Medisineren Struensee

Noe som må ha vært et av de beste hoder innen vår 1700-tallsmedisin, kunne fra og med tirsdag 28. april 1772 og i et par år fremover sees på en stake på Galgebakken på Vester Fælled ved København. Den henrettede var Johan Friedrich Struensee (f, 1737). Men faksimiliebildet på forsiden av dette nummeret av Tidsskriftet kommer fra Det kongelige Bibliotek i København og skal minne om den mer ukjente Struensee.

I påsyn av nærmere 30 000 skuelystne som ble holdt på plass av en vaktstyrke på 5 900 mann, måtte Struensee først overvære at hans venn Enevold Brandt fikk sin høyre hånd og deretter sitt hode hugget av. Så la han selv sitt hode på den blodige blokken og ble samme skjebne til del – riktignok etter at bøddelen hadde mislykkes med første hugg. Deretter ble likene partert og stilt opp til skrekk og advarsel.

Hvem var han som i det vi trodde var opplysningstidens Danmark fikk et så barbarisk endelikt? En lykkejeger, sier gjerne historiebøkene om den unge livlegen som innyndet seg hos den sinnsyke kong Christian VII, fikk et barn med dronning Caroline Mathilde og manøvrerte seg inn i en posisjon som geheimekabinettsminister med alle fullmakter, også kongens, slik at han til slutt i månedene før arrestasjonen natten mellom 16. og 17. januar 1772 de facto var eneveldig hersker over landet.

Litteraturen om Struensee viser imidlertid et langt mer nyansert bilde enn det som ble tegnet av hans motstandere, av dem som beseiret ham. Struensee var tydeligvis en både velutrustet og velutdannet og velmenende mann. Han var lege, men dertil også bredt orientert, engasjert og grepet av tidens reformiver. Innen medisinen finner vi at han var opptatt av de store aktuelle spørsmål, ikke bare vedrørende organiseringen av helsevesenet, men også for eksempel når det gjaldt bekjempelse av smittsomme sykdommer hos mennesker og dyr.

Forsidebildet viser et eksempel fra hans år som stadslege i Altona. Det er en avhandling om munn- og klovsyke, som han mener er smittsom og hvor han foreslår forebyggelse gjennom immunisering.

I det hele er det fascinerende å lese om vår så ofte utskjelte kollegas innsats, både som lege og som samfunnsreformator. Som medisiner skjønte han hvor det bar hen med kongens psykiske helse, kanskje gjorde han landet simpelthen en tjeneste ved å overta?

Den store feilen han gjorde, var sannsynligvis at han lot det gå for fort for seg. Selv om mange av hans reformer var aldri så fornuftige, berørte de nesten alle lag av folket og han fikk motstandere overalt. Hans velutviklede og usjenerte sans for det søte liv var også lett å kritisere. Vel var mange kretser i samfunnet nokså løsslupne, men dronningen – og dertil så åpenlyst! Dog!

Les selv, det er spennende! Egil Snorrasons Johann Friedrich Struensee, utgitt i København i 1968, gir en grei innføring, men den 655 sider tykke boken av Stefan Winkle: Johann Friedrich Struensee – Aufklärer, Staatsmann, Stuttgart, 1983 er uttømmende med hensyn til detaljene.

Tidsskr Nor Lægeforen 1988;108:V, VII.