Nye grensedragninger og reklassifiseringer

Mens kostholdet tidligere gjerne var stabilt over generasjoner, opplever vi i dag en rekke gjennomgripende endringer av mat og kosthold. Det at de fleste av oss ikke spiser det våre foreldre fikk som barn, og for noen av oss heller ikke det vi selv spiste som barn, er i seg selv en uvanlig historisk tilstand (4).

Endringer i kostholdet knytter seg ikke bare til integrering av nye matretter, råvarer og matvarer i det daglige kosthold, men også til hvordan maten produseres, distribueres og selges. Ikke minst dreier dette seg om det som tilføres eller fjernes fra maten gjennom den industrialiserte matproduksjonsprosessen. Det er ikke bare maten som fysisk substans som endres, men også våre forventninger til hva den skal og kan gjøre med og for oss – som å sikre helsen og hindre sykdom.

Historisk sett er det knapt noe nytt i at mat brukes som medisin, men dette tar ikke vekk at dagens medikaliseringen har særtrekk. Noe av det som kjennetegner maten i vår samtid som en kulturell størrelse, er at den er gjennom-medikalisert til en slik grad at all mat står i et direkte forhold til helse eller sykdom – umiddelbart eller i en ikke definert fremtid. Å snakke om nøytral mat i forhold til helse og sykdom, ser ikke lenger ut til å gi mening.

Et lite og hverdagslig eksempel finner vi i dagligspråket hvor et ord som «magefyll» nærmest er forsvunnet (5). Videre, mens en tidligere kunne si at en spiste noe som medisin – og dermed utvetydig indikerte at det var et skille mellom kategoriene, ser vi i dag en endring hvor denne grensen ikke lenger er relevant. Vi inntar ikke maten som om den skulle være medisin. Den er medisin. Det er neppe urimelig å si at vi er i en prosess hvor maten medikaliseres og medisinen «matliggjøres».

Medikaliseringen av maten har ikke bare gjort spørsmålet om helse og sykdom til en egenskap forbundet med all mat og praksiser knyttet til inntaket av mat. Disse praksisenes moralitet og deres lokalitet er også blitt endret.

La oss først se på maten: Noe av det som kjennetegner vår tids medikalisering av maten, er ikke bare at helse har relevans for all mat, men også at denne forbindelse fremstilles som svært konkret og spesifikk. En bestemt matvare, ingrediens eller bestanddel knyttes til en bestemt sykdom eller forbygging av den. I media og mye av helseopplysningen fremstilles dette forholdet som kausalt. Slik blir vi i hverdagen konfrontert med meldinger som for eksempel at tomater forebygger kreft og makrell i tomat hjerte­infarkt.

Et trekk annet trekk ved farmakologiseringen av hverdgsmaten er at mat håndteres som et transportsystem. Direkte og indirekte forholder vi oss til mat som leveransesystem for vitaminer, antioksidanter, omega 3 etc. (4). Slike mikro-bestanddeler finner vi igjen i et ’scientifisert’ hverdagsspråk hvor ord som ’antioksidanter’ eller ’frie radikaler’ sirkulerer lett og ledig. Til tross for at det fleste vil ha store problemer med å redegjøre for hva ordene betyr rent teknisk sett, ser de ikke ut til å være mindre meningsfulle av den grunn. I det daglige vurderings- og kategoriseringsarbeidet av maten som vi gjennomfører og forventes å gjennomføre, finner slike ord sin mening gjennom å fungere som markører for henholdsvis ’god’ og ’dårlig’ for helsen.

Denne utviklingen er tett knyttet til det som er blitt hetende ’functional food’ eller ’funksjonell mat’. Slik mat preger matvaretilbudet i mange euro­peiske land, men utviklingen har gått noe saktere i Norge. Betegnelsen for denne særegne nye formen for mat er i seg selv bemerkelsesverdig, ettersom mat selvsagt alltid vært funksjonell; den tilfører kroppen næring. Men denne tradisjonelle meningen er på alvorlig vikende front. ’Funksjonell mat’ er mat som er modifisert i den forstand at noe er lagt til eller fjernet fra maten i helsens, vitenskapens og matvareindustriens navn. Slik begrepet ’funksjonell’ brukes, indikeres det at det er modifikasjonene som matvarene gjennomgår, som gjør dem funksjonelle. Gjennom et slikt ordvalg formidler matvareindustrien at kategorien mat i bunn og grunn består av substanser som trenger forbedring eller korreksjon; at det bare er i en slik korrigert eller forbedret tilstand at de kan møte våre helsekrav og er trygge.

Hva så med lokalitet? Endringene skjer ikke bare i maten som fysisk substans og med praksiser knyttet til inntak av den, men også i disse praksisers geografi eller lokalitet, idet grensene mellom daglighandel og apotek, mellom kjøkken og kurbad eller klinikk eller helsestasjon er i ferd med å viskes ut.

Figur 1 er ikke valgt bare for å gi et eksempel på hvordan vi i hverdagen beveger oss i lokaliteter hvor den alvorligste sykdom smelter sammen med de mest alminnelige gjøremål, men også for å illustrere hvordan forholdet mellom sykdom og mat fremstilles som en enkel og direkte kausal forbindelse.

Å navigere i dette terrenget kan selvsagt være smertefullt, og det er heller ikke umiddelbart enkelt. To råd om hvordan vi skal to oss fram i dette ­terrenget er framtredende – om enn ikke nødvendigvis enkle og uproblematiske. På den ene siden oppfordres vi til å utvise sunn fornuft (det formuleres gjerne slik), i den forstand at vi må ta rådene om hva vi skal gjøre med en klype salt. Vi må selv finne den måten som er rett for oss. På den andre siden uttrykkes det også klart at det forventes at vi selv sjekker mikro-innholdet i maten vi kjøper. At vi leser tekstene med små skrift på matvarenes emballasje. Vi skal altså stole på våre sunne fornuft, men samtidig overgi oss til en tekst som knapt er forståelig for de fleste av oss.

Hva med inntaket av maten: Hvis maten som kulturelt fenomen endres, vil det ha konsekvenser for praksiser knyttet til inntaket av den. Mat er en uomgjengelig del av praksiser som spising og det å lage mat til andre og seg selv. Når maten medikaliseres, er det således vanskelig å unngå at ikke også slike praksiser medikaliseres. Spørsmålet om egen og andres fremtidige helse blir en integrert del av spisingen (5). I 1996 foreslo Steven Bratman termen «orthorexia; «orto» (korrekt) + «exia» (appetitt) – altså ’den rette appetitt’ for å betegne de mer ekstreme utgavene av å knytte (u)helse til inntaket av mat (4).

Men også ikke-sykelige praksiser vil omfatte vurderinger knyttet til korrekt spising. Dette omfatter også evalueringer av moralsk karakter. Nå har mat og spising neppe noensinne var unndratt moral eller moralisering. Men mens moralske krav tidligere primært var knyttet forpliktelsen til å skaffe nok næring til dem en har ansvar for, knytter det moralske seg nå til spørsmålet om å spise riktig med hensyn til helse og sykdom. Det kan se ut til at vi som gode borgere har en plikt til å spise rett og til å sørge for at de vi har ansvar for maten til gjør likedan (5).

I tillegg til at inntaket av dårlig mat, forstått som usunn mat, lett blir gjenstand for moralske – for ikke å si moraliserende – vurderinger, oppfattes slikt inntak i økende grad som en markør for at en er litt dum (en vet dog bedre!). Å overse at overtredelse av grensen mellom fråtsing og spising fremdeles møtes med sanksjonerende moralisering og selv-moralisering, skal også godt gjøres.

La det være sagt at maten evne til å fungere som markør strekker seg langt ut over ’helse og sykdomsfeltet’. Roland Barthes klassiske drøfting fra 1961 av matens evne til å fungere som kulturelt og sosialt tegn, og dermed som produsent av sosiale og kulturelle distinksjoner, identiteter og forskjeller, åpnet et nytt forskningsfelt i vestlig sammenheng (6) Siden dengang er det kommet til en rekke generelle og lokale studier der analyser av mat som kulturelt og sosialt fenomen står sentralt. (I norsk sammenheng, se for eksempel arbeidene (7-10)). Den samtidige medikaliseringen av maten er derimot forblitt forunderlig uutforsket som kulturelt fenomen.

Kulturelle grenser og helseforebyggende arbeid

Å spise hører ikke med blant de menneskelige praksiser vi velger. Vi må spise og vi vil alle ha et forhold til mat. Forholdet kan være preget av økonomi, bekymring, glede, kjedsomhet avsky, grenser og grenseoverskridelse, skam, moral, helse eller sykdom. Her har vi forholdt oss til grenser og endringer av mat som kulturell kategori. Den nåtidige gjensidige grenseoverskridelsen mellom mat og medisin har vært i fokus. I folkehelsearbeidet er dette grenseendringer som kan komme til å kreve særlig oppmerksomhet for å sikre at de gode intensjoner ikke blir sin egen verste fiende.

I arbeidet med å fremme helse og forebygge sykdom gjennom kosthold, kan en ikke ta for gitt at mat og det å innta mat er uforanderlige størrelser eller praksiser. Forebyggende arbeid vil med nødvendighet påvirke og endre maten og dens praksiser. Dette er kulturelle og historiske fenomener og størrelser.

Den økte bevisstheten om matens betydning for helse er en utvikling vi alle ønsker velkommen. Men om den særegne formen for fusjonering av kategoriene mat og medisin vi opplever i dag, er den mest hensiktsmessige vei å gå for å sikre folkehelsen, gjenstår å se.