En kortversjon av Heyerdahls artikkel

Heyerdahls eneste publikasjon var en lang og ordrik kasuistikk som ble publisert i 1847 (3). Intet var anonymisert, idet kvinnens navn, alder og bosted («ydre Flekkeröe») var oppgitt. Hun beskrives videre som «liden, spædlemmet, men velskabt» En kortversjon av kasuistikken følger:

Kvinnen fødte i 1829 i en alder av 32 år sitt første barn, «sin endnu levende Datter uden Kunstens Hjælp». I 1834 ble hun for annen gang «frugtsommelig», men når i 1834 er ikke angitt. Senere i svangerskapet var hun plaget av smerter i underlivet, og dette ble av en jordmor behandlet med årelating og klyster. Hun ble forbigående noe bedre, men etter en tid fikk hun sterke smerter tvers over underlivet, og etter en stund opphørte fosterets bevegelser. I hvilken svangerskapsuke dette skjedde er ikke oppgitt, men svangerskapet må i hvert fall ha vært minst halvgått. Senere var kvinnen periodevis plaget av smerter og hevelse i underlivet, og i februar 1835 fikk hun flere ganger «Blodstyrtning af Födselen», som i følge Heyerdahl ble stanset av «suur Mixtur og kolde Omslag». Våren 1836 kom menstruasjonen tilbake i noen år.

Så gikk det noen år uten legekontakt. I januar 1844 påviste Heyerdahl et utspilt underliv, og hun var palpasjonsøm i høyre regio hypogastrica. Ved vaginal eksplorasjon ble det over «Skedehvælvningen» funnet et rundt hardt legeme, og «gjennem Stolgangen iagttoges fortil et haardt knudret Legeme». Kvinnen klaget over flyvende, stikkene og rivende smerter i nederste del av underlivet på høyre side, og allmenntilstanden var dårlig. Heyerdahl diagnostiserte en «Scirrhus uteri et ovarii dextri», og prognostiserte en «saare kort Levetid», og forskrev opiater innvendig og utvendig.

I de neste månedene bedret imidlertid tilstanden seg noe, men kvinnen brukte fortsatt opiater ved smerter og hun hadde fortsatt et temmelig utspilt underliv. Men ifølge Heyerdahl befant hun seg tålelig vel. Vinteren 1845 fikk Heyerdahl høre at hun igjen hadde fått sterke smerter, og «at det under disse skulde være gaaet fra hende 3–4 Been af et Foster» (senere diagnostisert som fibula og femur). Medio januar 1847 kvitterte kvinnen under nesten utålelige smerter «Been af et Foster igjennem Stolgangen». Neste dag reiste Heyerdahl ledsaget av «Hr. Compagniechirurg» Lochmann (se ovenfor) til kvinnen, og via rektum ble det fjernet flere skjelettdeler fra et hulrom 2,5 tommer opp i rektums fremre vegg. Hullet i tarmens vegg tillot to fingere å passere, og hulrommet var så stort som en knyttneve. Det hadde formen som en sylinder, og det lå i bekkenets tverrvidde. Dets vegger føltes læraktig faste og ujevne. Hun ble behandlet med Tinctura thebaica og Naphtha, og legene forlot henne etter å ha årelatt henne, forordnet ro. sparsomt med flytende kost og Oleum ricini.

En ukes tid etterpå (ultimo januar 1847) var Heyerdahl på nytt ute hos kvinnen «for om muligt at anstille nogle nöiaktigere Undersøgelser ved Hjælp af Speculum og for at indhente de nödvendige Data til denne min historiske Beretning om hendes Tilfælde». Han fant kvinnen oppe av sengen, smertefri og nokså fornøyd. Vaginal undersøkelse var egentlig upåfallende. Undersøkelsen av endetarmen var imidlertid smertefull og ble derfor ufullstendig. Han var ikke i stand til å finne den åpningen hvorigjennom «Födselen» var foregått. Fra primo mai og to måneder fremover i 1847 hadde kvinnen i forbindelse med veliknende smerter uttømmelse gjennom rektum av «guulaktigt Vand, der ligner Frugtvand af Lukt og Udseende, og undertiden udstrømmer i stor Mængde (indtil 1 Pot)». I dette tidsrommet hadde kvinnen det relativt bra. Hvordan tilstanden videre utviklet seg, er ikke omtalt i artikkelen.