Snø og ord

Vinter og snø bringer hos meg – av alle ting – lett frem en assosiasjon om ord og ords virkning.

Dette har, nær sagt selvfølgelig, noe med barndommen å gjøre. Som sådan har assosiasjonen neppe allmenn interesse. Men historien handler også om min mor, og andre mødre bør lese den og, etter mitt skjønn, ta lærdom.

Det var på en stor skole i Oslo, en vinterdag med masse kram snø. Noen likesinnede og jeg hadde stukket ut på gaten i frikvarteret, hvilket selvsagt var strengt forbudt. Den biske overlæreren hadde leilighet på skolen. Ettersom jeg ble ansett som modigst (eller dummest), var det meg som ble utpekt til å klistre fast ringeknappen ved overlærerens inngangsdør med en snøball.

Da fru overlæreren ganske snart kom til syne i vinduet i annen etasje, ble det også meg som, oppildnet av de andre og i trygg forvissning om at jeg ikke ville bli gjenkjent blant skolens mange elever, med velvalgte ord beskrev hennes noe halvfete og halvgamle utseende mest mulig eksakt for henne. Og ordene virket, det kunne man tydelig se. Hun trippet og freste, hvilket gjorde det hele enda morsommere.

Da frikvarteret var forbi, og vi var tilbake i klasserommet, overbrakte imidlertid læreren vår en skjebnetung beskjed: Øivind Larsen skulle umiddelbart fremstille seg på overlærerens kontor. (Jeg erindrer imidlertid også at han mumlet noe for seg selv om at geitebukken vil snakke med deg. Slik bør vel ikke en lærer mumle?)

På overlærerens kontor opplevde jeg igjen sterkt dette med ord og deres virkning. Hvordan kraftfulle ord kan virke meningsløse, mens andre, helt alminnelige ord kan ha grusom effekt.

Det strømmet nemlig ord ut av overlærerens munn. Strenge ord. Jeg mistet fort tråden i det han sa, for jeg ble så fascinert av hvordan stemmen steg og sank mens han reiste seg langsomt og satte seg igjen like langsomt, hvordan han grep om bordkanten og lot ord visle ut i luften.

Jeg kan den dag i dag gjenkalle den undring som fylte meg. Den gamle mannen var sikkert 40, og gutten foran ham var kanskje ti, var det redd han var?

Så stilnet bølgene av ord. Han så inntrengende og hatsk på meg og sa at dette var ytterst alvorlig. Det ville få konsekvenser. Jeg ville forstå at han måtte ta kontakt med hjemmet. Hva var telefonnummeret?

Grepet av stemningen feilberegnet jeg effekten av de ord jeg da valgte. Jeg svarte nemlig: Det står nok i telefonkatalogen.

Overlæreren ble stille. Så rød, så helt blek. Han svettet. Intet skjedde.

Nå ble jeg redd. Jeg tenkte: Dør han nå? Hvis han dør, hvordan går det da med meg?

Men nesten uhørlig, bortvendt, hvisket overlæreren: Du kan gå!

Nå er jeg ikke slik at jeg vanligvis husker ting som hendte for 50 år siden i detalj. Men akkurat i dette tilfellet gjør jeg det på grunn av det som skjedde videre.

Da skoledagen var over, gikk jeg hjem. Jeg gruet, men jeg måtte gå hjem. Forsiktig gikk jeg rett inn. Det var middag. Vi spiste som vanlig. Saken fra skolen ble ikke nevnt, og jeg brakte den selvsagt ikke på bane. Kanskje hadde overlæreren ikke truffet noen hjemme?

Neste dag var jeg like engstelig, men også da var alt helt alminnelig. Dagen deretter også. Og den neste i dag igjen. Etter hvert tenkte jeg ikke mer på det hele.

Men hva hadde hendt?

Først mange år senere fikk jeg vite det. Overlæreren hadde truffet min mor i telefonen. En strøm av ord hadde kommet ut av luren, åpenbart ord av samme valør som jeg hadde hørt, og med samme meningsinnhold. Hva slags hjem, osv.

Hun hadde latt ham holde på en stund.

Deretter hadde hun forklart ham at det var en skam at han, en overlærer, ikke hadde bedre disiplin på en skole enn at slikt kunne forekomme. At han, en pedagog, ikke hadde formådd å bibringe en elev som hadde gått på hans skole i flere år, bedre folkeskikk osv.

Til slutt hadde overlæreren bedt om unnskyldning.

Slik skal en mor være.

Denne historien farer altså fra tid til annen gjennom hodet mitt på vinterdager. F. eks en dag som på forsidebildet på dette Tidsskriftet. Det er fra Aker brygge i Oslo.

Tidsskr Nor Lægeforen 1998;118:349,351.