Livsaften i februar

Det er egentlig ganske fint i Portugal i februar. Himmelen er høy og klar, og det knaser i tørt løv i korkeikskogene. Klokken seks blir det bråmørkt med glødende solnedgang. Om morgenen, når sollyset eksploderer i disen, har slettelandet i det indre et fint lag av rim som maner til forsiktighet i trafikk uten vinterdekk.

På reise i annet øyemed enn å være på sydenferie, kjørte vi ned Algarvekysten da det ble ettermiddag for å finne et sted å overnatte. Det var kanskje noe åpent? Nei, der var det vinterdvale.

Intet er så søvnig som en sommerby utenom sesongen. Stengte hoteller i de fleste gater. Et og annet herberge riktignok i virksomhet, men nesten tomt. Og det var spesialpris – meget billig. Klimaanlegget på veggen kunne skrus over fra kjøling til varme. Kondensen på betongveggene, mugglukten fra vegg-til vegg-teppet og det klamme sengetøyet var for så vidt greit, ettersom vi skulle videre tidlig neste dag.

Men den restauranten som var åpen, var meget hyggelig. Vi satte oss ved peisen, og det luktet syrlig av de sprakende eikekubbene. Vinen var god og maten likedan. Menyen var riktignok kort, så på to-tre dager ville man nok ha spist seg gjennom, skulle man forblitt her. Personalet var vennlig og imøtekommende, slik personale har tid til å være og gjerne er når det er få gjester.

Det var dagen etter vi observerte dem, pensjonistene på langtidsopphold. Innom matbutikken som snarest for å kjøpe med oss litt for neste dagen, så vi dem. Stavrende med vonde hofter og knær og handlekurv. Med sitt slepne engelsk avslørte de sin nordligere herkomst mens de lette etter middagsmat i det heller sparsomme vareutvalget nå «off season». Så gikk de ut igjen, ut i den døde byen med kondens på betongveggene.

Skulle vi dra til Syden på langtidsopphold når vi blir pensjonister?

Vi frøs litt på ryggen og kjørte videre.

For vi kunne kjøre videre.

Sagres, Portugal. Foto Øivind Larsen 2000.

Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 459.