Forsidekonseptet

En dag i 1984 ble jeg spurt av redaktøren for Tidsskrift for Den norske lægeforening fra 1962 til 1987, Ole K. Harlem (1917 – 2003), om jeg kunne tenke meg å være med på å modernisere Tidsskriftet ved å gjøre forsidene mer spennende. Han hadde merket seg med stor interesse at JAMA, The Journal of the American Medical Association hadde oppgradert sine tidsskriftutgaver ved at det var bilde av et kunstmotiv utenpå hver gang, og så var det en liten tekst til bildet. Dette var åpenbart vellykket Tilpasset norske forhold mente Harlem at man kunne ha motiver fra andre kulturers medisin og fra den medisinske historie utenpå tidsskriftheftene for å gjøre dem mer appetittvekkende. Men tankene hans var ikke så konkrete, derfor snakket vi om dem.

Etter hvert tok et konsept form: Utenpå tidsskriftet skulle det være et bilde, og så skulle det være en tekst på en av de første sidene innenfor omslaget. Bildet skulle vise noe som kunne pirre interessen hos i det minste en del av leserne, og så skulle teksten gi utfyllende opplysninger, eventuelt komme med relevante refleksjoner. Og så skulle det være variasjon, slik at man over tid nådde fram til flest mulig innenfor Tidsskriftets leserkrets.

Vi kom fort fram til at andre kulturers medisin kunne bli litt vanskelig å ha som hovedsatsing, blant annet av praktiske og økonomiske grunner hvis det skulle skaffes til veie noe originalt hver gang. Når det gjaldt medisinhistorien, fant vi at det heller ikke alltid er slik at det mest interessante lar seg presentere gjennom bilder, faktisk kan dette gi et utilsiktet skjevt bilde av fortiden i helse og medisin. Konsekvensen av overlegningene var usedvanlig greie for meg – jeg fikk tilnærmet frie hender til å gjøre som jeg syntes best. Vi lagde en kontrakt for tre år, og den ble forlenget etterpå.

Det var helt klart at bilde og tekst skulle fungere sammen som et totalkonsept. Det eneste jeg måtte finne meg i, var at Tidsskriftets designere hadde siste ordet når det gjaldt tidsskriftsomslagets utseende. Dette gikk oftest bra ut fra min synsvinkel – men ikke alltid.

Ettersom Tidsskrift for Den norske legeforening både er og var et dugnadsforetakende, ble det egentlig en nokså omfattende, ubetalt hobby jeg tok på meg – men den viste seg å bli morsom, til tross for all den tid den tok . Tidsskriftet kom i en lang periode ut hver tiende dag, og det var forventet en forside med tekst fra meg til hvert hefte. Jeg fikk noe støtte til oppgradering av mitt fotoutstyr i begynnelsen. Så ble utgiftene til film, framkalling og forstørrelser dekket. Det var økonomien i prosjektet.

Harlem var dristig da han foreslo en modernisering av Tidsskriftet, for det hadde en mildt sagt konservativ form. Den blekgrønne forsiden hadde en hvit ramme med hovedpunktene fra innholdsfortegnelsen. Mer spenstig var det ikke.

Vi begynte ganske forsiktig med et ganske lite bilde utenpå årets julenummer i 1984. Så våget vi oss til halvsides bilder i tverrformat. Slik var det lenge. Det var egentlig først da Magne Nylenna (1952- ) overtok som redaktør i 1987 etter at Harlem hadde gått av med pensjon, at forsiktigheten avtok og vi kunne ha helsides, utfallende bilder i sterke farger hvis det passet slik med temaet. Etter hvert fikk Tidsskriftet også glanslakk utenpå. Forutsetningene for kreativitet ble etter hvert riktig gode – nå gjaldt det å leve opp til forventningene.

Allerede i 1984 viste det seg nødvendig å legge opp en spesiell arbeidsform. Når jeg fikk en idé til noe som kunne egne seg som tidsskriftforside, opprettet jeg en stor brun konvolutt med utklipp, referanser, bilder etc., og denne ble satt inn i en «ekspektanse-ringbok». Ved hjelp av en slik systematisk oppbygd «bank» for råmateriale, kunne jeg så etter hvert, mens idéene tok form, lage artikler med forsidebilder og tekster som hørte sammen, og de ferdige produktene ble sendt til Tidsskriftet. Det var nødvendig å ligge ca. ett år på forskudd, dvs.å ha innsendt ca. 30 – 35 ferdige artikler til enhver tid, slik at redaksjonen hadde noe å velge i som passet med tidsskrifttemaet, årstiden, aktuelle hendelser etc.

Ofte var det hensiktsmessigst å begynne med et bilde – et fotomotiv, eventuelt et kunstverk som kunne reproduseres. Eller en gjenstand, en bygning eller bare en stemning som kunne gi opphav til refleksjoner. Dette var før digitalkameraenes tid, så det gikk med mange ruller med film, alt etter hva fotojobben besto i. Raske bilder med Leica eller tilsvarende var det hyppigste, mens 6x6 cm eller 6x9 cm film og god tid kunne være best for kinkige reproduksjoner eller krevende motiver. Negativ fargefilm viste seg etter hvert å være mest allsidig, selv om datidens reproanstalter murret og helst ville ha diapositiver – et ønske jeg strittet imot av to grunner: Dels ble diapositivet ofte borte eller ødelagt, dels kunne det oppstå uenighet om hvorvidt fargene i prøvetrykket tilsvarte et gjennomskinnelig diapositiv.

I 2002 gikk redaktør Magne Nylenna over i ny stilling som generalsekretær i Den norske legeforening. Den nye redaktøren fra 2002, Charlotte Haug (f. 1959) ønsket å gi Tidsskriftet en annen profil. Derfor ble konseptet med mine forsider avviklet på nyåret i 2003. Ett års forråd av innleverte, utrykte artikler så jeg ikke mer til, men de mange brune konvoluttene med ubearbeidet råmateriale i ringbøker i hjemmets bokhylle kan brukes til andre ting. Det er en tid for alt.

Mange har spurt etter en bok som denne. Forsidene ble populære. I 1998 kom det til og med, overraskende for meg, to artikler som så på forsidene og arbeidet med dem utenfra, noe jeg oppfattet som meget smigrende (1,2). Men først nå, ti år etter at forsidekonseptet ble avsluttet, synes jeg det er tid for selv å se tilbake i form av en bok. Med redaktør Ole K. Harlem hadde jeg en kontraktfestet avtale som innebar tillatelse til å gjøre dette for hans redaktørperiode, og han takkes herved posthumt for dette. En hjertelig takk går også til min venn og kollega professor Magne Nylenna for tillatelse til å trykke opp igjen forsider fra hans redaktørperiode. Han har også sett gjennom bokmanuskriptet og kommet med gode råd.

For øvrig: Takk til Turid Jensen som har hjulpet til med å tilrettelegge tekstene for nyutgivelse. Jeg står selv bak fotografier og reproduksjoner, hvis ikke annet er anført eller går fram av teksten. Men hvis noen synes bildebehandling og layout er amatørmessig, skyldes det at jeg har gjort det selv og dermed har stilt meg klar for kritikk fra grafisk hold. Takk til 07-gruppen for god service ved trykkingen!

Av de 537 forsideartiklene som ble trykt i Tidsskriftet, har jeg valgt ut 57 artikler, som er gjengitt akkurat som de sto. I Tidsskriftet ble teksten gjerne innledet med at forsidebildet ble gjengitt i lite format. Dette er bare unntaksvis tatt med her. Andre bilder til tekstene er imidlertid tatt med. Fordi forsideartiklene ble publisert noe tilbake i tid, kan noe av konteksten ha forandret seg. Derfor er det noen få steder satt inn oppdaterende fotnoter.

Disse 57 forsideartiklene er ikke nødvendigvis et utvalg av de beste. Det er et utvalg som viser eksempler fra de ulike sjangrene som var aktuelle. Bakerst står referanser til alle de 537, hvis noen skulle være interessert i mer.

Kanskje er denne boka utilsiktet blitt en hilsen fra en tid før blogging og sosiale medier var oppfunnet?

Oslo, april 2013