Røyking og rollebilde

Forsidebildets tobakksreklamebilde har ingen datering, men etter stilen å dømme er den høyst sannsynlig fra 1930-årene. Rettskrivningen og den underfundige teksten tyder på det samme.

Snadde hører liksom hjemme i kjeften på gubbene på bildet. Det er nesten vanskelig å tenke seg dem uten.

Jeg hadde en bestefar som i tillegg til sitt læreryrke var gårdbruker. Han så i eldre år akkurat slik ut som de to naboene på plakaten. Hatt og snadde var fast utstyr fra morgen til kveld. Han røykte imidlertid ikke reklamens Langaards Superior Mixture, men derimot Tiedemanns Rød. Lukten av Tiedemanns Rød var en del av ham. Største avvik kunne være Karvet Bladtobak, også Tiedemanns. Etterlatte tomesker, dessverre for nå lengst kastet, viste hans årelange preferanser, bare med avbrudd for rasjonerings-årene da løsningen var å dyrke selv. Jeg husker fortsatt tobakksbladene som hang til tørk under taket i låven.

Tiedemanns Rød var trøsten, også når anginaen herjet i brystet. Var han så dårlig at røyken ikke smakte, var det virkelig alvor, mente han. Helt til det hjerteanfallet kom som ble det siste.

Reklameplakaten spiller på røyken som en del av rollebildet. I J.L. Tiedemanns Tobaksfabriks 200-års jubileumsbok er det et kapittel om reklamen (1). Her beskrives hvordan i det minste Tiedemanns arbeidet målbevisst i sin markedsføring i jakten på kjøpekraft. Å gjøre tobakksbruken til en del av identiteten var viktig, f. eks. da man så smått og forsiktig begynte å flytte grenser og å sikte seg inn på kvinner som brukergruppe.

Men dette gjaldt også yrker. I annonsene i Jern- og Metallarbeideren kunne man lese i 1935: Hvor det arbeides med stål og ild, der hører Tiedemanns Teddy til. Annonser på nynorsk fra slutten av 1930-årene nevnes også som målrettet reklame.

Det var Doll & Hills publikasjon fra 1950 (2) som representerte gjennombruddet for dokumentasjon av sammenhengen mellom røyking og lungekreft. Dette vakte oppsikt også i Norge og fikk fart på argumentasjonen hos dem som mente at røyking var en skadelig uting, ikke bare når det gjaldt kreft, men også for helsen i sin alminnelighet.

Blant annet ble det i tiden som fulgte gjennomført flere undersøkelser over befolkningens røykevaner. Motiveringen var å finne egnede angrepspunkter for antirøykearbeidet.

En del av mitt arbeid i militærtjenesten som sesjonslege ved Krigskommisariat Akershus i 1964 var en liten bit av dette. Det besto i å intervjue alle som møtte til sesjon om deres røykevaner, særlig sett i relasjon til yrket (3). Materialet var 1 499 19-åringer bosatt i Østfold fylke, 84,5 % av årsklassen. Gruppen ble etterundersøkt ved postenquête i 1980 (4).

En hypotese som ble bekreftet av flere undersøkelser både da og senere, var at det forelå en nær sammenheng mellom yrke og røykevaner. Litteraturen om røykingens sosiale mønster er etter hvert blitt omfattende. Men da de fleste 19- åringer i vår studie på grunn av sin unge alder bare kunne se tilbake på en kort yrkeskarriere, var det for dem sannsynligvis ikke så mye påvirkning i yrket som hadde formet røykevanene, men heller de røykevanene som hørte med i den yrkesrollen de hadde valgt.

I dag hersker det liten tvil om at antirøykearbeid bør ta tak i rollebildene, enten det gjelder yrke eller såkalt livsstil. Man bør forsøke å endre identifikasjon derhen at røyking ikke hører med.

Det er interessant å se på forsidebildets reklameplakat og merke seg at de som markedsførte tobakk i mellomkrigstiden brukte samme logikk, men med omvendt fortegn:

Røyking hører med!

Tidsskr Nor Lægeforen 2000;120: 1609 – 10.