Gründertiden og Selskabet

På 1800-tallet var norsk medisin under oppbygging. Et nytt norsk samfunn og en ny nasjonal identitet skulle bygges opp. Begge deler krevde dugnadsånd og vilje til innsats.

Det nasjonale universitetet, Det kongelige Frederiks universitet i Christiania, var stiftet i 1811, og det medisinske fakultetet begynte sin virksomhet ved høstsemesterets begynnelse i 1814 med tre studenter og tre professorer. Rikshospitalet ble opprettet i 1826.

Det var lenge et svært lite medisinsk miljø. Legene som drev praksis i byen, legene på Rikshospitalet og de få og små andre medisinske institusjonene, og lærerne ved det medisinske fakultetet var til sammen en liten gruppe og mange hadde flere funksjoner samtidig. Alle kjente alle. Men de hadde et felles savn som krevde en felles løsning: En medisinsk møteplass for faglig fornyelse. Løsningen fant man i 1826. Det var opprettelsen av det som ble til Det norske medicinske Selskab.

Drivkraften var å holde seg orientert om den medisinske kunnskapsutviklingen. Det nye universitetet hadde riktignok fått sitt universitetsbibliotek, blant annet bestykket med betydelige bokgaver, men det var problemer med innkjøp av ny litteratur. Økonomien var særdeles pinaktig. Biblioteket holdt til i det gamle Garnisonssykehuset ved Christiania Torg (Rådhus- gaten 19, der Cafe Celcius er nå i 2012), men av bibliotekets annuum på 7 500 spesidaler gikk en stor del til nedbetaling av gjeld.

Den gang som nå, var de medisinske tidsskriftene kanalen for ny kunnskap. Biblioteket hadde bare økonomi til å abonnere på 16 tyske og to danske medisinske tidsskrifter. Da tok 13 sentrale personer fra byens medisinke miljø affære. I 1826 opprettet de «Et lægevidenskabelig Journal-Læseselskab i Christiania». Dette var en slags lesesirkel som tegnet abonnementer på fire tyske, tre franske og ett amerikansk tidsskrift, samt ett tidsskrift fra London, ett fra Edinburgh og ett fra Irland, til sammen 11. Tidsskriftene sirkulerte, slik at hvert medlem mottok 2 – 4 hefter som Selskabets bud kom og byttet hver lørdag.

Omtrent de samme personene begynte i 1826 å gi ut et eget medisinsk tidsskrift, kalt Eyr etter den nordiske gudinne for helse. I Eyr for 1827 (2. årgang, side 79) sies om leseselskapet at «Sikkerlig gjør dette Selskab, allerede blot som Læseselskab, meget Nytte; men Anmelderen glæder sig i Haabet om i samme at see Sporen til det første lægevidenskabelige Samfund i Norge, hvis Medlemmer kunde i videnskabeligt Øiemed til bestemte Tider samles».

Slik samling til bestemte tider fikk man fra 1833. Etter sju år ble Selskabet fra 1826 formalisert. Det var koleraen i 1832–1833 som var den ytre foranledning til forandringen. Informasjonsbehovet ble mer påtrengende enn før når man sto overfor denne ukjente svøpe. Man måtte ha mer system for gjensidig utveksling av erfaringer og kunnskaper. 16 personer møttes 14. oktober 1833 og foretok den høytidelige stiftelse av det de kalte Lægeforeningen i Christiania. De vedtok lover og de bestemte at man skulle møtes hver mandag kl. 6. Møtestedet var auditoriet i universitetets hovedbygning, dvs. Maribogården (Prinsens gate 20), hvilket viser hvilken tett kontakt det var – og alltid har vært – mellom foreningen og universitetet.

Det var også en tett forbindelse mellom Selskabet og den vitenskapelige verden på andre måter. Tidsskriftet Eyr måtte dessverre gå inn i 1837. Miljøet hadde vist seg å være for lite til å holde et eget tidsskrift i gang. Men så, i 1840, kom satsingen Norsk Magazin for Lægevidenskaben. I forordet i første nummer fortalte de nye redaktørene (Chr. Boeck 7, A. Conradi 12, Chr. Heiberg 4, J. Hjort, F. Holst) hvordan problemet for Eyr hadde vært at abonnenttallet var så lite at det var umulig å få tidsskriftet til å gå rundt økonomisk. Men relativt sett, påpekte de, fordi legetallet var så lite, leste likevel mer enn to tredeler av landets leger Eyr. Tapet av faglig kommunikasjonsmulighet og kunnskapsformidling var følbart da Eyr forsvant. Tross avslag på søknad om offentlig støtte satte redaktørene likevel igang det nye prosjektet, men gjorde det helt klart at her var det ubetalt samarbeid som måtte til! Dette stort anlagte tidsskriftet holdt det gående i 99 år, helt til 1939, som det sentrale norske medisinske tidsskrift. Det var i Magazinets spalter utviklingen av norsk medisin i stor grad så å si både fant sted og er blitt dokumentert for ettertiden.

Lægeforeningen i Christiania skiftet for øvrig navn to ganger i 1847. Først vedtok man navnet Det medicinske Selskab i Christiania, men så gikk man i seg selv og forandret det etter få måneder til Det norske medicinske Selskab i Christiania. Det var professor Christen Heiberg som foreslo dette og fikk det vedtatt. Hvorfor? Ellers kunne man av utlendinger bli oppfattet som svensk! En gryende bekymring i en tid da nasjonalismen hadde våknet. Men slik har navnet vært siden, bortsett fra at i Christiania er blitt borte. Medlemmer ønskes velkommen, uansett bosted.

Perioden fram til Selskabet fylte 125 år i 1958 (regnet etter 1833) er beskrevet i to festskrift fra 1933 og 1958, skrevet av henholdsvis Fredrik Grøn og Peter M. Holst (1,2). Her kan man også lese om hvordan Selskabet flere ganger skiftet lokaler fram til 1935, da det flyttet inn i det spesialtegnede funkisbygget Drammensveien 44 i Oslo. På grunn av flere uheldige omstendigheter måtte Selskabet gi opp å holde til i dette bygget i 2006, da man flyttet til den tidligere Kvinneklinikken i Pilestredet Park 7.

Malerisamlingen fulgte med flyttingene. I 1987 ble maleriene pietetsfullt kunstfaglig restaurert i forbindelse med en generell oppussing av Drammensveien 44. Års opphenging i lokaler der det hadde vært røykt svulmende Havana-sigarer, hadde satt sitt preg på dem. Perioden senere ble imidlertid også en påkjenning for mange av bildene, især de siste år, da restauratøren som hadde kontrakt på bruk av lokalene til selskapsvirksomhet, begynte med såkalte «events». Da ble blant annet kunstverk i skjøre rammer tatt opp og ned av veggene mer enn de hadde godt av. Per 2012 er det altså enkelte litt medtatte høvdinger som skuer ned fra veggene i den gamle kvinneklinikken.

Kolera – svøpe for folket, men stimulus for medisinen

1800-tallet var koleraens århundre. Kolera er en bakteriell mage-tarm-sykdom som spres via drikkevann og ved generelt dårlig hygiene. Kolerabakteriens toksin gjør at de angrepne meget raskt taper store mengder væske gjennom en vandig diaré, og de kan dø i løpet av timer av dehydrering. Grunnen til at sykdommen herjet og bølget pandemisk over hele verden på 1800-tallet, var endrede betingelser for spredning. Industrialisering, trangboddhet, fattigdom, migrasjon, sosial uro og bedre kommunikasjoner er noen av de samfunnsfaktorene som gjorde at den hårfine maktbalansen ble forrykket mellom menneskene og deres medskapninger, mikroorganismene. Den meget smittsomme koleraen var blant de sykdommene som nå fikk overtaket når anledning bød seg.

To etter forholdene store koleraepidemier rammet Norge. Det var i 1832–34 og i 1853, da det især var Christiania som ble hjemsøkt. Sykdommen var skremmende, og opptok legene sterkt.

Mange leger gjorde tjeneste som koleraleger. Koleraen var også en av grunnene til at Det norske medicinske Selskab ble stiftet som en formell forening av blant andre Christian Peter Bianco Boeck 7, Christian August Egeberg 9, Frederik Holst og 13 andre i 1833.

Den tyske mikrobiologen Robert Koch (1843–1910) beskrev kolerabakterien i 1883 og løste for så vidt årsaksproblemet for kolera, vitenskapelig sett. I siste halvdel av 1800-årene mistet de gamle smitteteoriene betydning, fordi man fikk mer og mer forståelse for mikrobenes rolle. Men miasmeteorien som hadde vært rådende siden antikken, læren om de skadelige dunstene, var likevel slett ikke noe dårlig utgangspunkt for å forebygge sykdom, selv om dette utgangspunktet viste seg å være galt. Den logiske konsekvens var lys, luft og renslighet – og dette var god forebygging uansett.

Den første koleraepidemien førte blant annet til at det ble utstedt såkalte koleraplakater med forholdsregler dersom sykdommen skulle komme tilbake. Da epidemien kom tilbake i 1850-årene, fikk man prøvd ut forholdsreglene. Det var nå ganske klart at forebygging av kolera og håndtering av smitte måtte skje ved kollektive tiltak, og Sundhedsloven ble innført i 1860 som en direkte konsekvens av koleraepidemien.

Kollisjon mellom folks verdigrunnlag, der helse bare er en av flere verdier og prioritering av sykdomsforebygging møter vi gjennom hele medisin- og helsehistorien. Et gjennomgangstema er helsetiltak og kostnader. Da Sundhedsloven ble innført, var det etter kraftige krangler om penger. Lovforslaget hjemlet opprettelse av sunnhetskommisjoner, dvs. helseråd, men hvem skulle betale dette? Var sunnhetskommisjonene verdt utgiftene?

Det kan se ut som om det er en slags lovmessig sammenheng mellom velstandsnivå og sans for kollektive tiltak, her illustrert ved de samfunnsprosessene koleraen satt i gang. Når folk lever marginalt, er det legitimt at hver enkelt slåss for seg og sitt. Med et høyere velstandsnivå følger det at ihvert fall noen har overskudd til å satse på fellestiltak for alles beste. Når velferden er kommet enda høyere og er blitt selvfølgelig, overskygger interessen for meg og mitt igjen forståelsen for det man kan få til gjennom å handle i fellesskap.

Litteratur

Gradmann C. Laboratory disease: Robert Koch’s medical bacteriology. Baltimore: Johns Hopkins, 2009.

Larsen Ø. Epidemic diseases in Norway in a period of change. Oslo: Unipub, 2000.

Larsen Ø., red. Sundhedsloven 150 år – Lov og forarbeider. Michael 2010; 7: Supplement 8.

Gründerne – hvem var de? Hvem var de 16 handlekraftige men fra 1833? Det heter i Eyr samme år at det var de følgende:

• Boeck, Lector

• Døderlein, Stadsphysikus

• Egeberg, Cand. Medic.

• Heiberg, Chr., Lector

• Heiberg, Joh., Cand. Medic.

• Hjort, Brigadelæge

• Holst, Professor

• Kraft, Cand. Medic.

• Maschmann, Professor, Apotheker

• Maschmann, Cand. Pharm.

• Møller, Apotheker

• Schenck, Brigadelæge

• Skjelderup, Professor

• Sørenssen, Professor

• Thulstrup, Generalchirurg

• With, Brigadelæge

Ikke mindre enn ni av disse gründerne finner vi igjen blant portrettene i Det norske medicinske Selskab.