En ny type kvinnesak

Jeg skulle møte noen latviske bekjente på nærmere avtalt gatehjørne i Riga, var litt tidlig ute, og ble stående for å høre på den lille piken som spilte fiolin på fortauet og håpet på noen mynter.

Melodiene gav gjenlyd mellom husfasadene. Den ene klassikeren avløste den andre. Med ledige fingrer og sikkert strøk avslørte hun seg som en rutinert musiker, til tross for sine unge år. Jeg tenkte: Gad vite hvordan hennes fremtid vil bli?

Demografiens nøkterne tall gir kvinnenes kår i det nye Øst-Europa en spesiell dimensjon, og menns skjebne er en viktig del av dette bildet.

I Norge var for eksempel kvinnenes andel av befolkningen i 1996 50,6 % (1). I Latvia derimot var kvinneandelen samme år 53,7 % og den har vært økende fra 53,4 % i 1992 (2). Med andre ord: Der er relativt sett betydelig flere kvinner enn hos oss, en stigende kvinneovervekt som i forhold til Norge i dag er på om lag 3,1 % av befolkningen.

Hvorfor er det slik?

I alminnelighet har vi for tiden en dødelighet som er høyere i Øst-Europa enn i de vestlige land.

Ofte er det spesielt dødeligheten for menn som er høy, for eksempel i Latvia 1 688,4 per 100 000 innbyggere (1997), hvilket er omtrent det dobbelte av Norges tilsvarende 888,1 (1994). Kvinnene ligger bedre an, 856,6 mot våre 541, men også nokså høyt (3).

De oppgitte tall er noe forskjellige etter hvilken kilde man bruker, men leveutsiktene ved fødselen er uansett betydelig lavere enn i Vest-Europa. For menn i Latvia (1996) oppgis forventet levealder til bare 60,8 år og 73,2 år for kvinner, sammenliknet med Norges 74,9 og 80,6 år (1994) (1). En 45-årig latvisk kvinne kan imøtese ca. ni flere gjenstående leveår enn en jevnaldrende mann (3).

Blant dødsårsakene i Latvia er det især ulykker, skader og forgiftninger som merker seg ut med stor overdødelighet blant menn i forhold til kvinner, 249,0 per 100 000 i 1997 sammenliknet med 77,5 for kvinnene (3).

For å se på de sosiale konsekvensene av den høye dødeligheten og spesielt av menns overdødelighet, må vi trekke inn forhold som den tradisjonelt lave, alminnelige pensjonsalderen. I Latvia er denne 59 år for menn og 55 år for kvinner. Det er riktignok nylig fattet vedtak om en gradvis økning for kvinner med et halvt år per år, opp til nivået for menn, som etter norske mål fortsatt er lavt.

Den demografiske utviklingen medfører at man får økende befolkningsandel som består av middelaldrende kvinner utenfor arbeidslivet. Mange av dem vil også være enslige på grunn av deres partners høyere dødsrisiko.

Ved oppløsningen av Sovjetunionen og de senere års omstilling til vestlig økonomi, er prisnivå, sosialt sikkerhetsnett og graden av sosial ulikhet blitt betydelig endret. Forandringene er til det udiskutabelt bedre for mange, men langt fra for alle. Det er blitt spesielt bekymringsfullt å være stilt utenfor det som skjer ved å skulle være henvist til å leve på pensjonsvilkår, noe som vil komme til å gjelde et økende antall kvinner.

I første omgang, inntil helseforhold og dødsrisiko i befolkningen er blitt bedre, må et viktig kvinnepolitisk mål simpelthen være å sikre den økende, eldre, kvinnelige befolkning akseptable levekår.

Mens jeg syslet med slike tanker til smektende toner, gikk det plutselig opp for meg at foran meg hadde jeg representanter for hele spekteret av de kvinner dette gjelder. Jeg grep min gamle Kodak Retina og foreviget dem:

Piken med fiolinen, hun hører med blant de yngste, de som skal utgjøre det Latvia som kommer. Hun vil nok klare seg, det høres hennes talent ut til. De unge voksne, slike som de to damene nærmest meg, vil nok også tilpasse seg. Det er nettopp deres aldersgruppe, de unge og aktive som friheten og omstillingen har gitt nye muligheter. Mindre greit er det sannsynligvis for den middelaldrende tilhøreren i bakgrunnen.

Men pensjonisten på vei i sine enkle klær ser tenksomt frem for seg. Og har sikkert grunn til det.

Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 1409 – 10.