Dansk-norsk marinefartøy i tropevarme

Det er ikke noe nytt at fartøyer fra Norden deltar i vakttjeneste i fjerne farvann.

Som eksempel kan nevnes toktene til dansk Vest-India, øyene i Karibien som var underlagt den danske krone fra 1755 til 1917, etter at det hadde vært danske økonomiske interesser på øyene helt siden 1666.

Det trengtes undertiden vakthold og markering av suverenitet, slik at det blant annet i 1790-årene var fast stasjonert krigsskip som avløste hverandre, på denne tiden etter ett til to år. Treet i skipsskrogene tålte dårlig de parasittangrep og den groing som gjerne oppsto i varme farvann. Men klimaet var også farlig for menneskene – sykeligheten og dødeligheten blant befolkningen på land var ofte meget stor. Skipsmannskapene ser imidlertid ut til å ha klart seg bedre. (1)

For offiserer og mannskap kunne nok tjenesten bli langtrukken, selv om samfunnet på land kunne by på atskillige atspredelser av forskjellig art. Vi vet litt om dette, blant annet gjennom en dagbok skipslegen på fregatten Freya på toktet 1798 – 99 etterlot seg. Skipslegen Thomas Christopher Mangor (1775 – 1800), korresponderte også med sin far, stadslegen i København, Christian Elovius Mangor (1739 – 1801). Dette materialet er blitt bevart og gjengitt i utdrag (1,2). For ca. 25 år siden sporet jeg opp de gamle papirene hos en etterkommer av Mangor senior i København, arkitekt Ib Lunding, og jeg fikk anledning til å kopiere dem.

I et av brevene hjem, datert 15.oktober 1789, laget skipskirurgen en liten skisse av hvordan fregatten Freya var stasjonert på reden utenfor St. Thomas og voktet innløpet. Det er denne tegningen som er gjengitt på forsiden av Tidsskriftet denne gang. Skissen som vises, måler i original bare 36 × 24 mm.

Tidsskr Nor Lægeforen 1990;110:3467 – 69.