Sommer!

Nedenfor der hvor den private, smalsporede, gjengrodde jernbanelinjen en sjelden gang forstyrres av et antikt motorvognsett, finner du den sydfranske landsbyen Annot. Mellom de grønnblå åsene som skimrer i disen, ligger åkrer. Og i åkrene er det valmuer, lysende røde flekker som beveger seg med vinden, mot hverandre og fra hverandre etter et system du ikke skjønner, fordi det er jo ikke noe system, like lite som du blir klok på hva de tenker og hvilken plan de har, alle insektene som summer innimellom.

Hvis du vil ha en virkelig sommerferiedag, skal du ikke la dagen ødelegges av noen plan du heller. Gå en tur langs skogstiene og småveiene, nyt livet. Men når kvelden kommer – og det blir fort mørkt her syd – skal du ta inn på stedets hotell. Du får sikkert rommet med dusj, og det koster ikke mer for dere begge to enn å spise en norsk veikromiddag.

Spise?

Vertinnen viser dere inn i den lille spisesalen, der de andre gjestene allerede er i gang med måltidet. De to eldre damene, det noe svulmende ekteparet og familien der de tre småpikene holdes pent på plass med konsise tilrop, bor nok fast her, har rutede servietter med merkede ringer. Ser forbauset opp – skal De bare overnatte? Skal De ikke promenere i fjellene og tilbringe noen dager i den fantastiske natur?

Den rikholdige meny blir brakt til bordet, ja kjøkkenet har jo egentlig ikke alt som står der, det er så varmt for tiden, og for øvrig, madame og monsieur, dagens middag er absolutt å anbefale. Og til denne råder jeg Dem bestemt å velge husets utmerkede vin! Du er ikke taktløs. Du spør ikke om hun har noen annen vin.

Løksuppen, biffsteken, osten, frukten og karaffelens innhold blander seg døsig med dagens inntrykk. Den lille spaserturen etterpå i den myke kveldsluften viser deg landsbyen på en ny måte. Markene, skogene og høydedragene som den liksom vender seg ut mot om dagen, er borte. Nå er byen tett og trygg av lys mot bekmørket omkring. Et par flaggermus virrer inn fra valmueåkeren – kanskje fra et skjulested i låven på den andre siden? Men så synes du plutselig det blir kaldt. Det er tid å tenke på refrenget.

Sommer!

Tidsskr Nor Lægeforen 1989; 109: 2099, 2101.