Politisk vilje, demokratiets mulighet! Hvor mange folk i verden har den muligheten?

Jeg husker en reise i det vestlige Afrika høsten 1997. Jeg ledsaget Gro Harlem Brundtland på en særegen valgkamp, vi sanket støtte til hennes kandidatur til å bli generaldirektør i Verdens helseorganisasjon.

På vår reise møtte vi helseministre, statsministre og presidenter. I ett land – der helseutfordringene virket nesten uoverstigelige – merket jeg meg at helseministeren ikke satt i den innerste sirkelen av regjeringen. Han burde jo det – ikke noen annen sektor kan gi det landet større fremgang, enn riktig satsing på folkehelse.

Men ministeren satt på utsiden, der han stelte med sitt, med altfor lite av dette samfunnets samlede ressurser til sin disposisjon.

Siden da har jeg tenkt på kontrasten til mitt eget land. Norge troner i de øverste divisjoner på all verdens helsestatistikker, der vi til sammenlikning lever lenge og godt, der helsepolitikk gang på gang kommer øverst på listene over hva velgerne bryr seg om, og der helseministeren sitter langt inne i regjeringssirkelen med hele sin portefølje.

Og her i Norge er det en alminnelig oppfatning at helseministeren sitter på en uriaspost, en nesten umulig oppgave om å håndtere de stigende forventningers misnøye.

I parentes bemerket – slik er det selvsagt ikke – for helseministerposten er den politiske drømmejobben. Og hvordan kan det ikke være slik – den er poetisk, dramatisk og vakker – som livet selv!

Men likevel – om jeg skulle bidra med en erfart lov som kunne inngå i min forgjenger Gudmund Hernes’ spesielle samling av politiske lover – så ville det bli denne:

«Politikkens oppmerksomhet på helse er proporsjonal med befolkningens helsetilstand. Jo bedre helsetilstand, jo større oppmerksomhet, utålmodighet og forventing.»

Slik har det ikke vært i hundre år!

For hundre år og enda lenger siden – var det i Norge om lag slik som i det afrikanske landet jeg besøkte på slutten av det 20. århundre.

Helseutfordringene bugnet. Døden var en selvfølgelig del av livet, allesteds nærværende. Det var ingen selvfølge å overleve et svangerskap, ingen selvfølge å se barna sine vokse opp. Og slett ingen selvfølge å bli gammel. De smittsomme sykdommene dominerte. Tuberkulose i særdeleshet. I år 1900 forårsaket denne sykdommen alene 47 prosent av alle dødsfall i Norge.

Det var ikke først og fremst de gamle og svake som døde. Det var de unge som ble rammet. Og den gang var det ikke engang slik at helseministeren satt utenfor regjeringen. Vi hadde ikke helseminister! Vi hadde knapt noen regjering – for skal vi følge 100 års-historien til den politiske fortellingen om helsepolitikk i Norge, så rekker det ikke å starte i 1913 – vi må gå lenger tilbake i tid – til den gang Norge var under Sverige og enda lenger – da vi levde som koloni under kongen i København.

Likevel er det spesielle med vår historie at den politiske vilje og den demokratiske mulighet tidlig fant sammen. Det skjedde før vi ble en selvstendig stat – først i det små – så vokste de seg sterkere – inntil historikeren kunne snu seg og si: folkets helse – landets styrke!

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm (1917–2012) skriver i sin politiske historie om det 20. århundre at det varte fra 1918 til 1989 – fra den første verdenskrigs slutt til den kalde krigens ende (2).

Jeg blir enda gladere i historiefaget når jeg leser slik, fordi det inviterer oss til å kombinere kronologi og virkelighet. For meg – som taler her som minister og ikke som lege, helsefagarbeider eller historiker – er det slik at det helseårhundret vi feirer i dag, strengt tatt ikke starter i 1913.

Jeg velger meg 1860 – året da Sundhedsloven ble vedtatt, ikke fremmet av en helseminister – men av en politisk vilje og det spede demokratiets mulighet.

I det hele tatt – for å forstå betydningen av det som formelt startet i 1913, må vi erkjenne at mye skjedde i hundreårene før departementet vårt ble til. Forhistorien er nesten vel så viktig som historien.

Helt tilbake til middelalderen har myndighetene forsøkt å hindre at sykdommer skulle oppstå og spre seg.

Da pesten herjet Nord-Europa på 1500- og 1600-tallet, forsøkte man å hindre at den spredte seg ved å regulere husdyrhold og forby reising.

På 1700-tallet drev statlige tjenestemenn som prester og leger opplysningsarbeid i folkehelsens tjeneste. De snakket om kosthold, amming og hygiene.

Vaksinering mot kopper ble formelt gjennomført i Danmark-Norge i 1810 – men hadde vært gjennomført på lokalt plan i lang tid før dette.

Og så – i 1860 kom loven som er blitt kalt «alle gode lovers mor». Komiteen skilte mellom politisk-administrativ organisering på den ene side og sykdomsforebygging og bekjempelse av smittsom sykdom på den annen (3). Lovforslaget fikk derfor to hovedkapitler – første kapittel Om Sundhedscommissioner og annet kapittel Angaaende særegne Foranstaltninger imod epidemiske og smitsomme Sygdomme.

Sundhedsloven tok det offentlige helsearbeidet i Norge inn i en ny tid. Det ble opprettet sunnhetskommisjoner i alle byer og landdistrikter.

Sundhedsloven krevde at kommunene skulle «have sin Opmærksomhed henvendt paa Stedets Sundhedsforhold, og hva derpaa kan have Indflydelse.»

Sunnhetsloven gjorde det mulig for de lokale helsemyndighetene å gripe inn for å redusere smittekilder og påvirke risikofaktorer for helse.

Elementer av sunnhetsloven var med inn i kommunehelseloven av 1984. Og jeg synes nesten jeg leser målet med samhandlingsreformen og folkehelseloven som trådte i kraft 1.1. 2012, i gammel språkdrakt!

Og her tror jeg vi finner kimen til det som skulle lede hen til at det en dag kunne slås fast at «Folkets helse er landets styrke». Hundre års historie og en enda lengre forhistorie.

Vi snakker om den brede tilnærmingen. Folkehelsen. Visjonen om en rettferdig fordeling av goder. Erkjennelsen av at veien til helse går så mange andre steder enn gjennom helsetjenestens korridorer og klinikker – ja alle andre steder enn der!

Boligstandarden var en kilde til uhelse, og helseperspektivet sto helt sentralt i den sosialpolitiske kampen for større boliger, sunnere boliger, sunnere omgivelser.

Da den politiske og faglige arbeiderbevegelsen organiserte seg, var helsekrav blant de øverste på listen.

Kampen mot drikkeondet likeså; knyttet til boforhold og hygiene, men også fordi fylla svekket evnen til selvhevdelse og sosial fremgang for den enkelte.

Den gradvise erkjennelsen av at statens evne til å ta ansvar også hang sammen med befolkningens helse. Trenden – at staten gradvis tok et større ansvar.

Inntil de må ha sett og erkjent – de som styrte den unge staten – at det skjedde så mye på det sosiale området i form av lover og reformer – at det var behov for å styre det hele fra et eget departement.

Johan Castberg (1862–1926) ble den aller første sosial- og handelsminister (1913 – 14). En interessant kombinasjon forresten – sosial og handel. Kanskje trekker jeg linjen for langt, men selve tittelen kan leses som en erkjennelse av betydningen av å «skape og dele» – og at fremgang innen helse og sosial legger føringer for fremgang innen handel og økonomi.

En erkjennelse som nå endelig er blitt allmenn i utviklingstenkningen og kampen mot fattigdom. Betydningen av å investere i helse.

Castbergs strategi var samfunnsomforming gjennom lovgivning. Han så lovgivningen og de offentlige institusjonene som «det naturlige middel til at skape større social ret og bedre vilkaar for den frie utfoldelse av alle kræfter i folket.»

Han hadde den politiske viljen – og grep den demokratiske muligheten.

Sosial- og handelsminister Castberg hadde helt rett. Lover er avgjørende for å forme samfunnet. Og oppgaven – den var og er å sikre bedre utfoldelse av «alle krefter i folket».

Slik jeg ser det – som helse- og omsorgsminister i 2013 – sitter denne viljen i departementets vegger. Det mener jeg å ha erfart. Den politiske viljen og den demokratiske muligheten til å sikre utfoldelse av alle krefter i folket. Den brede tilnærmingen. Et departement som søker å styre i stort, ikke i smått. Som setter helse i en samfunnssammenheng.

Så har det gått hundre år

Knut Hamsun skriver i et av sine dikt at om «hundre år er allting glemt».

Sånn er det ikke på helsefeltet. Vi har både historikere og helseentusiaster som kan sin fortelling, og vi skal få høre mange kapitler fra denne fortellingen i løpet av dagen – om norsk helse, norsk helsetjeneste og helsevesen, og om departementet i sine ulike bekledninger gjennom hundre år.

Om et departement som spilte en viktig rolle for folkets helse, ikke alene, men i nært samspill med andre drivende krefter i samfunnet – som blant annet frivilligheten. De er «velferdssamfunnets sporhunder», det kaller jeg de ideelle og frivillige, kjernen i samfunnets sosiale kapital – som så og som ser skjevheter før de offentlige tjenestene gjør det, som utvikler sosial- og helsetjenester, som så velferdsstaten gradvis tar over ansvaret for.

En fortelling der de store fremskrittene kom som en erkjennelse av folkehelsens betydning – for å bekjempe de smittsomme sykdommene og bygge fundament for en velferdsstat til gode for alle – til nå, i vår tid – når vi skal stå opp mot trykket fra de ikke-smittsomme sykdommene. Også nå vil vi være tjent med å tenke i folkehelseperspektiv – om hele samfunnets innretning.

I Einar Gerhardsens lange regjeringsperiode etter den andre verdenskrig er det dette som står frem: betydningen av å gi alle like muligheter, rettferdig fordeling, utdanning til alle – små forskjeller – en rad av satsinger utenfor helsesektoren i snever forstand, men med stor betydning for nordmenns helse og samfunnets styrke.

Nettopp alles rett til helse er en pilar i den norske velferdsstaten som tar form gjennom disse årene. Det at det offentlige – les fellesskapet – tar ansvar for alles helse. At økonomi ikke skal avgjøre din rett til behandling. At demokratiet tar det førende ansvaret for å prioritere samfunnets ressurser på helseområdet, med mål om å sikre rettferdig fordeling.

Vi sosialdemokrater kjenner et sterkt ansvar for denne modellen. Mange i Norge gjør det med oss. I bunn og grunn mener jeg det er et felleseie. Men det er ikke gitt. Det må forsvares ved mange korsveier. Også ved valg. Også i 2013.

Gjennomsnittlig levealder økte med 30 år gjennom det 20. århundre – noen historikere mener 25 av dem kom som følge av slike brede strukturelle forbedringer i levekår, så mye viktigere i vektskålen enn medisin alene.

Mot slutten av det 20. århundre – og i økende grad frem til i dag – trer drivkraften fra de medisinske mulighetene frem; store vitenskapelige fremskritt, nye medisiner – noen kurerer – noen kan forlenge livet – fra litt til lenge.

Helsedepartementets rolle gjennom disse tiårene har vært nettopp denne – å kunne se helheten – til både å utvikle en raskt voksende helsetjeneste med stadig flere og bedre tilbud, flere leger, sykepleiere og titalls nye profesjoner, større budsjetter, enda flere lover og i økende grad individuelle rettigheter – og samtidig og parallelt – til å være en stemme inn mot de andre sektorene av samfunnet, og minne dem om at også de har helseansvar.

Slik jeg kunne gjøre i arbeidet med Folkehelsemeldingen – som i sin substans henter mer næring og tiltak fra sektorer utenfor helsesektoren enn innenfor.

Jeg tror dette grunnleggende forhold står seg – og at det er i denne virkelighetsoppfatningen at Helse- og omsorgsdepartementet skal hente sin identitet og sitt oppdrag i fremtiden.

I dag, kjære venner, feirer vi historien og fortiden

Arbeidsoppgavene våre handler om fremtiden. For helsefagene og helsepolitikken kan vi trøste oss med at vår tid så avgjort ikke er over.

Helse- og omsorgsdepartementet skal navigere gjennom et farvann som blir stadig mer komplekst. Departementet skal møte og balansere interesser fra alle kanter i et moderne samfunn – fra teknologiske fremskritt, noen av dem nesten ikke til å fatte, til vedvarende dragkamp om andeler av samfunnets ressurser; økonomiske og menneskelige.

Innovasjonens kraft. Og markedskreftenes styrke. Det tilligger dette departementet å mestre også denne balansen; å sikre samfunnet og pasientene adgang til de beste legemidlene til en for samfunnet akseptabel pris. Men også å sette grenser for en industri som noen ganger går langt i å definere behovene de nye produktene skal rettes mot.

I dag kan vi helbrede sykdommer som var ensbetydende med døden for få år siden.

Vi kan ikke bare helbrede sykdommer som pasienten har. Vi kan også finne ut hvilke sykdommer pasienten sannsynligvis kommer til å få. Om ti eller tjue år.

Det er ikke rart at forventningene til helsetjenesten er skyhøye. Og de vanskelige valgene blir stadig flere.

Hvor lenge skal vi forlenge livet i den aller siste fasen?

Hvor skal vi sette grensen for nye kostbare medisiner?

Hvor mye vil vi vite om risikoen for å få visse sykdommer i framtida?

Det tilligger alle å stille slike spørsmål. Vårt ansvar er å forsøke å svare på dem.

La meg dele noen refleksjoner om denne veien videre