Hunden og tidsånden

I samlingen av nederlandsk kunst i Bodemuseet i det som inntil for kort tid siden var Øst-Berlin, henger et sjarmerende bilde. Det heter Malerens verksted og er utført av Jan Miense Molenaer (ca. 1605 – 69), en maler blant dem som fulgte i fotsporene til Frans Hals (ca. 1580 – 1666) i måten å fremstille vanlig folk på, slik de virkelig var. (1,2).

Maleriet viser et avslappet øyeblikk i et atelier. Til venstre står kunstneren ved arbeidsbenken og ordner med paletten sin, mens vi til høyre ser staffeliet med et halvferdig bilde av en dverg som danser med en hund, omgitt av tre personer. Nå har modellene og maleren en liten pause, praten går muntert og livlig – og dvergen danser fortsatt med den lille hunden.

Han danser med hunden. Verken dvergen eller de andre ser ut til å være det minste redde for den. Sannsynligvis er de ikke allergiske mot hunder heller. Slik var det den gang.

I en bredt anlagt artikkel har det tyske ukeskriftet Der Spiegel (3) nylig tatt opp den påfallende holdningsendring overfor hunder som man har kunnet registrere i en rekke land. Stadig flere mennesker føler seg truet av andre folks hunder. Massemedia følger opp og forsterker tendensen ved å bringe grusomme historier om hundebitt og fryktinngytende kamphunder. I det ellers dyreelskende Tyskland er den skapning som i de siste 15 000 år har vært regnet som mennesket beste venn, blitt erkefienden fremfor noen. For eksempel har økonomiprofessoren Manuel Theisen fra München krevd «die generelle Enthundung der Republik», mens andre nøyer seg med å ville «das Land wenigstens der nächsten Generation hunderein übergeben.»

Hva er det som har skjedd? Vel er det nok slik at det finnes flere store hunder enn før. Mange mennesker som slett ikke burde hatt hund, har dessuten anskaffet hund – men slik har det vært før og slik er det nå. At det i liten målestokk drives en nærmest pervers oppdrett av hunder med dårlige egenskaper, er også sant. Men det er heller ikke noe nytt i det.

Det er imidlertid også et faktum at det ikke er blitt flere hundebitt enn før – det viser blant annet det tyske postverkets statistikk; de er interessert i saken, av grunner som vi forstår!

Fenomenet må ha noe med tidsånden å gjøre. Har hunden inntatt en plass som objekt for vår generelle angst? Har den kanskje overtatt for andre eksistensielle farer? Er hunden blitt selve Dyret?

Eller har det noe med økende egosentrisitet å gjøre? At vi finner oss i mindre enn før, da også hva angår naboens hund? Virker hunden provoserende på vår usikkerhet, på vår mestringsevne, eller er det simpelthen provoserende å observere at noen mennesker omfatter hunden med en nærhet vi ikke tar del i eller har evnen til å føle?

Joggerens kroppsspråk må nødvendigvis misoppfattes av en hund som tror å se en som vil leke. Men det er knapt noen som til de grader ikke vil leke som den ensomme, pulstellende jogger med walkman i ørene. Har menneskene i det siste lagt seg til aktiviteter som provoserer hunder mer enn før?

Er den økende opptatthet av hundeallergi et uttrykk for den samme, åpenbart internasjonale dreining i synet på hunden, eller opplever vi en reell økning i antall hundeallergikere?

Slike tanker gjør man seg når man besøker kunstsamlingen i Øst-Berlin, der dvergen altså ufortrødent danser lystig videre med hunden på Molenaers maleri. At det er noe kulturelt med synet på hunder i våre dager, vises imidlertid nettopp av forholdene i det nye, samlede Tyskland. Mens hunden overgår det meste av mediastøy i vest, blir de ca. én million hunder i øst fortsatt betraktet som ufarlige kjæledyr, konstaterer Der Spiegel.

Der har de annet å tenke på.

Tidsskr Nor Lægeforen 1991; 111: 3043.