opprettet med undervisning for øye, var i prinsippet et unntak. Pasientinntaket måtte der skjele til pedagogiske hensyn. Men også her kom etter hvert de medisinske oppgavene overfor befolkningen til å dominere bildet. Derfor er ikke Rikshospitalets historie sammenfallende med fakultetets, fordi det var så mange andre krefter og hensyn som drev utviklingen framover, eventuelt bremset den.^{* Se Natvig JB, Børdahl PE, Larsen Ø, Swärd ET. De tre Riker – Rikshospitalet 1826–2001. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2001. Spesielt kapittel 1 (Larsen Ø, Børdahl PE. Hvorfor et «almindeligt Hospital for Riget»? S. 11-22), kapittel 2 (Børdahl PE, Larsen Ø. Sykehuset vokser og flytter. S. 27-55) og kapittel 5 (Evensen SA. Universitetet og Rikshospitalet – betraktninger fra en siamesisk tvilling) drøfter utviklingen av forholdet mellom sykehus og fakultet. Rikshospitalets historie er ellers beskrevet i en mer populær form i: Elster T. Rikets hospital: historien om et lite samfunn i den store verden. Oslo: Aschehoug, 1990.}

Det kongelige Frederiks Hospital i København var blitt opprettet med undervisning for øye i 1757. Noe tilsvarende måtte vi også ha for å kunne utdanne leger. Norge var riktignok styrt fra København, men på grunn av blokaden hadde vi i perioden 1809–1815 et eget sunnhetskollegium.* Se Michael 2009, årgang 6, hefte 3: 200 år med nasjonal helseforvaltning, spesielt Schjønsby HP. Hvordan begynte det hele? Etablering av sunnhetskollegiet i 1809. Michael 2009; 6: 275-83, og Schjønsby HP. Sundhedskollegiet 1809–1815. Rapport 1/2009. Oslo: Statens Helsetilsyn, 2009. Dette kollegiet anbefalte i 1814 et allment sykehus for hele riket med plass til 150 syke og i tillegg en fødselsstiftelse med 30 plasser. Anbefalingen kom før Danmark og Norge skilte lag. Det lokale behovet for et sted å utdanne eget helsepersonell besto – uansett hvilken politiske utvikling som måtte komme.

Sykehus – men hvordan?

Ved begynnelsen av det 19. århundret var det heller ikke internasjonalt klart hvordan et sykehus skulle være og hvilke oppgaver sykehusene skulle fylle. Noen steder var det undervisningssykehus, altså akademiske sykehus. Men mest var det sykehus for omsorg og pleie– hospitaler i ordets egentlige forstand. Dessuten var det sykehus for pasienter med spesielle sykdommer, som spedalskhet, den særnorske 1700-tallssykdommen radesyke,* Lie AHK. Radesykens tilblivelse – Historien om en sykdom. Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, 2008 (dr. avh.) foruten dollhus for sinnslidende. Militærsykehus og sykehus ved større bedrifter, f. eks. gruver,* Eksempel: Kongsberg Sølvverk hadde et eget sykehus. Se Larsen Ø. Sykehusets funksjon i bergstaden Kongsberg i årene 1769–1773. Tidsskr Nor Lægeforen 1966; 86: 1412-6. skulle dekke egne behov. Både samfunnsforhold og medisin gjorde det naturlig at folk var hjemme når de var syke. Man måtte altså ikke bare bestemme seg for å bygge sykehus, man måtte også ta et standpunkt til hva slags sykehus det skulle være. Alt dette skulle skje i et samfunn der det var mange offentlige oppgaver som skulle løses, og der finansieringsmulighetene var vanskelige.

Det var tre sykehus i Christiania som kunne trekkes inn i undervisningen, nemlig det såkalte sivile sykehus som lå i Lille Strandgade, der Jernbanetorget er nå, til det ble revet i 1851, Agershus Amtssygehus for radesyke og veneriske pasienter på Galgeberg, foruten det nye militærhospitalet ved Hammersborg fra 1807, som var det som ble ombygget til å bli Rikshospitalet og åpnet i 1826. Her var det plass til 100 pasienter med indremedisinske og kirurgiske sykdommer. Det sivile sykehus ble omgjort til filial med 55 plasser for pasienter med hudsykdommer. Det var blitt opprettet en fødselsstiftelse allerede i 1818, og den flyttet inn i eget hus på Rikshospitalet i Akersgaten i 1837.^{* Børdahl PE. At redde Mødres og Børns Liv – Fødselsstiftelser og kvinneklinikker. Balto JA & al. (red.) Årbok for Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 2000; 154: 114-36.}

Historien om Rikshospitalets tilblivelse er fortellingen om en kronglete ferd mot et resultat som hadde svakheter helt fra begynnelsen av. Det er ikke rart at Rikshospitalet fikk sin første historiebok umiddelbart etter at det ble åpnet* Holst F. Historisk Underretning om Rigshospitalet i Christiania indtil Udgangen af Aaret 1826. Christiania: Messel, Keyser & Comp’s Forlag, 1827. og den neste knappe 40 år senere.* Johansen JNM. Historisk beretning om Rigshospitalet og Fødelsstiftelsen i Christiania. Christiania: W.C. Fabritius, 1865. Diskusjonene om hvordan Rikshospitalet skulle være, var ingenlunde over ved etableringen, snarere tvert imot. Fram mot 1854 ble tomta i Akersgata videre utbygd med den unge arkitekten Christian Henrik Grosch (1801–1865) som ansvarlig for utformingen. I årene fram til flyttingen til Pilestredet i 1883 var hele seks forskjellige bygninger i funksjon, og avdelingene var fordelt der. Fra 1844 var også hudavdelingen flyttet til området, fordi det gamle sivile sykehus igjen var blitt sykehus for byen. Men det var trangt om plassen på Rikshospitalet, så i 1854 ble en nærliggende bygning med det muntre navnet «Sorgenfri»* På folkemunne kalt «Fila» eller «Flisa» – hvorfor er det lett å tenke seg når man vet hvilken sykdom som fantes der! innleid for de veneriske pasientene. I tillegg til trengselen kom det faktum at medisinen hadde utviklet seg i en retning bygningsmassen hadde vanskeligheter med å følge med i. Laboratorievirksomhet var blitt mer og mer aktuelt, og det var det vanskelig å få plass til.

På 1800-tallet var det vanlig at nyutdannede leger arbeidet en stund på Rikshospitalet for å kvalifisere seg for det som var datidens egentlige innhold i legerollen, nemlig å få en egen praksis et eller annet sted, gjerne kombinert med en militærlegestilling eller noe annet som kunne gi litt faste inntekter i tillegg. Fordi det var så få sykehus, var det rift om denne formen for praksisopplæring. Mange arbeidet for meget liten lønn eller de hospiterte uten lønn i det hele tatt. Det var professorene og de øvrige kliniske lærerne som var ansvarlige for den medisinske driften.

Uklart vitenskapelig grunnlag

I jubileumsberetningen om Universitetet fra 1911* Laache SB. op. cit, 1911. beskrev professor Søren Bloch Laache (1854–1941) hvordan medisinen ved midten av århundret fortsatt var på leting etter det teoretiske grunnlaget for behandling av en rekke sykdommer. Det var ulike skoler og ulike retninger. Medisinsk forskning studerte sammenhengene i naturen, og sykdommene var en del av denne naturen.

Pionertiden ved det nye fakultetet var nå slutt. En ny generasjon lærere tok over ved et fakultet og ved universitetssykehus som ikke var prinsipielt forskjellige fra det man fant andre steder i Europa. Humoralpatologiens interesse for væskebalansen og for blodet og dets sammensetning var et viktig behandlingsgrunnlag. Årelating passet inn i denne tankegangen. Ellers var man opptatt av en genius epidemicus som knyttet sykdomsforekomsten til årstidene, og av noe man kalte konstitusjonell arv. Man så blant annet på spedalskhet som eksempel på dette.

Det medisinske miljøet i Wien* Se f. eks. Lesky E. Die Wiener medizinische Schule im 19. Jahrhundert. Graz/Köln: Böhlau, 1965. var toneangivende også i Norge. Der hadde man tro på et prinsipp som vi allerede har nevnt, nemlig den såkalte terapeutiske nihilisme. Man skulle ikke gripe inn mer enn nødvendig i den prosessen som en sykdom var. Med stor nøyaktighet, og i henhold til den medisinske logikk man fulgte, skulle man stille en diagnose. Man skulle klassifisere sykdommen der den hørte hjemme i et system. Da visste man hva det var. Nå gjaldt det å følge utviklingen av akkurat dette tilfellet av sykdommen, og understøtte kroppens krefter slik at sykdommen kunne gå sin gang, fortrinnsvis og forhåpentligvis mot helbredelse.

Var den terapeutiske nihilisme en holdning som vi i dag bør betrakte som uetisk? At man tilstrebet passivitet, istedenfor straks å kaste seg på det som ble lansert som nyvinninger? Sannsynligvis er det ingen grunn til å rette kritikk mot dette terapeutiske synet. Svært mye av den behandlingen man hadde å tilby var så vidt lite virkningsfull at det objektivt sett kunne bli det samme for utfallet hvilket medisinske «system» man hadde tiltro til og hadde fulgt. Men det man oppnådde, var at pasientene ved å få godt stell og god pleie ofte fikk det bedre enn om de hadde ligget syke hjemme, slik at mulighetene for helbredelse ble bedre bare av denne grunn. Dessuten fikk man anledning til å gjøre systematiske observasjoner av sykdommenes naturlige forløp. Det var bra både for undervisning og forskning. Man lærte mye om sykdommenes sanne natur.

Båndene til eldre tids medisin var sannsynligvis betydelig sterkere enn vi er vant til på 2000-tallet. Da indremedisineren Andreas Christian Conradi (1809–1868) overtok som professor etter Nils Berner Sørenssen (1774– 1857) i 1845, videreførte han Sørenssens medisinske tenkning, som igjen var preget av 1700-tallets systemlære. Sørenssen hadde vært tilhenger av den såkalte Brownianismen, utviklet av John Brown (1735–1788) på basis av Albrecht von Haller’s (1708–1777) irritabilitetslære,* Kfr. en kortfattet omtale i Larsen Ø, Nylenna M. Profiler og portretter i norsk medisin. Michael 2012; 9: Supplement 11. så det er mulig at også denne læren ble brakt videre i undervisningen hos oss.^{* Albrecht von Haller var blant annet eksperimentalfysiolog. Han viste, publisert i 1752, at et irritament ble oppfattet og videreført av nervefibre, mens evnen til å reagere på irritamenter med bevegelse satt i muskelfibrene. Hallers etterlatte bøker og manuskripter ble overtatt av keiser Joseph II i Wien. Se: Gotfredsen E. Medicinens historie. 3. utg. København: Nyt nordisk forlag Arnold Busck, 1973.}

Medisinhistorisk sett betyr båndene til de ulike typer medisinsk filosofi at nomenklaturen blir forvirrende når man ser bakover. Ordbruken var viktig, og den er viktig når man skal prøve å følge historiske linjer. Mens f. eks. det sentrale begrepet «feber» fra 1850-tallet til nå forbindes med en tilstand med forhøyd kroppstemperatur, var dette ikke selvsagt tidligere. Bindsterke verk om feber kunne behandle temaet uten å legge spesiell vekt på temperaturen. Laache skrev at «temperaturkurvernes tidsalder» begynte i 1850-årene. Temperaturmålingene hadde direkte terapeutiske konsekvenser, fordi man nå tydelig kunne se virkningen av å senke temperaturen medikamentelt. Kinin hadde vært brukt også i eldre tid i form av ekstrakt av kinabark, men fra 1820 ble det framstilt kjemisk og etter hvert mye brukt.

Undersøkelsesteknikk viktig

Christen Heiberg (1792–1872) hadde overtatt som professor i kirurgi etter Magnus Andreas Thulstrup (1769–1844) i 1836. Heiberg var en meget dynamisk og allsidig person. Vi har allerede omtalt hans studiereise til utlandet i 1822–1823. Han førte et rikt sosialt liv med mange aktiviteter, På Rikshospitalet fikk han tilnavnet «Kniven». Dette var ifølge Laache å oppfatte som et hedersnavn, for Heiberg kunne være temmelig skarp, men hadde det ved seg at sinnet gikk fort over når han hadde blåst seg opp for et eller annet. Kirurgien hadde nødvendigvis fått nye områder åpnet opp da nye anestesimetoder ble tilgjengelige fra 1846 og framover. Dette stilte nye krav til faget.^{* Se Strømskag KE, Bratland N. Et fag på søyler: anestesiens historie i Norge. Oslo: Tano Aschehoug, 1999.}

Heiberg hadde ord på seg for å være en dyktig lærer. Han underviste studentene i undersøkelsesteknikk – de skulle lære å palpere, ikke bare med fingrene, men også med hodet. Den samme vekten på undersøkelsesteknikk var det også i innen indremedisinen. F. eks. Conradi var opptatt av å lære studentene til å bli flinke til å auskultere og perkutere, slik de gjorde i Frankrike.

Dermatovenerologi – et av de største fagfeltene

Hudsykdommer var blitt utskilt fra professor Sørenssens fagområde i 1841. Brigadelege Johan Hjort (1798–1873) ble ansatt for å ta seg av den nye hudavdelingen. Carl Wilhelm Boeck (1808–1875), som var en halvbror av fysiologen Christian Peter Bianco Boeck (1798–1877), var blitt lektor ved universitetet i 1846 og ble professor i hudsykdommer i 1851. Han hadde arbeidet sammen med overlege Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) ved Lungegaardshospitalet i Bergen og gjorde seg således bemerket som en pioner innenfor både spedalskhet og planteparasitære hudsykdommer i sin alminnelighet.

Kjønnssykdommer var et stort problem av minst to grunner. Den ene var at behandlingsmulighetene var så vidt sviktende at pasientene måtte regne med å ha f. eks. en gonoré ganske lenge. Den andre grunnen til at kjønnssykdommene var problematiske, var smittespredningen. Det lot seg ikke stikke under en stol at prostitusjonen var økende, både i omfang og som medisinsk problem. Så vel de prostituerte som deres kunder kunne bidra til betydelig spredning.

Syfilis var på denne tiden sannsynligvis den sykdommen som opptok hudlegene mest. Den var også meget fryktet i befolkningen. Hadde man en gang fått syfilis, kunne man bli ved å ha sykdommen gjennom hele sin levetid, gå gjennom dens ulike faser og kanskje ende opp på et asyl med alvorlig sinnslidelse i syfilisens siste stadium. Dessuten var det et uløst spørsmål om sykdommen kunne være arvelig, slik at diagnosen også var stigmatiserende og sosialt vanskelig.

Boeck hadde et syn på syfilisbehandlingen som liknet på indremedisinernes terapeutiske nihilisme. Han hadde funnet teoretisk grunnlag for å la sykdommen gå sin gang urørt. Da kunne den kanskje lokkes fram på huden, slik at indre organer ble spart? Den såkalte «syfilisasjonen» besto i at man innpodet pasientene med smittestoff fra bløt sjanker, som man trodde var en lettere syfilisform. Logikken var at pasientene da skulle utvikle denne lette graden av sykdommen, istedenfor de alvorligere formene. Teorien kan være immunologisk interessant, men den holdt ikke, for det viste seg at bløt sjanker, ulcus molle, var en egen sykdom med et eget smittestoff. Men uansett førte Boecks behandlingsprinsipper til at kunnskapene om det naturlige forløp av syfilissykdommen ble betydelig økt.^{* Kfr. Gjestland T. The Oslo study of untreated syhilis: an epidemiological investigation of the natural course of the syphilitic infection infection based upon a restudy of the Boeck-Bruusgaard material. Oslo, 1955. (Acta dermato-venerologica. Supplementum 02/1955; 35(Suppl 34): 3-368, Annex I-LVI.)}

Psykiatrien blir et medisinsk fag

Ved midten av 1800-tallet gjorde norsk psykiatri et sprang framover ved at det første av de fire statlige asylene ble åpnet, nemlig Gaustad Asyl i 1855. Selv om personer med nær tilknytning til fakultetet hadde vært pådrivere i denne prosessen gjennom årtier, spesielt Frederik Holst, skjedde utviklingen av psykiatri som fag egentlig utenfor fakultetet. Holst hadde ved undersøkelser av de sinnslidendes forhold i Norge, ved studiereiser til utlandet og gjennom å skrive artikler og bøker og å være med på planleggingen av vårt første asyl, gjort en stor og avgjørende innsats. Dette var som konsulent og rådgiver, ikke som psykiater, for psykiatrifaget var ikke kommet ved fakultetet ennå.

Å få bygd nye og tidsmessige asyler var en tung prosess, blant annet fordi det hadde med menneskesyn i sin alminnelighet å gjøre. Medisinsk handlet det om synet på hvorvidt sinnssykdom kunne være gjenstand for behandling og bedring, eventuelt helbredelse, eller om egnet oppbevaring av de syke måtte være samfunnets fremste oppgave overfor dem.

Det forenklet ikke situasjonen at internasjonal psykiatri utviklet seg en god del i løpet av den tiden man drev med utredningsarbeidet i Norge. Det var også en prinsipiell forskjell på nyere tysk og nyere fransk psykiatri. Hvem skulle man høre på? Det asylet som til slutt ble bygd på Gaustad og åpnet i 1855, fulgte den franske skole, som tilsa at man skulle velge en arkitektur med avdelinger av ulik strenghetsgrad, slik at pasientene kunne flyttes fram og tilbake ettersom sykdomstilstanden var. Helbredelse var det nok ofte utopiske medisinske mål. Holst hadde derimot gått inn for en panoptisk modell* Panoptiske asyler og fengsler er gjerne bygd med fløyer som stråler stjerneformet ut fra et sentralbygg, der personalet har overvåkingsrom med fri sikt inn i fløyenes korridorer. Om Gaustad, se: Larsen Ø. Sykehuset som aldri ble bygd. T Nor Lægeforen 1986;106; nr. 2, forside, V-IX., nokså likt den arkitekturen som den dag idag kan sees ved Botsfengselet fra 1851. Utredningen om sinnsykehus begynte i 1820-årene, og prosessen gikk langsomt. Da planene omsider skulle settes ut i livet ved midten av århundret, var den panoptiske modellen ikke lenger aktuell byggeform for et sykehus der behandling var en uttalt målsetting. Panoptiske bygg var skreddersydd for oppbevaring. Derfor ble Botsfengselet som det ble, og Gaustad annerledes.

Den drivende kraften i datidens psykiatri var legen Herman Wedel Major (1814–1854). Han regnes som den som skapte den framtidsrettede sinnssykeloven av 1848. Major omkom da emigrantskipet han var passasjer på forliste etter en kollisjon utenfor Sandy Hook 26. september 1854. Major tilhørte ikke Universitetet, og det gjorde for så vidt heller ikke den som isteden ble direktør på Gaustad. Det var Ole Sandberg (1811–1883). Han underviste studentene i psykiatri, men da Gaustad, da som nå, lå ganske langt fra byens sentrum, lot Sandberg studentene hente med trille, eventuelt slede, fortelles det.

Fødselsvitenskap i kamp mot mødredødeligheten

Frantz Christian Faye (1806–1890) hadde drevet praksis i Skien. Han hadde gitt ut en lærebok for jordmødre i 1844,* Faye FC. Lærebog i Fødselsvidenskaben for Jordemødre. Frederiksværn: Chr. Lange, 1844. ble lektor og overlege ved Fødelsstiftelsen i 1846, professor i 1850. Også i Norge var barselfeber et stort problem. Fødende kvinner pådro seg en infeksjon etter fødselen og sjansen for å dø av dette var meget stor. I 1840-årene hadde den ungarsk-østerrikske legen Ignaz Philipp Semmelweiss (1818–1865) bevist hvorledes infeksjonssmitte ble overført fra lik av kvinner døde av barselfeber til friske fødende kvinner på grunn av mangelfull håndvask hos studentene når de gikk fra obduksjonsrommet til fødestuene. Faye hadde også mødredødeligheten som en fanesak og fikk lønn for strevet da antiseptikken ble innført. Faye var for øvrig en drivkraft, både vitenskapelig og økonomisk, da Det norske Videnskaps Akademi ble opprettet 3. mai 1857.

Medisin innenfor og utenfor fakultetet

Ved midten av århundret var fakultetet i og for seg sentralt både for medisinen i hovedstaden og for norsk medisin generelt, men ofte var det fordi fakultetets professorer og lærere også engasjerte seg på så mange andre felter i samfunnslivet.

Det var heller ingen selvfølge at det mest spektakulære innen medisinen skulle foregå ved Universitetet eller ved Rikshospitalet (herom senere). Det kunne like gjerne være utenfor.

Et tidlig eksempel er Gunder Nielsen Kjølstads (1794–1860) såkalte selvretningsmetode for krumninger i ryggsøylen. Hans grunnidé var at muskulaturen måtte kunne bygges opp og styrkes slik at pasienten selv kunne motvirke krumningen og rette seg opp.* Lyngstadaas S, Larsen Ø. Gunder Nielsen Kjølstads Selbstrichtungsmethode zur Behandlung von Rückgratverkrümmungen. Medizinhistorisches Journal 1969; 4: 41-7. Dette fordret oppbyggingen av en sterk psykologisk motivasjon hos pasientene. Dette var en fruktbar tanke og metoden viste seg å fungere. Den vakte også internasjonal oppsikt og må anses som et tidlig utviklingstrinn innen fysikalsk medisin. Men Kjølstad foretok sin behandling høyst privat i et institutt der pasientene måtte avgi erklæring på at de ikke skulle fortelle hva som foregikk, altså med en litt spesiell ytre ramme.

Praktiserende lege i Bærum Christian August Egeberg (1809–1874), som for øvrig var en støttespiller for Kjølstad, var også en medisiner som både tenkte nytt og var dristig. Han fjernet eggstokkene hos en pasient i 1843, hvilket på denne tiden var en meget vanskelig operasjon. Pasienten døde riktignok, men mange operasjoner var svært farlige uansett. Egeberg ville både knytte kontakter med internasjonal medisin og bygge opp en nasjonal medisin. Vi har alt nevnt ham som initiativtaker til det første nordiske naturforskermøtet, som fant sted i Göteborg i 1839. Dermed var internasjonal, medisinsk kongressvirksomhet i gang i Skandinavia, og det betydde mye for den medisinske utviklingen.

Men heller ikke Egeberg hadde noen stilling ved fakultetet.

Senere på 1800-tallet skjedde det mye avansert kirurgi på privatklinikkene. Mest kjent er kanskje Alexander Malthe (1845–1928) som drev kirurgisk privatklinikk 1886–1914 og blant annet utførte avanserte operasjoner på indre organer med gode resultater. Når det gjaldt utviklingen av medisinen i Norge, hadde fakultetet simpelthen konkurranse på hjemmebane!