Når blir man gammel?

Spør meg.

Jeg vet det.

Det kan for eksempel skje når man er i femtiårene etsteds, og det kan skje helt plutselig. Med ett, men uten forvarsel er man gammel.

Hør bare min historie:

Noen stor idrettsmann har jeg aldri vært, men jeg er glad i å gå på ski. Hvert år det et eller to turlangrenn jeg prøver å få vært med på, både fordi det er morsomt og kanskje ubevisst for å sjekke for meg selv hvordan tilstanden er. Det jeg nå skal fortelle hendte under et slikt renn.

Føret var perfekt. Bakkene opp åssiden fra startstedet gikk unna. Dalen bredte seg mer og mer ut i vintersolen som steg opp over fjellet i sør. Inne på åsen, der det flatet ut, glimtet spor av elg og hare til i motlyset. Myke løyper gjorde utforkjøringene til en nytelse. Kunne noe være bedre? Euforisk sparket jeg fra og nøt livet. Etter ca. 25 km, en halv mils vei før innkomsten ved samfunnshuset, der en kommentator med sprukken høyttaler stemme heier deltakerne inn til målstrek og trekning av pose med Twist og Ali kaffe, er det en kort, men bratt oppoverbakke i løypetraseen. En liten åsrygg skal forseres.

Jeg klemte til. Her kommer gutten sin som ikke er sliten. Ingen skal lære meg å gå på ski! Den nærmest orgastiske følelsen av svette som pipler frem mellom skulderbladene meldte seg, og jeg var nesten oppe, klar til en heisvingende innspurt.

Det var da det skjedde.

Det er nemlig slik at arrangøren også får fatt på noen løpere i elitesjiktet til å være med. Vi i koffertklassen starter først, og så starter langrennshåpene en stund etterpå, faktisk ganske lenge etterpå. Da kommer vi frem omtrent på likt, og det blir for en stakket stund liv og røre ved samfunnshuset og noe å skrive om for lokalavisen.

Det kom noen bak meg i motbakken.

Vedkommende tok meg igjen.

Det var en ung dame. En av våre kommende. Hun var en gaselle av den typen som liksom ikke berørte bakken engang. Jeg rakk å se at langrennstrikoten heller ikke hadde det minste spor av svette, der hun svevde forbi.

På toppen av bakken før hun forsvant, snudde hun seg mot meg. Det kan ikke ha vært et halvt sekund en gang, men jeg så likevel at hennes ansikt var bare vennlig, blikket var åpent og oppriktig, og i stemmen hørte jeg ikke antydning til spydighet eller den minste malise overfor meg som var en annen deltaker i samme renn, også med nummer på bryst og rygg, piggende av sted mot samme innkomst, samme mål. Lyst, positivt og oppmuntrende, som en grasiøs gest fra en annen generasjon kom ordene:

Så sprekt!

Siden har jeg vært en gammel mann.

Tidsskr. Nor Lægeforen 1997; 117:3469.