Boligkrakket i Kristiania i 1899

10. juni 1899, en forsommerdag for nøyaktig 100 år siden, er en dag som har inntatt en varig plass i vår hovedstads historie og som er blitt en milepæl med tvilsomt ry i vårt lands alminnelige sosiale og økonomiske historie.

På denne dag gikk bankbudet i firmaet Chr. Christophersen, tilhørende den mektige grosserer og fabrikkeier Eilert Rasch Christophersen (1840 – 1900) som bodde i den fornemme villaen ved Slottsparken der Nobelinstituttet nå er, sin runde i byen og innløste forfalte veksler. Men i to banker skal han ha sagt at disse ble nok de siste som kunne innfris (1).

Hva var i ferd med å skje?

Mandag 12. juni skrev Morgenbladet en artikkel som i vage vendinger antydet at en krise var under oppseiling. Den neste dag, tirsdag 13.juni 1899, var krisen et faktum.

Firmaet Chr. Christophersen, var gått over ende og dro mange med seg, blant annet flere banker (2). Ringvirkningene ble meget store. Fordi boligreisning var en så viktig del av økonomi og arbeidsliv i Kristiania nettopp da, virket alle konkursene særlig sterkt inn på dagliglivet i hovedstaden.

Flere uheldige omstendigheter som hadde rammet Christophersens fremgangsrike virksomhet, også innen treforedlingsindustrien, gjorde at han fikk akutte likviditetsvansker og gikk konkurs. Situasjonen var blitt så anspent at én enkelt konkurs var alt som skulle til for å utløse en økonomisk krise av dimensjoner, en krise mange riktignok hadde skjønt måtte komme.

Sosialt betydde krakket mye for hovedstadens befolkning, selv om det også var virksomheter som forble relativt uberørte (3). Spesielt siste del av århundret hadde byen vokst voldsomt. I 1875 hadde byen 3 302 hus, i 1900 hadde byen 8 021. Med sine rundt 250 000 innbyggere ved århundreskiftet hadde den nådd en betydelig størrelse, en vekst som er særlig bemerkelsesverdig når vi tenker på at den 25 år tidligere hadde halvparten så mange beboere.

Boligbyggingen hadde vært intens i 1890-årene. Leiegårder var den typiske boligform, og både de enklere leilighetskasernene beregnet på de lavere klasser og de staselig utsmykkede gårdene for borgerskapet hadde en arkitektur med tyske forbilder. Den nye Kristiania ble som en kopi av Berlin (4).

Byggevirksomheten, tilflyttingen til byen og etterspørselen etter boliger var stor. Prisnivået ble presset oppover. Men de nye boligene var også dyre fordi mange av dem kadde høy standard.

Dette utløste en jobbetid, der spekulanter kunne tjene raske penger. Tomter og gårder ble kjøpt og solgt igjen til overpris i forrykende tempo. Det finnes en samtidig, inngående økonomisk analyse av krisen (5), og en dels fornøyelig, dels dypt tragisk litterær fortelling om mennesker under pengenes beruselse (6). Under hver sin synsvinkel beskriver disse to beretningene hva som hendte. Mange slags aktører var på markedet. Det var seriøse utbyggere, men det var også mange andre. Det var folk som med lånte midler og skitne triks lot eiendommer skifte eier, mens klekkelige summer klebet ved hendene til dem som flyttet penger.

Det gikk hardt utover atskillige spekulanter da krakket kom. Som fortjent, vil noen si.

Mot bunnløs gjeld og verdiløse papirer var det lite man kunne gjøre. Dvs. noe var det kanskje? For på dette tidspunktet kom en ny type spekulanter inn på scenen. Det var de som hadde forholdt seg rolig under byggeboomen, men som nå lot sine sparepenger yngle ved å yte kortsiktige lån til ågerrente til dem av krakkets paniske ofre som forsøkte å redde stumpene.

I boligspekulantenes spill var byens beboere brikker. Skulle husleiene kunne betales, var inntak av hybelboere og annen overbefolkning av leilighetene den alminnelige løsningen for at leietakerne skulle kunne klare forpliktelsene.

For huseierne var det viktig at noen i det hele tatt hadde råd til å leie. Det var ingen selvfølge, særlig ikke da krakket slo beina under byens livlige økonomiske aktivitet – da alt ble stille. Samfunnet gjennomgikk en eiendommelig overgang fra hektisk arbeid til arbeidsløshet og lediggang, slik Bjerknes beskrev det (4).

Optimismen var borte. Også det offentlige stilte seg inn på sparebluss. Krisen og konkursene i 1899 var så alvorlige at brutto nasjonalprodukt per innbygger falt med 0,2 % årlig i årene 1899 – 1905 (2).

I 1904 stod 8 582 leiligheter ledige. Bolignødens Kristiania var blitt de tomme leiegårders by.

Tidsskr.Nor Lægeforen 1999; 119: 2149.