Radesyken som en skjørbutisk skarphet

«I Norge bliver den hos de fleeste til Radesyge eller Spedalskhed» stod det under oppslagsordet «Skiørbug» i Christian Elovius Mangors (1739–1801) Et Land-apothek, til danske Landsmænds Nytte (12). Radesyken var en kronisk sykdom, særlig karakterisert ved utbredte sår, som utartet til illeluktende og vansirende, dyptgående lesjoner. I alvorlige tilfeller angrep sykdommen også skjelettet og medførte alvorlige misdannelser, særlig i ansiktet. Radesyken medførte opprettelsen av de første sykehus i Norge med behandling som hovedformål, og den foranlediget en anselig mengde medisinsk litteratur (13–19). Flere av radesykeforfatterne mente at radesyken var en form for skjørbuk. Nicolay Arbo (1723–1793) hevdet eksempelvis at radesyken var en form for skjørbuk som hadde de samme karakteristiske sårene, men at radesyken manglet skjørbukens øvrige symptomer, som matthet og kraftesløshet, et tungt åndedrett, hovne føtter, og blødende tannkjøtt. Arbo definerte radesykens nærmeste grunn og årsak som en «paa en egen Maade modificerede skiørbutiske Vædskernes Ureenhed»(15). Denne «en vis Art og Grad af Skiørbug» kunne forårsake ikke bare radesyken, men også spedalskheten: «[P]aa saadan Maade kan den samme Aarsag, som frembringer Radesygen i den sydlige Deel af Norge, ogsaa foraarsage Spedalskhed i den nordlige Deel af Landet». Mens den vanlige skjørbuk hovedsakelig fantes i byer, hos stillesittende middelaldrende mennesker, var radesyken mest å finne på landet, hos mennesker av alle aldre. Dette skyldtes at de skadelige materiene hos de syke på landsbygda i Norge lettere slapp ut av kroppen. For det første fordi de arbeidet så hardt at væskene sirkulerte bedre og porene åpnet seg slik at sykdomsmaterier lettere kunne føres ut. For det andre fordi de radesyke ofte hadde store sårflater som slapp ut rikelige mengder sårvæske, som også brakte med seg den sykelige materie. Derfor ble den samme skjørbutiske urenhet til skjørbuk i byene og til radesyke på landet i Sør-Norge.

Også legen ved radesykehuset i Bratsberg, Hans (Johannes) Møller (1736–96), mente radesyken var en form for skjørbuk (14). Skjørbutiske sykdommer var i følge Møller de sykdomsarter som ble forårsaket av skjørbutiske skarpheter. Skjørbukens forskjellige årsaker var et godt utgangspunkt for sykdomsklassifikasjonen, påpekte Møller, og opererte med følgende inndeling:

I: Skjørbuk som skyldes den «forhindrede Uddunstning». Møller trakk her veksler på teorien om den umerkelige utdunstning, som skrev seg fra den italienske legen og fysiologen Sanctorius (1561–1636). Over en periode på 30 år målte og veide han sin egen vekt, vekten av den mat og drikke han inntok, og vekten av det han skilte ut (urin og faeces). Han fant et betydelig svinn mellom vekten av det han tok inn og det som kom ut, og tilskrev den (betydelige) forskjellen det han kalte den umerkelige utdunstning, som skulle finne sted gjennom usynlige porer på kroppens overflate. Kroppen kvittet seg med skadelige stoffer gjennom den umerkelige utdunstning, og hvis den ble hindret, ble de sykelige væskene værende inne i kroppen og kunne forårsake sykdom. I denne Møllers første kategori kunne porene bli tilstoppet av henholdsvis kulde, fuktig luft, bedrøvelse, mangel på bevegelse, og for hyppig veksling av varme og kulde i omgivelsene.

II: Møllers annen kategori var skjørbuk som skyldtes overskudd av kjøkkensalt, som skjørbuk av saltet kjøtt, av for mye tilsatt salt til all slags mat, og av saltet fisk.

III: Den tredje kategori var skjørbuk som skyldtes forråtnelse. Det kunne man få av råtne dunster, av å spise råtten mat, eller av å ha et ensidig kosthold med inntak av kun kjøtt eller kun fisk. I A treatise of the scurvy mente James Lind (1716–1794) at skjørbukens predisponerende årsak var en manglende balanse i de ikke-naturlige ting, som for lite bevegelse og en dyster sinnsstemning. Den viktigste årsaken var imidlertid i følge Lind en ubalanse i kroppens utsondringer, og særlig en hindring av den umerkelige utdunstning på grunn av for fuktig eller kald luft.

Skarphet og iatrokjemi

Sykdomsårsaken både i skjørbuk og radesyke ble altså ansett som en urenhet eller skarphet i væskene. Læren om skarpheter ble første gang introdusert i medisinen av Franciscus Sylvius (1641–1672), medisinprofessor i Leiden (20). Sylvius og før ham Jan Baptist van Helmont (1580–1644) utgjorde viktige referansepunkter for den såkalte iatrokjemien, som var en retning innen medisinen som mente at alle livsprosesser skulle studeres som konsekvenser av kjemiens lover. Et sunt legeme fikk man når det fant sted normale gjæringsprosesser i kroppen. Arbeidet ikke fordøyelsessystemet riktig, ville maten råtne i kroppen slik den gjorde utenfor kroppen. Noen typer mat, som korn, grønnsaker og frukt, ble sure under slike forhold, noe som resulterte i en sur skarphet i blodet. Dette kunne forårsake blemmer, sår og irritasjon, og måtte korrigeres gjennom inntak av basiske preparater. Annen mat, som for eksempel visse animalske matvarer og noen grønnsaker, kunne råtne hvis ikke fordøyelsessystemet virket og resultere i en basisk skarphet. Ofte ble denne læren også supplert med de humoralpatologiske kvaliteter varm og kald: varm for den sure og kald for den basiske. Problemet var spørsmålet om hvor man skulle plassere skjørbuken: den var karakterisert av blemmer og sår, noe som tydet på en sur skarphet, men også stinkende ånde, noe som tydet på en basisk skarphet.

Den store medisinske systematiker og kanskje 1700-tallets mest innflytelsesrike lege, Herman Boerhaave (1668–1738) definerte skjørbukens nærmeste årsak som en feilaktig sammensetning av blodet: blodets faste deler hadde blitt for tykt og seigt, mens dets serum var for tynt og skarpt. Denne skarpheten i serum kunne igjen være salt, sur, basisk eller harsk. På bakgrunn av denne iatrokjemiske inndelingen bestemte han følgende typer av skjørbuk: Den sure, den salte, den basiske eller den harske skjørbuk. En vellykket behandling var derfor avhengig av at man visste hvilken type skjørbuk man til enhver tid hadde foran seg, enten dette nå var den salte, sure, basiske eller harske.(21).

Boerhaave mente at den høye forekomst av skjørbuk i Holland skyldtes landets fuktige, kalde klima og at folk var inaktive innendørs i rom som hadde fliser på gulvene (22). I A treatise of the scurvy mente James Lind at skjørbukens predisponerende årsak lå i en manglende balanse i de ikke-naturlige ting. Blant annet gjaldt det for mye stillesitting og en dyster sinnsstemning, men den viktigste årsaken var en ubalanse i kroppens utsondringer. Blant disse var det særlig ille hvis den umerkelige utdunstning ble hindret, noe man blant annet så i fuktig og kald luft. Carl Gustav Linné (1707–1778) hevdet også at skjørbuk forekom oftere i kaldt enn i varmt klima, og at dette forklart den store forekomsten av skjørbuk i de nordiske landene. Den kalde luften gjorde at kroppens væsker ble mer mottagelige for dannelsen av salte bestanddeler, mens kroppens faste deler ble for stive og rigide. Ved fuktig luft ble porene lukket, og den umerkelige utdunstingen ble hindret. Mye saltholdig føde virket oppløsende på blodet og det som holdt sammen de faste delene, hevdet Linné. Om slik føde ble inntatt i større mengder, hadde den en fortærende virkning (vis ejus abstergens in corrodentem mutatur). Bevegelse var svært viktig, idet det økte væskenes bevegelse, forhøyet kroppsvarmen og lettet utdunstingen gjennom huden. Slik bevirket den utdrivelsen av blodets skarpe, saltaktige og andre skadelige partikler.

Skjørbukens behandling

Det var en individualisert behandling som ble forskrevet for skjørbuk. Bakgrunnen for denne tenkningen var ikke bare at det var individuelle forskjeller mellom pasientene. Legene på 1700-tallet mente også at en rekke miljømessige påvirkninger ikke bare kunne endre en enkelt sykdoms forskjellige fremtoninger, men også endre selve sykdommens karakter, det vil si at den kunne bli til en annen sykdom. En enkelt sykdom kunne også «kompliseres» eller blandes med andre sykdommer. Sykdomsenheter var ikke fiksert, men flytende, og medisiners virkemåte var heller ikke konstant. Formen sykdommen antok var avhengig av omgivelsene, og av samspillet mellom de forskjellige utløsende årsaker. Behandlingen var symptomatisk i sin essens, noe som også skrev seg fra at legene bestemte sin behandling ut fra en observasjon om hvordan kroppens natur selv tok hånd om sykdommen.

Boerhaave hadde hevdet at i skjørbuken kreves det forskjellig behandling avhengig av hvilken skarphet som rådet; det viktigste var å nøytralisere skarpheten. Siden den kunne være salt, sur, basisk eller «fettaktig og harsk», var en vellykket behandling avhengig av bruk av medisiner som nøytraliserte saltet, syren, basen eller fettet. Dertil måtte serumet fortynnes, siden dette var for seigt og tykt i skjørbutiske sykdommer. Eddik, moselvin og sitrusfrukt var sure medisiner; skjørbuksgress, ingefær og flyktige salter ble klassifisert med de basiske. Ved den sure skjørbuk måtte man eliminere sur mat og drikke (som eddik, sure frukter, surt øl, sur melk og melkevalle, og grovt og surt rugbrød). Det gjaldt også de matvarer som ble sure etter fordøyelsen i magesekken, slik som alle plantevekster, inkludert mel, gryn, brød og øl. Til gjengjeld måtte man innta rikelig av det som ikke kunne bli surt: alt dyrekjøtt, helst viltkjøtt, og tynne supper av dette, samt skarpe og bitre urter. Også kvaliteter som varm og kald ble tatt inn i behandlingen, særlig når det gjaldt hvilke matvarer som virket helbredende. Den alkaliske skarphet i skjørbuk ble ansett å være kald, den sure varm. Fordi kylling, løk, ingefær og melk var varme matvarer, virket de mot den basiske skjørbuken, mens vin, eddik, rotgrønnsaker og fisk var kald mat og hjalp mot den sure skjørbuk (23). Sitrusfrukter, som ble så mye brukt til sjøs, ble vanligvis ikke anbefalt i landskjørbuken. Bakgrunnen i den medisinske tradisjonen for behandlingsforskjellen mellom sjøskjørbuk og landskjørbuk, lå i at man anså at sjøskjørbuken var basisk og av en varm kvalitet. Den måtte følgelig behandles med kjølende mat og medisiner, mens landskjørbuken ble ansett som kald og sur og følgelig krevde «varme» antiskjørbutiske medisiner som de tradisjonelle antiskjørbutiske urtene var. De såkalte skjørbuksurtene inntok derfor en sentral plass i behandlingen av landskjørbuk, og fra midten av 1600-tallet sentrerte de seg rundt det såkalte antiskjørbutiske trekløver (6). Disse bestod av Nasturtium Officinale (grønn engelskkarse), Cochlearia Officinalis (skjørbuksgress) og Veronica Beccabunga (bekkeveronika). I†tillegg var multer og kvann, Angelica Archangelica, svært viktig i Norge.

Naar de ikke forstaae Sygdommen, saa er det Skiørbug

Skjørbuk var imidlertid en omstridt kategori, og ble det i stigende grad utover på 1700-tallet. Den «engelske Hippokrates» Thomas Sydenham (1624-1689) hevdet at «the two great subterfuges of ignorant physicians were malignity and the scurvy; which they blamed for disorders and symptoms often owing to their ill management [..] [saying that] whatever afterwards obstructs the cure must be the scurvy» (24). James Lind refererte til Sydenhams beskrivelse i sitt hovedverk A Treatise of the Scurvy, og påstod der at legene falt tilbake på attributtet skjørbutisk når de ikke visste hva de skulle kalle en sykdom; «as if an unmeaning term was as requisite in physic as pious frauds in certain religions» (24). Og han fortsatte:

the moderns have classed almost all of them [diseases of the skin] under that one very improper denomination of the scurvy, even from the highest degree of the leprous evil, to the itch and common tetters; and with these have confounded the pimpled face, scall head, most cutaneous eruptions usual in the spring, the erysipelas, &c

Mens Linnée formulerte det i mer bibelske vendinger i sin avhandling om skjørbuken De scorbuto fra 1775: «ligesom Menneskene skyde alt Elende paa Adam og Eva, saa giøre og Medici, naar de ikke forstaae Sygdommen, saa er det Skiørbug».

Hva betyr denne stadige problematiseringen av skjørbuken, som tiltok utover 1700-tallet? James Lind har av mange blitt ansett som den som klarer opp i forvirringen som rådet angående skjørbuk, og endelig forstod at sykdommen var en mangelsykdom. Den kanoniske status har han fått primært fordi han blir tillagt æren for det første kontrollerte kliniske forsøk, med sitrusfrukt i skjørbuk. Han var ikke den første som kom på tanken om å behandle skjørbuk med sitrusfrukt, men han var den første som gjorde et systematisk eksperiment. I eksperimentet delte han 12 skjørbutiske sjømenn i seks grupper med to pasienter i hver, og gav hver av de seks gruppene henholdsvis svovelsyre, eddik, sjøvann, appelsiner og sitron, mens den siste gruppen fikk krydder og byggvann. De som fikk appelsiner og sitron ble mye bedre, men gikk tom for frukt etter seks dager. Rent bortsett fra at det er problematisk å identifisere dette forsøket med to personer i hver gruppe som en pionerstudie, er det også liten grunn til å gjøre han til en sannsiger nesten 200 år før oppdagelsen av vitamin C. Lind hadde en relativt tradisjonell oppfattelse av skjørbuk. Grunnen til at han eksperimenterte med sitrusfrukter var ikke at han forutså oppdagelsen av vitamin C, det var at han anså sjøskjørbuken som en basisk forråtnelse av kroppen som kunne forebygges av syre fra sitrusfrukten. Det er langt derfra til å identifisere den som en mangelsykdom. Det tok lang tid før sitrusfrukter ble systematisk brukt mot skjørbuk, siden Lind og hans samtidige mente det var syren som gjorde utslaget, og derfor tydde til billigere midler.

Også Lind hører derfor hjemme i den tiden vi her har beskrevet, som først og fremst innebærer et totalt ugjenkjennelig begrep om skjørbuk i forhold til dagens. Skjørbuk var en komplisert sykdom, som kunne anta mange former. Siden vitamin C først ble isolert mellom 1928 og 1932, var det simpelthen ikke noen størrelse man forholdt seg på 1700-tallet. Skjørbuken var ikke engang definert som en mangelsykdom, men som et resultat av manglende balanse mellom kroppsvæsker og kroppens faste deler. Skjørbuksbeskrivelsene blir helt uforståelige dersom man skal ta med seg dagens kunnskap inn i det historiske materialet. Det er snarere fristende å konkludere som medisinhistorikeren Jean Pierre Peter, som lakonisk kommenterte etter å ha forsket på 1700-tallets symptombeskrivelser i franske arkiver: «hier aber tritt man ein in eine Welt, in der die Bezeichnungen für Formen und Farben nicht mit den heutigen übereinstimmen» (25).