Haldde-observatoriet i Kåfjord – et viktig stykke norske vitenskapshistorie

Nordlysforskning og værvarsling er felter der nordmenn har satt spor etter seg. I Kåfjord i Finnmark ligger en interessant severdighet fra pionertiden – observatoriet på Halddetoppen.

Hvis man er i Alta, kan anlegget sees i horisonten i vest på den andre siden av fjorden. Det 904 m høye fjellet kalles ganske karakteristisk også for Sukkertoppen, og man kan selv på den lange avstanden skimte to bygninger mot himmelen der oppe.

Atkomsten dit er grei. Fra E6 like nord for Kåfjord kirke tar en gammel vei oppover, først forbi gruveganger og steintipper fra perioden 1826 – 1908, den gang kobbergruvene i den nå stille Kåfjord var et av våre virkelig store industrianlegg. Det blir brattere, bjørkeskogen forsvinner, utsikten vider seg ut i alle retninger og Halddetoppen sees rett i mot for enden av et dalføre. I skråningen er det rester av en taubane. Spor etter ledninger for strøm og telefon viser ar her har det vært mer sivilisasjon før enn det er nå. Lenge lå husene du ser på toppen i ruiner. De ble ødelagt i krigens siste fase. Men siden 1983 er observatoriebygningene under restaurering som det kulturminne de er.

Finnmark har lange tradisjoner som base for naturvitenskapelig forskning. I Alta foregikk det allerede i 1830-årene studier av nordlyset, og det ble utført meteorologiske observasjoner. I Kåfjord ble det i 1837 dannet noe som heter Videnskapsselskapet i Kåfjord, og det ble foretatt meteorologiske observasjoner frem til 1844. I 1882 – 83 var det såkalt internasjonalt polarår (1), og da ble det opprettet en vitenskapelig stasjon i Bossekop.

En viktig problemstilling ved slutten av forrige århundre var å bestemme nordlysets høyde. Kristian Birkeland (1867 – 1917) rekognoserte i nærheten for å finne to fjelltopper som kunne egne seg til å studere dette. Valget falt på Halddetoppen og på den 985 m høye Talviktoppen som ligger 3,4 km borte. I 1899 ble to små observatorier bygd på de to toppene. På Haldde satt vinteren 1899/1900 Professor Birkeland og på Talviktoppen daværende student, senere professor og blant annet rektor ved Universitetet i Oslo, Sem Sæland (1874 – 1940). Ved å peile og fotografere nordlyset samtidig fra de to standplassene ville de beregne dets høyde. Dette ble imidlertid ikke spesielt vellykket. Avstanden mellom observasjonspostene var for kort og de fotografiske platene for dårlige, men ideen var god.

I mai 1910 passerte Halleys komet jorden på nært hold. Birkeland var igjen på plass på Halddetoppen for å foreta målinger, nå sammen med den senere professor Ole Andreas Krogness (1886 – 1934). Blant konklusjonene var at observasjonsforholdene på Halddetoppen var så gode at det burde bygges et større, permanent anlegg der. Penger ble bevilget og et tidsmessig observatorium bygd i 1912 – 13. Krogness ble den første bestyrer.

Hovedbygningen, den som sees på forsiden av Tidsskriftet, hadde foruten kontor og arbeidsrom fire leiligheter, der forskerne bodde med sine familier. Haldde er kjent for sitt værharde klima med vindhastigheter målt opp til 65m/s (!) Det kunne bli nokså isolert vinterstid. Men sosialt sett skal det ha vært trivelig på Haldde. Etter hvert fikk man for eksempel elektrisk oppvarming, og allerede ved innflyttingen høsten 1912 hadde Krogness fått fraktet opp et piano.

Bygningene var forbundet med hverandre med overdekkede passasjer, så arbeidet kunne gå sin gang på tross av været.

Å observere og fotografere nordlys i sprengkalde netter kunne for øvrig være en prøvelse, særlig å vente på at det skulle bli nordlys. Krogness hadde i den anledning konstruert et system som utnyttet den induksjonen nordlyset forårsaker, slik at nordlyset selv fikk en klokke til å ringe når det kom. Han hadde også laget et kamera som lot seg håndtere med tykke votter på.

En annen av tidens yngre fysikere var den meget allsidige Olaf Martin Devik(1886 – 1987). Atskillige årsklasser nordmenn kjenner ham meget godt gjennom Bruun og Deviks lærebøker i fysikk for gymnaset, og andre for hans store innsats som mangeårig ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Devik kom til Haldde i forbindelse med det igangsatte arbeid for å etablere værvarslingssystem, der det å varsle storm selvsagt var av særlig betydning for de nordlige landsdelene(1,2). Devik bodde på Haldde med sin familie 1915 – 18, og hans sønn Finn Devik (1916 – 85), senere overlege i strålehygiene, var blant de barn som var født på Halddetoppen.

Da det ble opprettet et geofysisk institutt i Tromsø i 1918 etter initiativ av Krogness og Devik, flyttet familiene det meste av aktiviteten dit. På Haldde var det likevel observatoriedrift utover i 1920-årene.

I dag er toppen en turistattraksjon på grunn av den storslagne naturen – selv Roald Amundsen (1872 – 1928) falt i staver over den (1). Det er tre timers gange opp og ned, og den helt spesielle utsikten er vel verdt det. Men enda større attraksjon hvis man kjenne Halddetoppens plass i norsk vitenskapshistorie.

(t.v.) Professor Birkelands gamle observatorium fra 1899. Passasjen ned til hovedbygningen fra 1912 sees foran.

(t.h.) Halddetoppen fotografert med teleobjektiv fra Alta sentrum. De to observatoriebygningene sees tydelig. Alta kirke, Bossekop i forgrunnen. Foto Ø. Larsen

Tidsskr Nor Lægeforen 1992;112: 449,451,453.