Maleriene
Den som besøker Det norske medicinske Selskabs nåværende tilholdssted (2012) i lokalene til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i Rikshospitalets tidligere kvinneklinikk i Oslo, vil legge merke til at det henger alvorstunge portretter på veggene rundt omkring i bygningen. Det er malerier i kontorer, møterom og fellesarealer. I auditoriet er veggene nesten dekket av høytidelige herrer i glinsende gullrammer, bare kontrastert av to strengt utseende kvinner. Og hvis man ser nærmere på bildesignaturene, finner man at det er kjente navn fra norsk kunsthistorie der.
Men hvem er alle de avbildede personene? Hvorfor henger det portretter av dem her?
Med noen få unntak tilhører portrettene Det norske medicinske Selskab, og de høvdingaktige personene på bildene har vært framtredende medlemmer av denne foreningen opp gjennom tidene.
Historien til de enkelte bildene er dessverre noe uklar. Noen er malt på initiativ fra Selskabet som en heder til fortjente medlemmer, enten med den avbildede som levende modell for kunstneren, eller på basis av fotografier eller andre bilder, f. eks. i de tilfellene hvor maleriet er datert etter den portrettertes død. Noen malerier er også dyktig utførte kopier av kjente kunstneres portretter, men hvor originalen henger andre steder. En del av bildene er gitt som gave til Selskabet, for eksempel av kolleger, elever eller medarbeidere, andre av etterkommere etter den avbildede.
En mer fullstendig oversikt over hva som finnes av kunstneriske portretter fra norsk medisin, spesielt i hovedstaden, får man for øvrig hvis man supplerer med å undersøke hva som finnes blant Rikshospitalets og Universitetet i Oslos kunstverker, foruten ved andre sykehus og relevante institusjoner.
Et portrett er mer enn en gjengivelse av en persons utseende. Et godt portrett formidler trekk av personligheten til den som er avbildet. Hva slags menneske var dette? Gjennom historien har portrettkunsten i ulik grad lagt vekt på fysisk likhet, psykologi, den portrettertes selvbilde, andres oppfatning av vedkommende, og de omgivelsene maleriet skal gå inn i. Denne variasjonsbredden er ikke så påfallende i Selskabets samling. En av grunnene er simpelthen at en så stor del av bildene er fra samme tidsperiode, årtiene rundt 1900.
Det første fellestrekk som slår oss i denne portrettsamlingen, er at de, med to kvinnelige unntak, alle er alvorlige, mørkkledte menn. Det er få smil å se. Riktignok blir stilen litt mykere og mer variert i det 20. enn i det 19. århundret, men kunsterisk portrettering var og er en høytidelig affære. Det formelle antrekket vi ser på et flertall av bildene, hos noen endatil med ordener og distinksjoner, avspeiler autoritet.
Likevel er portrettene og personene så forskjellige i måten de er fremstilt på at det gir grunn til å reflektere over hvordan vedkommende kan ha vært. Vi merker oss blikket, munnen, haken, hvordan hodet holdes og håndstillingen der den er med på bildet. Har kunstneren valgt et nedenfra-opp-perspektiv som kan antyde både autoritet og nedlatenhet? Og vi kan fantasere videre: Introvert eller ekstrovert? Mild eller streng? Spontan eller reflektert? Er dette en person vi ville ønsket å bli bedre kjent med? Noen vi kanskje ville holdt avstand til?
Hva er et kunstnerisk portrett?
Hvis du ser ut som ditt passbilde, er det på tide å ta ferie, sier et gammelt jungelord. Det kommer av at passbildets oppgave er å presentere en mest mulig dokumentarisk gjengivelse av ansiktets fysiognomiske trekk. Slik objektivisering passer sjelden med den avbildedes oppfatning av seg selv. Det stemmer oftest heller ikke med det inntrykket andre har fått av vedkommende, for det utseendet man fester seg ved, er en kombinasjon av fysiognomi, mimikk og en rekke andre faktorer. Passbilder passer ikke på veggen.
Et godt kunstnerisk portrett skal fange opp både det objektivt registrerbare og alt det andre som utgjør personligheten. Derfor er et kunstnerisk portrett en fortolkning av det umiddelbare utseendet. Et kunstnerisk portrett er som et intervju. Med modellen foran seg legger den dyktige portrettmaler inn momenter i bildet som signaliserer personlighetstrekk. Utforming av blant annet øyne og øyenbryn er da særlig viktig, men også av kroppsholdning, bildebakgrunn og attributter.
Maleriene i Selskabets samling er laget over en periode på ca. 160 år. Det er derfor ikke overraskende at stilen er forskjellig og gjenspeiler forandringer over tid i alle elementer som er med når et portrett blir til. Objektivt sett endrer personers utseender seg, tenk bare på hvordan man opptrer og fører seg sammen med andre, klesdrakt eller frisyre. Fordi et portrett, ment som en representasjon for ettertiden, er en balanse mellom selvbilde og det andre ser, kommer også tidsbundne kulturelle og psykologiske faktorer inn.
Portretter er en egen sjanger i kunsthistorien, og her er det variasjoner i tid og rom. Gammel kirkekunst har f. eks. bilder som simpelthen slett ikke er ment å likne noen modell – at en framstilling av evangelisten Lukas er nettopp Lukas, ser vi av attributten, den okse han tradisjonelt har ved foten. Andre ytterpunkt er malerier som til det ytterste tilstreber en puristisk, fotografisk personlikhet.
Gjengivelse av f. eks. ordener og medaljer som attributter gir portretter autoritet, men det varierer med tiden når man synes det passer å ta dette med. Portrettet av Peter Nicolay Bull 66 er det eneste i denne samlingen der en pasient er med som attributt. Dette er overraskende nok en sjeldenhet når leger portretteres, mens blant annet bøker i bakgrunnen er ganske vanlig når det skal henspeiles på humaniora, her f. eks. i bilde 87 . Nyere portretter kan være mykere i formen ved at de henspeiler til fritid, eventuelt menneskelighet og avslappethet, f. eks. når professorene Brandt 62 og Dale 80 framstilles med snadde, og Kristian Thue 74 endog i tillegg har fått norsk natur i bakgrunnen.
Malerkunsten som sådan har gjennomgått store endringer i løpet av mer enn halvannet århundre. Dette gir seg utslag i portrettsamlingen. Kunsthistoriens skiftende epoker gjenfinnes. Deeldste bildene kan kanskje virke litt stive for oss som ser dem i dag, uten at de nødvendigvis gjorde det da de ble malt. Bruk av livlige farger og annen frislipp av kunstnerisk fantasi for å karakterisere modellen blitt stadig vanligere med tiden. Eksempler: Harbitz 67, Helgestad 88, Holst 64 og Vetlesen 48 .
Men ytre ting kommer også inn: Bildeformatet kan understreke bildets budskap, se hvilken ekstra tyngde tverrformatet gir portrettet av professor Edvard Bull 50 . Selve bilderammen kan også være en del av portrettet, kfr. C.P.B. Boeck 7 !
Fotografiet fra 1987 som sees her, av fra venstre nevrokirurgen, professor Kristian Kristiansen (1907–1993), Selskabets maleri av ham 85, og av kunstneren Harald Kihle (1905–1997) i atelieret på Ekely, er interessant. Har ikke her fortolkningen tatt overhånd? Den trygge, høvdingaktige professor har fått bekymrede ansiktstrekk som likner malerens. Attributten på bildet, et hestemaleri, henspeiler mer på hestemaleren Harald Kihle enn på kirurgen Kristiansen.