Global helse, utenrikspolitikk og bistand

Arbeid med global helse i norsk forvaltning krever samspill mellom flere aktører langs flere akser. Aktørene er i hovedsak Statsministerens kontor, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Statens legemiddelverk, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Utenriksdepartementet og Direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad. De viktigste aksene er fag og politikk. Helse, utenrikspolitikk og bistand er i seg selv krevende disipliner. Global helse krever samarbeid mellom dem alle. Enkelt beskrevet skal en gruppe i helseforvatningen jobbe globalt fra et helsefaglig og helsepolitisk ståsted. Samtidig skal en gruppe i utenriks- og bistandsforvaltningen jobbe med helse fra et utenrikspolitisk og bistandsfaglig ståsted.

Disse gruppene har i utgangspunktet ulike mål og agendaer; politisk og faglig. Det skal de også ha for å levere sine samfunnsoppdrag. Utfordringen er så langt det er mulig å skape felles målbilder og samarbeide mest mulig sømløst for å oppnå målene for det norske globale helsearbeidet. Fra utsiden oppfattes vi som norske, enten det er som donorer til globale fond eller til enkelte utviklingsland eller som helsefaglig ekspertise i internasjonale arbeidsgrupper og fora. Det er et solid varemerke vi skal beskytte og videreutvikle. Det er viktig både helsefaglig og utenrikspolitisk.

Perioden som startet med den globale enigheten om FNs tusenårsmål ved tusenårsskiftet og slutter i 2015 som er målstreken for disse målene, er en spennende tid for global helse – også fra et norsk ståsted. Vi har en statsminister som er svært sentral og globalt eksponert i arbeidet med å nå tusenårsmålene og bedre forholdene for mødre og barn i verden. Samtidig har vi en utenriksminister som vel kan sies å ha en større helsefaglig og helsepolitisk forståelse enn vanlig er for en utenriksminister. Denne forståelsen er opparbeidet fra hans periode som stabssjef i WHO under generaldirektør Gro Harlem Brundtland på 1990-tallet og hans periode som leder i Norges Røde kors. Sammen med helseministeren utgjør disse tre et svært godt fundament for globalt helsearbeid i norsk forvaltning.

Under overskriften «satsingsområder» på hjemmesiden til Statsministerens kontor finner vi to temaer; klima og FNs tusenårsmål. Tre av disse tusenårsmålene er direkte helserelaterte Tab 1). Stoltenbergs andre regjering har tatt et spesielt ansvar for at tusenårsmål nummer fire og fem skal nås, å redusere barne- og mødredødeligheten innen 2015.

Statsminister Jens Stoltenberg understreket i sitt innlegg på FNs toppmøte i september 2010 at utviklingslandene selv har hovedansvaret for å nå tusenårsmålene. De rike landenes rolle er å støtte opp under utviklingslandenes egne planer for å bekjempe fattigdom.

Helse- og omsorgsdepartementet beskriver formålet med internasjonal helsesamarbeid på sin hjemmeside som følger: «å bidra til å løse helseutfordringer som ikke stopper ved grensene, å utvikle kunnskap, utvikle ordninger for å kunne drive effektiv forebygging og sykdomsbekjempelse nasjonalt og å bidra til bedring av helsesituasjonen i Norges nærområder og i andre deler av verden.

Engasjementet innenfor Verdens helseorganisasjon (WHO) har fått økt betydning. Fra norsk side har det særlig vært lagt vekt på oppfølging og implementering av rammekonvensjonen for tobakkskontroll, den globale strategien for kosthold, fysisk aktivitet og helse, den europeiske handlingsplanen for barns miljø og helse samt arbeidet med alkohol og folkehelse. WHO er både i Europa og globalt ledende i arbeidet med å møte en mulig influensapandemi som følge av den pågående spredningen av fugleinfluensa. Norge arbeider nå med å gjennomføre det nye internasjonale helsereglementet. Dette gir retningslinjer for WHOs og enkeltlands håndtering av utbrudd av smittsomme sykdommer og forplikter landene til sterkere grad av samarbeid om rapportering og kontroll av smittsomme sykdommer,

Videre er Norge pådriver i helsesamarbeidet i nærområdene gjennom Barents helse- og sosialprogram og Partnerskapet for helse og livskvalitet innenfor rammen av Den nordlige dimensjon (et partnerskap mellom Russland, EU, Norge og Island). Norge er også engasjert i en rekke bilaterale samarbeidsordninger på helsesektoren, med Kina, Frankrike og Russland som sentrale samarbeidsland. I tillegg til dette legges det betydelig vekt på samarbeidet gjennom internasjonale organisasjoner som Nordisk Ministerråd, Europarådet og OECD.

Norge gir betydelige bidrag til WHO både i form av frivillige bidrag og kontingent. Bidragene er i stor grad bistandsmidler som bevilges over Utenriksdepartementets budsjett. Tiltak under Barentssamarbeidet og Partnerskapet for helse og livskvalitet innen rammen av Den nordlige dimensjon skjer med prosjektmidler bevilget over Utenriksdepartementets budsjett.» (4).

Under overskriften «Global helse – noen utfordringer» på Helsedirektoratets hjemmeside finner vi; Helsedirektoratet, ved avdeling for global helse, har i noen tid vært opptatt av utvikling og helse, og særlig sett på hvordan de 25 milliarder dollar som brukes på dette feltet, kan nyttes på en bedre måte for de aller fattigste.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har på oppdrag fra Helsedirektoratet utarbeidet en rapport om den globale helsearena (5) og Just Balstad Haffeld, Harald Siem & John-Arne Røttingen har publisert en artikkel basert på rapporten (6).

Rapporten og artikkelen beskriver manglende samordning, giveres manglende respekt for mottakers prioriteringer og mottakers mangel på åpenhet og innsyn. Spørsmålet om det trengs over-nasjonale forpliktende retningslinjer drøftes, og som et alternativ er en rammekonvensjon tatt fram.

Helsedirektoratet har engasjert Asbjørn Eide for å vurdere helse i fattige land i et rettighetsperspektiv, og særlig da med hensyn til mulige forpliktelser for rike land. Hans rapport ferdigstilles våren 2011.

I «Strategisk plan for Helsedirektoratet 2011–2014» heter det: Helsedirektoratet har som mål å påvirke den globale helsen i riktig retning. Vi har i denne perioden en sentral posisjon i WHO, og vi skal styrke vårt internasjonale engasjement og samarbeid for å ha innflytelse på viktige områder.

Det er også nødvendig å ta hensyn til globale dimensjoner og migrasjon i direktoratets arbeid. Begge dimensjonene har fått økt betydning (7).

Søker man på «global helse» på Utenriksdepartementets hjemmeside får man 443 treff. Antall treff underbygger at Utenriksdepartementet er tungt engasjert i global helse. Tre av treffene bidrar til å illustrere hvordan og hvorfor global helse er relevant Utenriksdepartementet;

Utfordringene i det norske arbeidet med global helse

Statsministerens kontor, Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Utenriksdepartementet og Direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad er alle engasjert i global helse. Disse sentrale aktørene i norsk forvaltning beskriver og utøver sitt engasjement innen global helse på ulike måter, basert på hvilke samfunnsoppdrag de har. Samlet sett er det likevel mulig å trekke frem to forhold som er viktig;

• innsats der Norge kan gjøre en forskjell ved å bidra globalt med ressurser i form av pengestøtte eller fagekspertise.

• ivaretakelse av norske interesser som sikkerhet, handel og fred, som kan kobles mot helse.

Norge kan i enda større grad enn i dag bidra globalt med erfaringer og kompetanse innenfor helsefag og helsepolitikk. Det er også et potensial for å ta i bruk virkemidler i norsk helsearbeid, som har hatt dokumentert effekt i andre lands helsesystemer.

Norsk forvaltnings videre engasjement i global helse forutsetter fortsatt politisk vilje til å tenke og handle globalt. Med endringer i regjeringen kan denne politiske viljen reduseres og fundamentet for norsk forvaltnings globale helsearbeid svekkes. Fagkompetansen som er opparbeidet innen global helse i norsk forvaltning de senere årene vil kunne videreutvikles og benyttes, men påvirkningskraften og handlingsrommet vil bli svekket om den politiske viljen til å bidra til global helse reduseres.

Forutsatt videre politisk vilje er det i hovedsak to utfordringer som må løses for at Norge skal bli enda bedre på den globale helsearenaen og ytterligere bidra til bedre helsen globalt. Den ene er å ytterligere styrke samarbeidet og dialogen mellom de nasjonale aktørene. Et mulig virkemiddel for styrket dialog og samarbeid er å styrke arbeidet med å definere felles mål

– på tvers av institusjonsgrenser. Kan Statsministerens kontor, som en overbyggende aktør på tvers av linjedepartementene, tenkes å være katalysatoren i dette krevende målformuleringsarbeidet? Sannsynligvis må det mer til enn en Helse- og omsorgsplan som beskriver global helse og en Stortingsmelding fra Utenriksdepartementet som omhandler global helse.

Den andre hovedutfordringen er finansiering. Det er til tider krevende at ikke helseforvaltningen har mer innsikt og innflytelse på finansieringen av ulike organisasjoner, initiativ, fond og programmer som får støtte til sitt arbeid med helse. En mer åpen dialog mellom utenriks-, bistands- og helseforvaltningen om støtte til ulike globale og regionale initiativ kunne bidra til en mer helhetlig og gjennomtenkt finansiering til global helse – og et enda større norsk bidrag til å bedre helsen til verdens befolkning.