Piken med dukken

En niåring som begynner å bli stor, ser tenksomt på sitt gamle leketøy. En sommerlett gardin slipper vårlyset inn til henne og til de ildrøde blomstene i vasen. Er det roser? Er det et speil der oppe på veggen? Essensen av barndom.

Bildet er malt i den idylliske småbyen Rothenburg ob der Tauber i Tyskland i 1913, er utført i olje på lerret og måler beskjedne 55 × 45 cm. Der et nå i privat eie her i Norge.

Både kunstner og modell har en ganske spesiell tilknytning til norsk kulturliv – og samtaleemner – for en del tiår siden. Om maleren Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger (1864 – 1940) står det ganske tørt i leksikon: Hans eksentriske vesen skaffet ham atskillig publisitet.

Modellen er hans datter Gro Franziska Augusta Christina Dørnberger (1904 – 89), populært kalt Bullen.

Dørnberger var av tysk slekt, men var født på Teie på Nøtterøy. Faren var bryggerimester ved Tønsberg bryggeri.

Mye av oppveksten tilbrakte unge Dørnberger hos familien i Tyskland. Da han 18 år gammel kom tilbake til Norge, begynte han å utdanne seg i tegning og maling og viste gode takter. Som så mange av de samtidige unge kunstnere, var han imidlertid også en periode i Paris – fem år preget av hardt arbeid og kunstnerisk utvikling. Men også av et liv så vilt at det gikk frasagn om det, selv i de kretser.

Da han slo seg til ro, var han først noen år i Vestfold, men fra 1896 i Son, der Dørnbergers hus etter hvert ble et begrep. Her arbeidet en etablert og velansett kunstner. Et faktum som lett kommer i bakgrunnen, fordi så mange historier ble knyttet til ham.

Dørnberger fikk – og la sikkert an på å få – en aura av eventyr og mystikk. Fra ca. 1895 hadde han et trebein som han selv hevdet å ha erobret under Trettiårskrigen, men som andre mente mer sannsynlig skyldtes vådeskudd under andejakt. Eller kanskje hadde han kastet seg ut av et vindu? Mytene er fortsatt der om hvordan han med stor effekt kunne kjøre kniven i beinet i egnede situasjoner.

Dørnbergers to revolvere hørte med i bildet. De ble også brukt. Skyteferdighetene var legendariske. Lensmannen fikk sitt etternavn skutt inn i Dørnberger-husets stuetak. Bokstavene er der ennå.

Datteren var hans øyestein. Men familielivet i Son gikk i oppløsning. Uroen i ham førte ham ut på reise og vakte kvinnebetvingeren Dørnberger til live igjen. Et heftig forhold til forfatteren Ragnhild Jølsen (1875 – 1908) endte med ekteskapsbrudd og var vel kanskje en medvirkende årsak til at Ragnhild Jølsen tok sitt eget liv.

Så var det bare far og datter – han tok henne med til Rothenburg en tid for å beholde henne.

For datteren Bullen ble årene som fulgte en fargerik oppvekst på en kunstners premisser. Patetisk er en historie om hvordan fem-seksåringen beredvillig bar champagne fra kjelleren til faren og vennene Niels Kjær (1870 – 1924) og Thomas Krag (1868 – 1913), ikke uten å smake på varene selv.

Den store dramatikken kan imidlertid dateres til 22.8.1922. Den godt voksne kontorsjefen ved Soon Hermetikkfabrikk så på Dørnbergers nå 17-årige datter med glimt i øyet og vice versa, og det mislikte den grumme fader sterkt. Et tilrop fra Dørnberger utløste en hånlig geip fra kontorsjefen – og da smalt skuddene. Beileren falt om, men han overlevde.

Det ble politianmeldelse, fengsel og rettssak. Dørnberger forsvarte seg med at han ikke skjøt for å drepe, han ville bare gjelde kontorsjefen. Han ble frikjent – for et ekte crime passionel.

Hva så med datteren, piken på bildet? En natt like etterpå rodde han henne og hennes bagasje ut på fjorden. Etter avtale ventet der en lastebåt som hadde kurs for Antwerpen.

Og i Paris ventet klosterskolen Sacré Coeur.

Historien om Dørnberger er historien om en eventyrfigur, men om en eventyrfigur som også forsvarer sin plass i norsk kunsthistorie.

En vakker og fengslende bok er for øvrig nylig skrevet av overlege Bjørn Linnestad ved Askim sykehus (1), en beretning til glede og forundring for lesere i vår mer jordnære tid. Oppgi bokens ISBN 82 – 991907 – 0 – 3 i bokhandlene, så skulle det gå greit hvis du vil bestille den.

Dørnbergers hus i Son står der fortsatt og eies nå* 1992 av datterdatteren og hennes ektefelle. Det høyst spesielle og inspirerende atelieret er blitt arbeidsplass for en moderne kunstner – maleren Arne Samuelsen (1950-) .

Tidsskr Nor Lægeforen1992; 112; 733, 735.