Når et forhold går i stykker

Et bilde fra 1893, utført av Karl (Kalle) Løchen(1865 – 93) (1) og som tilhører Lillehammer bys malerisamling, fremstiller sterke følelser. Med enkle midler er den dypeste fortvilelse fanget inn. Dette bildet er tydelig malt av en kunstner med evne til innlevelse.

En blå stue, sirlig ryddig, men det hjemlige viser seg plutselig kaldt og upersonlig. En åpen dør inn til neste værelse, et tomt rom. Fra sin hylle skuer en utstoppet ugle dødt utover.

Bildet domineres av en lenestol med muntert flerfarget trekk. Nå roper den ut i sin tomhet, for noen har nettopp reist seg og gått. Ser vi ikke ennå sigarettrøyk fra askebegeret på armlenet?

Med hodet i hendene, hvilende på klaveret, ved veggen i bakgrunnen, sitter en ung kvinne. Hun er langt borte, dypt inne i sine triste tanker. Bildet heter Etter et brudd. Men tittelen er det unødvendig å få opplyst, for det går frem av bildet. Her er det et kjærlighetsforhold som er gått i oppløsning. Om det er en ungpikes første forelskelse, en forlovelse som er gått over styr, eller et ekteskap som oppløses, er ikke vesentlig for forståelsen av maleriet. Kunstnerens motiv er generelt, for motivet er smerten når følelsesmessige broer brytes.

Temaet er også allmenngyldig i den forstand at den emosjonelle opplevelsen, tapet av de personlige bånd, er uavhengig av tid og sted, selv om de ytre omstendighetene kan skifte. For eksempel er en skilsmisse tross alt en prosess som tar sin tid, som er omgitt av faste formalia og som gir klar beskjed til omverdenen hva som foregår. Av nyere dato er imidlertid det brutte samboerskap, og det blir det mer og mer av. Partneren som bare kan gå, uten de sperrer det å skulle skilles har bygd inn. Kanskje kan tapsopplevelsen i slike tilfeller både komme mer uforutsigbart enn man var vant til før og skape mer uryddige problemer, både praktisk og følelsesmessig. Malerens motiv har sannsynligvis fått ny aktualitet.

Maleriet Etter et brudd er Kalle Løchens siste større arbeid. Det er malt på Sollia prestegård, der hans søster bodde om sommeren, samme år som han døde, 28 år gammel. Kalle Løchen var en kunstnerisk begavelse med stor bredde. Han hadde solid utdannelse som maler, blant annet som elev av Christian Krohg (1852 – 1925), Frits Thaulow (1847 – 1906) og i Paris hos Léon Bonnat (1833 – 1922). Men det var å være skuespiller som var hans egentlige yrke.

Løchens teaterkarriere utfoldet seg hovedsakelig i Bergen, der han hadde en rekke store roller fra 1886 og utover. Han giftet seg i 1885 med en skuespillerkollega, Anna Cathinca Charlotte Brun (1862 – 1892). I 1892 ble han imidlertid sagt opp fra sitt skuespillerengasjement, da han uteble fra en forestilling.

Høsten 1893 var han i Kristiania og spilte på Carl Johan-theateret. Det er sannsynlig at hans spesielle personlighet hadde skylden for det som da kom til å hende.

Det er nemlig sagt om Kalle Løchen at han hadde et så rikt fantasiliv at han hadde problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. For en skuespiller som forutsettes å leve seg intenst inn i en rolle og ta dens gleder og bekymringer inn over seg som om de var hans egne, kan dette selvsagt være en fordel, men også et problem. Emosjonene kan ta overhånd og kan komme til å leve sitt eget liv, de kan ta over styringen.

Den 20. november 1893 møtte Løchen ikke opp på teateret. Liket ble funnet noen dager etter i Ekebergåsen. Han hadde skutt seg. Det var samme dag som han skulle gifte seg på ny, også denne gang med en ung skuespillerinne.

Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 115: 3595, 3597.