Multene og skjørbuken

Når dette leses, er multebæret på forsidebildet vel forvart i en fryseboks. I min fryseboks. I påvente av julaftens multekrem.

Denne vår valfart til myrene ved sensommerstid har lange tradisjoner, men før var det langt mer alvor. Jonas Ramus (1649 – 1718, Anna Kolbjørnsdatters ektefelle) skriver for eksempel i sin Norriges Beskrivelse, utgitt 1735:

«Til Medicin og Lægedom voxer her i Fieldene overflødig, baade Qvanrod (Angelica) og Søte (Gentiania), og imod Scorbut, som er landets almindelig Sygdom, allehaande Nasturtia, Trifolim, Fibrinum, Cochlearia og Multebær, som føres allermest fra Nordlandene». Multer var næringstilskudd og C-vitaminkilde og hadde i så måte en stor fordel – relativt god holdbarhet, selv før fryseboksens tid.

Hvorvidt skjørbuk, som Ramus sier, var den alminnelige sykdom i landet, er imidlertid et medisinhistorisk diskusjonsemne. Noe endelig svar får vi vel heller aldri på grunn av kildesituasjonen.

På 1700-tallet var diagnostikk i alt vesentlig basert på symptomer og tegn, ikke på årsak. Ekte skjørbuk, altså C-vitaminmangel, gir tretthet, blekhet, smerter i ben og ledd, blødningstendens med petecchier, bloduttredelser og tannkjøttblødninger, skjøre knokler og muskelatrofi. Hvis vi tenker oss at vi har med en befolkning som lever under dårlige ernæringsmessige og hygieniske forhold å gjøre, som så å si konstant hjemsøkes av infeksjoner, herunder hudlidelser, og hvor den jevne manns medisinske opplysningsnivå ikke er spesielt høyt, er det rimelig å anta at en hel rekke andre tilstander kan skjule seg bak et klinisk bilde som kaltes skjørbuk i samtiden.

Det er også mulig å vise historisk at den så ofte omtalte forekomsten av skjørbuk som alminnelig plage til sjøs, trolig er en del overdrevet, forutsatt rimelig bra ernæringstilstand ved reisens begynnelse – simpelthen fordi sjøreiser sjelden var lange nok til at C-avitaminose skulle kunne slå ut som klinisk sykdom. Når ordet likevel brukes, er det sannsynlig at det i mange tilfelle dreide seg om noe annet.

I eldre norsk kosthold ble multer og andre vekster benyttet både forebyggende og kurativt, skillet er uskarpt. Peder Claussøn (Friis) (1545 – 1614) skriver i 1613 (utgitt i 1632) i kapitlet Om Siugdom udi Nordland: «Item/de æde oc Moltebær/ oc gjøre Grød der aff mod samme Siukdom.» Og dette gjelder «… en Siugdom er der megit gengse/ huilcken de kalde Skiørbock/ oc døe mange der aff/ besynderlig de Fremmede/ som did komme/ fordi de kunde icke fordrage oc fordofue den Kost oc Spise der vancker …» Medisinsk virkning eller ikke – multer er i alle fall en delikatesse. Vel bekomme – når julen kommer!

Tidsskr Nor Lægeforen 1988;108:2105.