Løkka – den tapte lekeplass

Jenter.

Mitt syn på det annet kjønn og hva som kan ventes fra det hold, fikk delvis sin form på en av Oslos løkker, nemlig på Doblougløkka. Det var forøvrig på løkkene vi klassekameratene traff jenter, for i Oslos folkeskoler anno ca. 1948 var de to kjønn meget strengt atskilt i gutte- og jenteklasser. På Bolteløkka skole endog i hver sin skolegård. Vårt syn på disse jentene varierte selvsagt med hvilken alder vi befant oss i, men en episode fra jeg antakelig var ca ti, var slik:

På Doblougløkka, sioxindianernes prærie, som strakte seg fra funkishusene og ned til Benneches gate, kunne vi finne mye rart og spennende blant alt det søppelet folk kastet der. For eksempel fant vi en gang et par gamle divaner.

Dere tør nok ikke tenne fyr på divanene, for da kommer sikkert politiet, sa noen jenter som også lekte på løkka. Ædaså, bædaså.

Denne oppfordringen ble selvsagt fulgt. Det tok imidlertid litt tid å få skikkelig fyr, så jentene kjedet seg vel, og de forsvant.

Men så kom de tilbake. Da hadde de hentet konstabelen fra St. Hanshaugens politistasjon.

Vi løp det vi orket. I hver vår retning, selvsagt. Jeg var imidlertid uheldig med mitt raske valg av fluktvei. Det bar oppover, og jeg endte i et gjerde og ble sittende fast. Jeg var således den som ble tatt.

Til jentenes fryd og triumf måtte jeg høre på strenge formaninger og alvorlige advarsler. Men til jentenes åpenbare skuffelse syntes visst ikke politimannen at saken var særlig alvorlig, så jeg fikk gå med det samme.

Løkkene var et fristed der bare unntaksvis noen la seg opp i hva som foregikk. Et fristed for alle aldre. Fristed for femåringer som nettopp hadde fått lov til å gå ut, og fristed for fylliker som ikke hadde fått lov til å gå hjem.

Det var i byen barn fant ekte villmark. For virkelig villmark fantes på de voksende storbyers løkker, ikke på landet der bønder, gårdshunder, fiskekort og piggtrådgjerder rådde. Løkkene, den borrebevokste biotop for storbybarn, er ærlig verd en sang. Løkkene er stort sett borte nå, men de fortjener å minnes.

Da de store byene for alvor ble til, i Skandinavia især fra siste del av forrige århundre og fremover, gikk det raskt for seg. Det var perioder da hus ble reist i et febrilsk tempo. I henhold til reguleringsplan tok gater og bymiljø form.

Men alt skjedde ikke på en gang. Til tross for tempoet tok det likevel en viss tid før strøket var ferdig, før alle husene var på plass, før gatebildet var blitt slik det var tenkt å være, før byen var blitt en by.

Hva skjedde da med de arealene som var utpekt for bygging, men som ennå ventet på å bli bebygd? Tidligere beitemark eller åker og eng? Arealene ble liggende brakk. De ble til løkker. Med høye branngavler og malplasserte fasader til naboer, bredte krattet seg muntert utover og gav byens verdensorden uregjerlige hull. Pustehull.

En løkke var i eldre tid ofte betegnelsen på velstående borgeres velstelte landsteder på byens marker. Ruseløkken. Løkken Petersborg. Løkken Incognito. Nå gikk ordet løkke over til å betegne markene der ingen stelte. Terra incognita.

Det var mange barn i byens leiegårder. Liten plass og strenge vaktmestere gav lite utløp for inneklemt energi. Men på de lovløse løkkene var det fritt frem. Selv opplevde jeg bare slutten på løkkeperioden i Oslo, for i 1940-årene var det blitt betydelig færre åpne løkker, i det minste i sentrale strøk av byen. Men Doblougløkka, Blåsen, Idioten, Tørtberg og Torshovdalen var i sannhet klasserom i livets skole.

På løkkene lærte man for eksempel å slåss. Især lærte man en slags regler som det ser ut til at vår tids rabagaster ikke har tatt innover seg. Man lærte blant annet hva man kunne gjøre og hva man ikke kunne gjøre. Man lærte ufarlige, men fryktede knep som kyllinglår og solar plexus. Man lærte å slå, men ikke for hardt. Man lærte at man ikke skulle slå dem som var mindre enn seg. Og ikke nedlate seg til å banke opp jenter. Men vi lærte også at lugge og spytte og bite, det er det bare jenter som gjør.

Løkkene kunne være åsted for spennende, men uskyldig gjemsel, særlig når det ble mørke høstkvelder. Men også åsted for mer avanserte eksperimenter, så som relativt risikabel oppskyting av hjemmelagede V2-raketter, fremstilt av ugressalt og avispapir. Og i de yre vårkvelder på løkkene kunne barn ved selvsyn se inn i de voksnes verden, lære det skolen verken maktet å formidle eller trengte å formidle vedrørende menneskets forplantning.

Det bodde også folk på enkelte løkker. De var ikke vanlige uteliggere, det var de som hadde satt seg opp et skarve tak over hodet. Vi så dem ikke som samfunnets tapere. For oss var de bare en del av en utfordrende verden.

Maleren Reidar Aulie (1904 – 77) har festet løkkestemningen til lerretet i arbeidet Kassebordhytter fra1947, altså et maleri fra den perioden jeg har beskrevet her. Og alt stemmer med min erindring. Maleriet henger i Drammen Kunstforenings faste galleri.

Men Aulie så neppe på hovedstadens løkker med barnets frysninger av nyfikenhet og spenning. Han var en politisk maler. Han så det sosiale aspektet i løkkemiljøet, de vanskeligstiltes nød i storbyen, den sosiale urettferdighet som utspilte seg i hytter av kassebord i fabrikkenes og boligblokkenes skygge. Hans malerier stod frem blant mange andre argumenter for å bygge velferdsstaten videre ut i etterkrigstiden.

Så komplisert tenkte ikke vi som var barn av tiden.

Det er intet romantisk eller nostalgisk over Aulies maleri. Det er imidlertid heller ikke noe romantisk eller nostalgisk over det jeg har fortalt fra tigerstadens løkker.

Kanskje tapte vi noe da løkkene forsvant?

Jeg tror at de stygge, forsøplede og uryddige løkkene i sin tid hadde en funksjon. De ble som en slags sikkerhetsventil, en nødvendighet i det overfylte bysamfunnets trengsel.

Gradvis ble løkker bygd ut med blokker for sosialdemokratiets trauste kjernefamilier. Gradvis ble løkker lagt under asfalt. Eller løkker ble lagt under plen og blomsterbed med tilhørende skilt om alt som er forbudt. Hvor skal de hygge seg med flasken nå, de gamle som livet har gått imot? Hvor skal våre dagers barn lære at man bruker ikke kniv, at man rapper ikke vesker fra gamle damer?

Jeg tror kasserte divaner er en langt bedre forberedelse for voksenlivets hurlumhei enn EØS-godkjente lekeapparater.

Tidsskr Nor Lægeforen 1998;118:2931 – 2.