Kjærlighetens epikk, poetikk og logikk

I 1990 kom det ut en dansk essaysamling med tittelen Under kærlig behandling. Om kærligheden og dens vilkår i det moderne behandlingssystem, redigert av den danske teologen og senere biskop Jan Lindhardt (1990). Bidragsyterne til boken er en sykepleier, en sosialrådgiver, en psykolog, et par leger og et par teologer.

Kjærligheten har mange ansikter; eksempelvis nestekjærlighet, søskenkjærlighet, mors- og farskjærlighet, den erotiske kjærlighet. I den nevnte boken er det nestekjærligheten eller omsorgen for syke og fattige som spiller hovedrollen. Selv skrev jeg et essay med tittelen «Kjærlighet – et tidløst fenomen» i Klinisk Sygepleje midt på 1990-tallet (Alvsvåg 1996, 1997). I essayet omtales kjærlighetens epikk, poetikk og logikk. Kjærlighetens epikk handler om at vi ved hjelp av fortellinger kan formidle hva kjærlighet dreier seg om. Det er fortellingens natur å formidle noen sannheter. Gjennom fortelling kan vi få fram kjærlighetens budskap og erfaringer. Som når hovedpersonen i filmen «Mannen i månen» sier: «Kjærlighet, det er å gi. Ikke noe annet: Kjærlighet det er å gi» (Mortensen 1992, s. 94).

Mens kjærlighetens epikk får fram det grunnleggende i kjærligheten, viser kjærlighetens poetikk oss handlingsaspektet. Ved hjelp av de pedagogiske virkemidlene, kunst og diktning viser kjærlighetens poetikk oss hva det dreier seg om når det handles kjærlig.

Det er imidlertid ikke nok å få historiene om kjærligheten som grunnleggende fenomen fortalt (kjærlighetens epikk), eller få kunnskap om hvordan det kan handles (kjærlighetens poetikk), kjærligheten skal også utfolde seg konkret, kjærligheten tenker og handler (kjærlighetens logikk). Fornuft, rasjonalitet, kvalifikasjoner og kompetanser må trekkes inn, og det må legges til rette for at kjærlighetens handlinger eller nestekjærligheten kan utfolde seg.

Slik har kjærlighetens logikk en systemside, og en profesjonell og relasjonell side. Som omsorgen har en konkret side, har kjærligheten også det, og i profesjonelle sammenhenger trengs det utdanning for å virkeliggjøre kjærligheten. Også i helsevesenet kan det dreie seg om å sette det radikale kjærlighetsbudet om å elske sin neste som seg selv, ut i livet. Sosialpolitikk og helsepolitikk kan beskrives som kjærlighetens logikk (Mortensen 1992).

«Men hva med kærlighed?» spør en lege i boken det er vist til innledningsvis, og svarer slik: «Der må noget andet og mer til (enn «apparatfejlmodellen »), hvis lægen vil leve op til mottoet for al god lægegerning: Stundom at helbrede, ofte at lindre, aldrig at skade, men altid at trøste» (Anderssen 1990, s.29, min parentes). Og han fortsetter:

«Omsorg og ansvarsfølelse betyder, at kærligheden er en aktivitet, ikke noget der kommer af sig selv, … Kærlighedens væsen er at arbejde for noget og få noget til at vokse. … At elske … er uforenlig med at være passiv, men indebærer omsorg og ansvar. Ingen læge, der er sig indholdet i mottoet for al god lægegerning bevidst, kan arbejde uden omsorg og ansvar. Respekt og forståelse er lige så uundværlige grundelementer som omsorg og ansvarsfølelse » (Anderssen 1990, s.32).

En annen lege framholder at den profesjonelle nestekjærligheten har røtter i faglig viten, erfaring og kompetanse, samtidig som den profesjonelle nestekjærlighet evner å se og verdsett hele mennesket, han skriver: «Alt godt behandlingsarbejde rummer et minimum af nestekærlighed; en professionalisme, hvor behandleren udelukkende bruger sine faglige håndgreb og ikke selv er med som menneske, når ikke langt» (Hejl 1990, s.118).

Kjærlighet som et grunnleggende begrep er ikke minst blitt understreket i sykepleiefaget, hvor omsorg som nestekjærlighet er arbeidet fram som et faglig grunnleggende begrep i helse- og omsorgsfagene (Martinsen 1989, 1993/1996, 2000, 2005, 2007). Noen av sykepleiens formødre som Florence Nightingale, Rikke Nissen og Elisabeth Hagemann framholdt også at kjærlighet er grunnvollen i sykepleien, men det er ikke tilstrekkelig, det trengs også utdannelse i tillegg. Elisabeth Hagemann skriver at barmhjertighet eller nestekjærlighet er grunnlaget i sykepleien (2003/1930).

Fortellingen om Den barmhjertige samaritan (Lukas 10, 25–37) er en grunnfortelling om nestekjærlighet. Den forteller noe om hva nestekjærlighet er, hva det ikke er, og den forteller om hvordan det kan handles nestekjærlig, altså kjærlighetens epikk og poetikk. Fortellingen har i århundrer inspirert mennesker til utdannelse for å utøve profesjonelt barmhjertighetsarbeid eller kjærlighetens logikk. Med uttrykket «den barmhjertige og den politiske samaritan» samler Kari Martinsen kjærlighetens epikk, poetikk og logikk i ett uttrykk. Et annet uttrykk for profesjonell nestekjærlighet er «personorientert profesjonalitet» som nettopp understreker at i en profesjonell handling trengs faglig dyktighet som utøves med medmenneskelighet eller nestekjærlighet (Martinsen 2000).

Kjærlighet som nødvendighetsfenomen og fordring

Fenomenet kjærlighet har mennesker alltid vært opptatt av. Filosofer, psykologer og teologer har tematisert kjærlighet på ulike måter og vi har ulike begreper for kjærlighet, som eros, agape, filia og caritas.

Agape (gresk) og caritas (latin) handler om nestekjærlighet. Nestekjærlighet vil si å gi noe videre som vi selv har fått, en uselvisk kjærlighet, rettet mot en annen eller noen andre. I kristen forståelse er kjærligheten gitt menneskene av Gud for at vi skal gi den videre til vår neste. I denne forståelsen er Gud kjærlighetens kilde. Gud er kjærlighet og bruker mennesket til å virkeliggjøre kjærligheten. Fordi Gud elsker sin skaping, gjøres ingen forskjell, alle elskes og alle har fått kjærligheten nedlagt i seg (Nissen 1990). Kjærligheten åpenbarer seg også i skaperverket, den preger skaperverket i den forstand at vi overøses av naturens gavmildhet. Andre vil hevde at kjærligheten er gitt oss med det skapte liv som et nødvendighetsfenomen (Løgstrup 2008/1956; 1983, Pahuus 1993a; 1993b; 1998). Kjærlighet, barmhjertighet, åpenhet og tillit er nødvendighetsfenomener som vi ikke kan tenke oss tilværelsen foruten. Disse fenomenene er livsnødvendige som lyset, luften og vannet, for at menneskelig fellesskap skal kunne opprettholdes.

Helmut Friis (1994) skriver i boken Glæden, at vi er innleiret i tilværelsens eget diktat, «i livsnødvendige eksistensmåder som forventning, håb, tillid, talens åbenhed, kærlighed. Alt sammen fænomener, uden hvilke tilværelsen ville falde sammen» (s.76). Altså er det noen fenomener som har den karakter at de er livsnødvendige for vår tilværelse. Til slike regnes altså kjærligheten. I vår sammenheng kan vi si at uten kjærlighet vil helsevesenet falle sammen. Kjærlighet er en grunnstein i helse- og sosialvesenets profesjoner. Livsnødvendige fenomener gjelder alle. Kjærlighetens nødvendighet gjelder alt. Kjærligheten som de andre nødvendighetsfenomenene unndrar seg vår makt og påvirkning, slik sett er de suverene. Imidlertid har vi gjennom kjærlighetens logikk makt til å virkeliggjøre kjærligheten i handling, holdning og i gode samfunnsskapte ordninger, for eksempel et godt helsevesen.

Det er ovenfor vist til ulike begrep for kjærlighet, og nestekjærligheten er løftet fram. Men hva skiller nestekjærligheten fra den naturlige kjærligheten? (Løgstrup 1956; Andersen 1990). I kjærlighetens logikk er det nestekjærligheten som utfolder seg i de mellommenneskelige møtene, i handlinger, i systemer, lover og forskrifter som regulerer den profesjonelle barmhjertigheten i helsevesen, sosialvesen, utdanningsvesen osv. som er det sentrale.

Nestekjærlighet vil si å hjelpe et annet menneske som trenger det. Det er en umiddelbar tilskyndelse. Hvordan det kan hjelpes avhenger av den konkrete situasjonen, det kan handle om å støtte og hjelpe, lege og pleie, men det kan også dreie seg om å stille krav om selv å yte, trene og endre handlingsmønster. Den fremmede er min neste, nestekjærligheten vender seg mot den andre og den baserer seg ikke på gjenytelse. Det fordres nestekjærlighet overfor fremmede, som pasienter, pårørende og studenter. Mens nestekjærligheten vender seg mot den fremmende, råder den naturlige kjærligheten grunnen i de nære relasjonene som vi har til foreldre, barn, søsken og venner.

I nestekjærligheten ligger det en fordring om å handle kjærlig. Det radikale i kristendommen er fordringen om ikke bare å hjelpe den fremmede, men også å hjelpe fienden som fiende. Vi kan si at fordringen eller kravet om å handle ut fra barmhjertighet radikaliseres. Det vil si at vi fordres til å handle slik som nestekjærligheten ville ha handlet helt spontant, slik det er når vi nærer en umiddelbar tilskyndelse til å hjelpe den som er i nød. Når denne spontane, så å si automatiske nestekjærlighet ikke gjør seg gjeldende, trer fordringen inn, kravet om likevel å handle med nestekjærlighet. En dansk teolog skriver:

«… fordringen om næstekærlighed hører til de helt grundlæggende etiske normer i den europæiske kultur. At man bør hjælpe andre mennesker, der har brug for hjælp, og som man har mulighed for at hjælpe, er en forestilling, der nyder udbredt anerkendelse, både hos mennesker, der betragter sig som kristne, og hos mennesker, der ikke gør det» (Andersen 1990, s.88).

Å skape rom for nødvendighetsfenomener

Det finnes altså noen fenomener som er livsnødvendige og som er utenfor vår makt. Slike som kjærligheten, tilliten, håpet, åpenheten. Livsnødvendigheter kaller Løgstrup (1956) suverene livsytringer. Fenomener som er utenfor vår makt og kontroll, er fenomener som er. De er ontologiske, grunnleggende. Andre fenomener har vi makt og innflytelse på. Det er fenomener som vi kan lære, som vi kan anstrenge oss for å oppfylle. Disse er på et annet nivå, de tilhører det kulturlige, det menneskene selv konstruerer. Vi kan oppfylle dem med våre handlinger og holdninger, gjennom kjærlighetens epikk, poetikk og dens logikk.

Noen tar utdanning for å kunne utøve kjærlighetens gjerninger. Det gjelder yrkene i helse- og sosialvesenet, det gjelder også lærere og andre som arbeider i tjeneste for andre. Ofte trengs utdannelse for å kunne utøve kjærlighetens gjerninger. Men slett ikke alltid. Kjærligheten kommer gjerne spontant til uttrykk i omsorg og respekt for den andre. Omsorg, ansvar og dannelse trengs i utøvelse av kjærlighetens gjerninger. Slik sett tar disse vare på kjærligheten og skaper rom for dens virke mellom menneskene.

Vi dannes, oppdras og lærer. Dette er fenomener som tilhører det kulturlige eller det vi selv skaper. Det er vår egen bedrift, våre konstruksjoner. Det kan være vanskelig å tenke at det kan finnes noe som vi selv ikke har skapt, at det finnes noe som er utenfor vår makt. Hva vil i tilfelle være så suverent at det ligger utenfor menneskets herredømme? Ovenfor har vi svart at til slike fenomener hører universet, lyset, naturen, vannet, luften og det skapte livet. Det er eksempler på noe vi selv ikke kan skape. Vi har makt til å ødelegge, men ikke selv skape eller konstruere disse fenomener. Skapelsesfenomenologer (Grundtvig, Feilberg, Løgstrup, Kierkegaard, Jensen, Martinsen) vil hevde at det i tillegg til disse, også er andre fenomener som vi heller ikke har skapt. De er allerede nevnt: kjærligheten, tilliten, gleden, håpet, åpenheten og barmhjertigheten. De er suverene livsytringer, unndradd vår makt. Vi kan heller ikke skape dem. Det som er i vår makt er å leve og handle slik at disse fenomenene får rom mellom oss, og plass og vilkår i helsevesenets ulike rom.

Uten glede, håp, barmhjertighet, kjærlighet og tillit vil ikke livet kunne leves fullt og helt. Det er her dannelsen, ansvaret og omsorgen kommer inn. Dannelse, ansvar og faglig omsorg kan læres og formes, slik sett er de kulturlige fenomener. Kulturelle fenomen er i vår makt, vi skaper dem og vi kan påvirke dem. Dannelse og faglig omsorg i helsevesenet skal nettopp ta vare på, hegne om og skape grunnlag for det ikke-kulturlige, det suverene som bærer vår tilværelse og som er grunnleggende for at menneskelig fellesskap kan utfolde seg, for liv og helse. Vi trenger derfor å dannes allment og profesjonelt som sykepleiere, leger og andre helsearbeidere for at pasienter og pårørende kan erfare tillit, kjærlighet, barmhjertighet, håp og glede, - på tross av sykdom, lidelse og død. Dette søker en å sikre gjennom lover og forskrifter, rammer og systemer, samtidig som hvert møte mellom pasient/pårørende og helsepersonell, de mellommenneskelige møtene og handlingene har avgjørende betydning. Derfor vil både utdanning og dannelse til faglig omsorg, faglig ansvar og faglig nestekjærlighet være helt sentralt i profesjonelle yrker i helse-, sosial- og utdanningsvesenet.

Profesjoner i helsevesenet er viktige for å virkeliggjøre kjærlighetens logikk. Med profesjonalitet forstås i denne sammenhengen yrkesutøvere som utøver yrket selvstendig på bakgrunn av formell utdanning på høyere nivå, hvor fagkunnskaper, medmenneskelighet og kritisk refleksjon kommer til uttrykk i den konkrete yrkesutøvelse. Det handler om at den profesjonelle integrerer det faglige, det moralske og det personlige i yrkesutøvelsen. Det vil si at profesjonalitet, faglig kyndighet og dannelse er en enhet i den profesjonelle personen. Da trengs ulike former for kunnskap. Ett av kriteriene på en profesjon har alltid vært at den er basert på faglig kunnskap. Kjærlighetens logikk konkretiseres i og gjennom profesjonelle møter. Fruktbare strukturer kan skape rom for kjærlighetens gjerninger. Noen ganger skaper strukturer, systemer og handlemåter hindringer for utøvelse av profesjonell nestekjærlighet.

Det nest beste – å handle som om vi elsker

Agape og caritas er som nevnt uttrykk som brukes om nestekjærlighet, en uselvisk kjærlighet til nesten. Som medisinere, helse- og sosialarbeidere og som lærere fordres det av oss at vi skal handle kjærlig, medmenneskelig, med omsorg, ansvar og dannelse, selv om vi ikke elsker pasienten, klienten, studenten eller eleven.

Vi er imidlertid ikke bare uselviske, også selviske. Den personen som vi forholder oss til i profesjonelle sammenhenger, eksempelvis pasienter og pårørende, er fremmede, kan være usympatiske, og vi kan være irriterte og arge på vedkommende. Hva med nestekjærligheten i slike situasjoner? Dersom vi hadde elsket pasientene, de pårørende og kolleger, trengtes neppe fordringen eller dannelsen til gode gjerninger. Da ville den spontane, automatiske kjærligheten som vi umiddelbart kan kjenne i møte med den hjelptrengende, bli aktualisert i situasjonen. Det vil si at dersom vi virkelig vil den andre vel, eller føler en genuin nestekjærlighet for den andre, da ville vi handlet slik vi selv ville blitt behandlet i en liknende situasjon, vi ville anstrengt oss for å gjøre det aller, aller beste. Men slik er det ikke, og vi må nøye oss med det nest beste (Jensen 2007). Den fordrede nestekjærligheten er uttrykk for det nest beste, at vi pålegger oss selv å handle som om vi elsker den vi står overfor i profesjonelle sammenhenger.

Vi har ikke makt over det som er suverent, for eksempel kjærligheten. Det vi har makt over, er våre handlinger og våre holdninger, hvordan vi kan handle kjærlig på tross av manglende kjærlighet til den vi står overfor. Vi har makt til å kultivere oss selv og hverandre, til å dannes, til å lære omsorg og ansvar slik at vi kan handle godt og kjærlig, medmenneskelig, med respekt og aktelse, når den spontane kjærligheten er fraværende. Med det nest beste pålegger vi oss selv og lærer vi andre til å handle etisk og moralsk. Vi må dannes til å handle nest best, fordi vi lever i virkelighetens verden, en verden med konflikter, egoisme og ondskap. «Den spontane kærlighed nedskriver vi til pligt, anstændighedsfølelse, selvrespekt. Når vi handler moralsk, er det ikke mindst for at kunne se os selv i øjnene og sige: «Jeg er et hæderligt menneske!».» (Jensen 2007, s. 235). Moralsk handling fremmes av karakteregenskaper som pålitelighet, ærlighet, ansvarlighet, hensynsfullhet, oppmerksomhet og pliktfølelse, altså holdninger. Dette er dyder. Dyder kan læres, de kan oppøves. Vi kan ikke lære kjærlighet og vi kan ikke påbys å elske, men vi kan påbys å handle som om vi elsket. Det er dette som kalles den nest beste etikk. Karaktertrekk kan vi trene, lære. Slik læring er sentral i barneoppdragelsen og den er sentral, ja avgjørende i utdanninger hvor møter med mennesker; pasienter, pårørende, elever, studenter og kolleger er sentrale. Det er dette dyder og etiske prinsipper skal hjelpe oss til (Alvsvåg 2010). Helsearbeidere og andre profesjonelle skal trenes til å handle kjærlig (Jensen 2007, s. 236).

Elisabeth Hagemann som skrev boka Sykepleieskolens etikk som kom ut første gang i 1930, skriver: «Det er ikke nok å lære de tekniske ting som hører sykepleien til. Man må samtidig arbeide på sin egen personlighet, arbeide for å bli ‘god’. Det vil med andre ord si at eleven – om hun ikke har gjort det før – nu må begynne et pløiningsarbeide inne i sin egen karakter » (Hagemann 2003/1930, s.12). Danning og læring handler om pløyingsarbeid. Hagemann skriver at «Det er kjærligheten som må være den drivende og bærende makt i sykepleien» (Hagemann 2003/1930, s.7). Så går hun over til å omtale disiplin og selvdisiplin, den ytre framtreden, pålitelighet som uttrykker seg i orden, nøyaktighet og punktlighet, sannferdighet, troskap og taushet, altså det som kan trenes opp, det som har med dannelse å gjøre. En dannelse som tar vare på og gir rom for kjærlighetens uttrykk.

Kjærlighet er på et annet nivå enn som kan læres, som, ansvar og dannelse. Det har imidlertid det til felles med de andre begrepene som kan læres at de ikke kan defineres strengt, settes fast og avgrenses i forhold til hverandre. De er gjerne på banen samtidig i situasjoner der kjærlighet uttrykkes. Vi må utdannes og dannes for å handle kjærlig i profesjonelle sammenhenger. Utdannelse og dannelse skal ta vare på sårbarheten, tilliten, omsorgen og kjærligheten. Visse grunnelementer er typiske i alle former for kjærlighet, som omsorg, ansvarsfølelse, respekt og forståelse (Alvsvåg 2010, Andreassen 1990, s. 32).

Nestekjærlighet og egenkjærlighet, - motsetninger?

Menneskene er egosentriske, seg selv nærmest, det kan vi ikke fri oss fra. Det er også viktig å kunne elske seg selv. Det gir oss et utgangspunkt til å elske den andre. Som det står i den gylne regelen: … å elske den andre som seg selv. Det gir oss et utgangspunkt for å kunne tenke hvordan vi selv ville ønske å ha det om vi var i den andre sitt sted. Eller vi kan si det slik at det gir oss et utgangspunkt for å handle godt når den spontane kjærligheten ikke slår til.

Den spontane kjærligheten gjør det beste for den andre. Det er den kjærligheten som automatisk gjør seg gjeldende når vi står overfor en som trenger støtte og hjelp. Med den spontane kjærligheten og egenkjærligheten som utgangspunkt kan jeg fantasere meg fram til hva jeg selv ville ønske at andre bistod med hvis jeg var i den andre sitt sted. Ole Jensen sier det slik:

«‘Den gyldne regel’ har det overkommelige ved sig, at plejehjemsassistenten over for den kværulantiske gamle mand eller læreren over for den vanskelige elev kan spørge sig selv: Hvordan ville du ønske, at din plejer eller lærer behandlede dig, hvis du var den irritable gamle mand eller den vanskelige elev?» (Jensen 2007, s.236).

Vi ser at fordringen om nestekjærlighet eller den nest beste etikk hjelper oss i de tilfeller hvor ikke den spontane kjærlighet råder grunnen. Vi kan oppøves i å handle kjærlig. Vi kan utdannes og dannes til nestekjærlighet. Slik er kjærlighet grunnleggende i profesjonelle yrker. Den viser for det første hvordan den spontane kjærligheten handler, for det andre hvordan nestekjærligheten overfor fremmede handler, og for det tredje viser den at vi med utgangspunkt i egenkjærlighet kan fantasere oss fram til hvordan den som er svært forskjellig for oss, som er ufordragelig, eller den som er fiendtlig innstilt trenger at det handles nestekjærlig. Det vil si slik vi ville ønske at andre handlet overfor oss om vi var den ufordragelige, den fiendtlig innstilte osv.

I vårt samfunn har nestekjærligheten fått noen krykker å støtte seg til. Vi kan nevne den legeetiske ed, etiske retningslinjer for sykepleiere, helsepersonelloven og forskrifter om å handle med skikkethet. Historien har vist at kjærligheten trenger lover og regler, nettopp for å hjelpe oss til å utøve den nest beste etikk. Disse skal bistå oss i nestekjærlig handling.

Å handle moralsk, godt og kjærlig i alle situasjoner vet vi av erfaringen er uoppnåelig. Det er gjerne derfor lover, regler og forskrifter formuleres. Kjærlighet er et grunnleggende fenomen i helsevesenets profesjoner som i andre hjelpende profesjoner. Vi trenger sammen å reflektere over hvordan kjærlighetens epikk og poetikk ser ut og kan se ut i helsevesenet, og hvordan kjærlighetens logikk kan uttrykkes konkret nettopp her.