Kafésitteriet i kunsten
Leserne bes unnskylde det noe kritisk-reflekterende sinnelag jeg får når jeg leser norsk kunsthistorie.
Hvordan hadde det seg at det var nettopp våre store kunstnere som ble våre store kunstnere? Var det dem som hadde de beste evnene, eller fantes det seleksjonsmekanismer som bygde på helt utenforliggende kriterier?
Selvfølgelig, evner og ferdigheter måtte være til stede, men hvor mye betydde det å høre med, ev. å komme seg inn i de riktige kretsene? Kjenne de rette personene? Gå på de riktige kaféene og der sitte rundt de riktige kafébordene?
Det er ingen myte at kunsten og det søte liv hang sammen for mange av våre bildende kunstnere. Det er heller ingen myte at mange som i egne øyne var lovende, oppsøkte kunstnerlivet og levde i det i drømmen om å bli berømt, uten at så skjedde.
Og norske kunstnere besøkte ikke bare kristianiabohemens etablissementer. Rundt kafébordene i det gamle Berlin steg en nordisk kultur opp av ølseidlene.
Men det var især i Paris man møttes. Her var det motiver, utstillingsmuligheter og et miljø som for nordboer syntes pittoresk. Unge kunstnere traff andre unge kunstnere. Der var kaféer, der var pengenød, men et glass kunne man alltids unne seg. Festen gikk, dette kunne unnskyldes med at man skulle søke inspirasjon eller måtte døyve dårlige dager. Eller man måtte treffe eller pleie bekjentskapet med nettopp den eller den, og slikt skjedde over karaflene.
Mange tålte ikke dette livet. De som bukket under uten å ha etterlatt seg synderlige kunstneriske spor, vet vi ikke så mye om. Men også etablerte kunstnere kunne komme ut å kjøre på grunn av sitt alkoholkonsum.
Med andre ord: Kaféene, spesielt i Paris, fikk en betydning for norsk kunst, som en arena for seleksjon på flere plan.
Dette maleriet av Guy Krohg (1917-)* Guy Krohg døde i 2002. heter Et glass pernod. Her har kunstneren egentlig gitt en ganske bitende kommentar til det parisiske kaffesitteriet.
Se nøye på det.
Det er perspektivet som er det infame. Blikket tvinges til å stanse ved glasset og karaffelen, eller er det en flaske? Det er visstnok en brolagt gate bakom og en gatesanger som klimprer på sin gitar. Men det er ditt blikk som ser, og det er bundet. Ditt blikk, din oppmerksomhet fanger ikke annet enn glasset og karaffelen. Du får ikke fatt i det øvrige. Maleriet er et bilde av ensomhet. Et portrett av en usynlig person utenfor bildet som nok er på kafé, men hun eller han er likevel ikke med i noe fellesskap. Glassets betrakter er kommer lenger.
Guy Krohg kjenner kunstnernes Paris godt. Han er sønn av Per Krohg (1889 – 1965) og sønnesønn av Christian Krohg (1852 – 1925). Tre generasjoner Krohg med bakgrunn i kunstnermiljøet i Paris.
Perspektivet Guy Krohg har valgt i sitt maleri, er ingenlunde likegyldig. Kafébordet i seg selv har ingen betydning. Å resignere med blikket festet ved glasset fører ingensteds hen.
Olje på lerret. 33,5× 25,5 cm udatert, sannsynligvis 1995, privat eie.
Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:635,637.