Forming av rollen: Rikshospitalets møte med Diakonissehuset

Norske legers forsøk på forming av sykepleierrollen begynner ikke med professor Heiberg. De begynner i 1853, omkring et så prosaisk spørsmål som føring av spiselister. Det dreide seg altså om diett, et felt av stor betydning fordi kostholdet representerte en så avgjørende del av pasientenes kurer. Det var en arbeidskrevende oppgave, og Rikshospitalets fem overleger kom med et orakelsvar da de foreslo å ansette en overgangkone for å avlaste personalet med dette arbeidet. De holdt fram ett kriterium: Hun skulle være skrivekyndig. Med et enkelt adjektiv knesatte overlegene dermed både tilknytning til de øvre sosialklassene og en form for profesjonalitet som prinsipp for utvelgelse av arbeidskraft til utøvelse av sykepleie.

Det siste ble i godt monn ivaretatt av sykehusets mangeårige administrative leder, inspektør J. N. M. Johansen, da han året etter la ut på en reise til Kaiserswerth ved Berlin for å forhandle med diakonissebevegelsens fremste leder Theodor Fliedner (1800–1864) om å ansette diakonisser derfra som sykepleiersker i Kristiania. Det fikk han ikke, derimot tilbud om å utdanne norske kvinner mot betaling.* 11.8.1855, RA, Rh, Dir, eske 119. De karakteristikkene sykehusets ledelse ga av sine egne gangkoner i forbindelse med denne prosessen, gir innsikt i forestillinger om sykepleie:

Disse Sygeopvartersker [] vælges blant Tyende og Arbeidsklassen eller iallefald blant Personer, der staar denne Klasse nær. * 8.10.1855, RA, Rh, Dir, Kb, eske 8, nr. 6, fol. 33–35.

Denne sosialklassens kultu­relle dannelsesnivå gjorde dem i seg selv uegnet:

Det er af den ringe Dannelse og Opdragelse, disse Sygeopvartersker i Regelen besidde, en Følge, at man ikke hos dem kan paaregne fuldstændig og usvigelig Nøiagtighed i Opfyldelsen af de vigtige Pligter, de have at varetage.

Sykehuset så for seg en løsning ved å innføre en ny stillingskategori som kunne fungere som mellomleddet mellom gangkonene og legene:

... Overordnede, Fruentimmere af større Dannelse og bedre Opdragelse, hos hvem man kan vente ikke bare større Kyndighed i deres Forretninger, men fremfor alt det christelige Sind og den høiere Opfatning af deres ansvarsfulde Kald, som alene kan borge for en utrættelig Samvittighedsfuldhed i Opfyldelsen af dette.

Diskursen hadde nå fullstendig endret retning. Den dreide seg nå mindre om diett og mer om dannelsesidealer, om arbeiderklassens og middelklassens kulturer og om sykepleie som idé.

I 1869, det året overlege Heiberg ville ansette bademester Olsen som overgangkone, ga hans og reservelege Johan Hjorts (1798–1873) avvisning av en av de kvinnelige søkerne til den samme posten en temmelig presis forståelse av de idealene som var framherskende ved Rikshospitalet:

hun mangler den Overlegenhed i Intelligens, høiere Dannelse og Sindets Ligevægt, som giver Autoritet ligeoverfor Underordnede ... For de Syge tror jeg ikke hun er noget. * 1.9.1869, med tilsvar fra Heiberg og reservelege Johan Hjort 30.9.1869 og 1.10.1869, RA, Rh, Dir, Ps 1857–1913, eske 121.

Det var det samme året rollebildet av den norske, utdannete, kompetente og profesjonelle sykepleiersken langt på vei ble skapt i et punkt i Akersgata i Kristiania, der linjene fra Rikshospitalet og Diakonisseanstalten møttes. Egentlig var det snakk om et triangel, der sykehusets kontroversielle overlege, professor Ernst Ferdinand Lochmann (1820–1891), utgjorde det ene hjørnet. De andre ble representert av indremisjonens fremste leder, pastor Julius Bruun og Diakonissehusets forstander, Cathinka Guldberg (1840–1919) selv.

Lochmann ønsket seg diakonisser som overgangkoner og innledet forhandlinger med frøken Guldberg. For Bruun dreide det seg om et «… ønske om at tjene vor fælles Sag: de Syges Pleje». Det ble konkretisert i ansettelsen av to søstre fra anstalten som sykepleiersker ved sykehusets medisinske avdeling. Han var stolt av sin nyopprettete institusjon:

Som den ærede Direction formentlig bekjendt har en Diak. anstalt nu i henved 1 Aar været etableret og virket her i Staden til Uddannelse af Sygepleiersker; og dens Virken har vundet Anerkjendelse, idet at flere Læger have forlangt Søstrene til Plejersker for deres Patienter ude i Byen. *1869, RA, Rh, Dir, Diakonissehuset, eske 113.

Slik beskrev indremisjonslederen etterspørselen etter profesjonell sykepleie i 1869. Også for ham dreide sykepleie seg om medisinsk assistanse. For Bruun var kanaliseringen av diakoni inn i noe som langt på vei utelukkende knyttet seg til sykepleie, et pragmatisk spørsmål: Sykehuset representerte et egnet rom for misjonering, og kvinner fra de dannete klasser var tilgjengelige for sykepleie.* Bruun 1866: 264.

Det lokale initiativ: Sykepleie som mer enn klinisk assistanse

Det var ikke bare innenfor sykehuset at norske leger gjorde behovet for kvalifisert sykepleie gjeldende, og temmelig tydelig artikulerte de kriteriene sykepleierne skulle vurderes etter og kravene de måtte innfri. Da Den norske Lægeforening i august 1891 vedtok en oppfordring om «… dannelse av sygepleieforeninger og indsendelse af kvinder til uddannelse i sygepleien», beveget den seg ut på et nytt felt.* 1891: 369.

Initiativet til å danne lokale sykepleieforeninger i norske bygder for å sikre kvalifisert sykepleie i distriktene har blitt tillagt legene av flere forfattere. Historikeren Anne-Lise Seip formulerte det slik i 1984: «Legene gikk foran, kvinne- og arbeiderorganisasjonene fulgte opp».* Seip 1984: 243. Jfr.: Martinsen 1984: 310; Schiøtz 2003: 160. Det er et utsagn som nok må modifiseres, men det er ingen tvil om at både leger og Legeforeningen i løpet av denne prosessen svært klart uttrykte hva de mente om sykepleie og sykepleiere – selv om det riktignok var en enkelt lege som sto bak mesteparten av initiativene. Edvard Kaurin (1839–1917), direktør for Reknes tuberkulosesanatorium ved Molde, var den som stimulerte sine kolleger til innsats og forsøkte å vekke interessen for landsbygda:

her maatte lægerne gaa i spidsen ved hver inden sin kreds med foredrag og samtale at udrede sagens betydning og nytte. *1892: 365.

Da Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1892 trykte et opprop til sine lesere om å stå bak Kaurins og foreningens sykepleieprosjekt, ble det gitt uttrykk for svært klare forestillinger om sykepleiernes rolle på landet: De var legenes assistenter. Legenes oppgave var ikke bare å veilede sykepleieren i hennes arbeid, men også å stå for utdannelsen av sykepleiere. Leger i distriktene klagde stadig over at

den syge hindres i en hurtig og fuldstændig helbredelse samt ofte lider under unødige smerter, fordi der savnes en kyndig haand, der kan yde den syge den fornødne pleie

Og i tillegg:

mangen gang kan lægen ligefrem hemmes i udøvelsen af sin gjerning, fordi han savner den tarveligste assistance.

Om legenes soleklare plikt og rett til å lede arbeidet med sykepleieforeninger, uttrykte tidsskriftet seg også svært klart:

Skal sygepleiesagen vinde hurtig fremgang, maa det derfor være lægerne udover i landdsistrikterne, som stiller sig i spidsen for dannelsen af sygepleieforeninger med den opgave at faa uddannet det fornødne antal sygepleiersker.

Slik ble sykepleieforeningenes formål og arbeidsfelt snevret inn til å dreie seg utelukkende om sykepleie, og sykepleierne som arbeidet i regi av foreningene redusert til medisinens håndlangere.

Edvard Kaurin presiserte disse standpunktene i 1905, i den foreløpig siste av en lang rekke artikler om sykepleiesaken og om distriktssykepleie:

Vi er alle enige i, at der er intet, som gjør en læges arbeide saa frugtbringende som en god, kyndig og paalidelig sygepleie *1905: 293.

Men Legeforeningen var i utakt med det som foregikk i distriktene. Med holdninger som dette, fjernet de seg i praksis fra realitetene innenfor sykepleieforeningene. De var langt mer mangfoldige.

For sykepleieforeningenes ledere etterspurte kvalifisert sykepleie, langt på vei uavhengig av hva Legeforeningen måtte mene. Pastor Eggen, lederen for foreningen i Bodø, påpekte nettopp dette da han henvendte seg til Diakonissehuset i Kristiania allerede i 1890. Foreningen hadde penger, men vanskeligheten lå i å finne personer som hadde innsikt. De ville ikke nøye seg med det han kalte «almindelig Fattigunderstøttelse», men ønsket å drive reell sykepleie:

dermed er egentlig fremkommet Ønske om at kunne få en Søster, der var uddannet til og kunde ofre sig for den Gjerning. * 1.11.1890, Diakonissehuset, korrespondanse, katalog 1890, sitert etter: Elstad og Hamran 2006: 215.

Pastor Eggens initiativ kom et par år før Legeforeningens. Men sykepleieforeningen i Bodø var stiftet allerede i 1878. De gikk den samme veien som Rikshospitalet hadde gjort noen år før: henvendte seg til Diakonisseanstalten, den eneste institusjonen i landet der det fantes kvinner som var utdannet for den gjerningen foreningen var opptatt av.

Det samme gjorde sykepleierforeningene i Elverum i 1891, og på Hadseløya i Vesterålen på 1890-tallet. I Elverum var det riktignok en lege med i styret ved starten, men han forsvant igjen etter det første året. På Hadseløya foreskrev statuttene at det skulle være en lege med i ledelsen, men styret besto bare av kvinner. Ingen av dem hadde medisinsk utdannelse.*,SAH, Pa, boks 132; Elstad og Hamran 2006: 211.

Men pastor Eggens beskrivelse av virksomheten i Bodø kaster også lys over et annet vesentlig poeng: at formålet med sykepleieforeningene langt fra begrenset seg til sykepleie. De var veldedige bevegelser, drevet og initiert av bygdas velstående støtter og tok et stykke på vei over der den utilstrekkelige offentlige sosialhjelpen sluttet. Diakonissene i Elverum, de fagutdannete sykepleierne, arbeidet med sykepleie, men de drev også regulær fattigunderstøttelse, gjorde en innsats for de som ikke klarte seg selv, opprettet søndagsskoler, lærte småjenter håndarbeid og yngre, voksne kvinner sømmelig atferd.*,SAH, Pa, boks 132.

Selv foreninger som faktisk hadde leger med i styret, drev på den samme måten, i skjæringspunktet mellom fattighjelp, veldedighet, sykepleie og moralsk oppdragelse. Som Mathilde Brækkan i Narvik: Ved siden av sykepleie, bidro hun med hjemmebesøk hos fattige, delte ut mat og klær og kokte suppe.* Elstad og Hamran 2006: 224–226.

Da Edvard Kaurin og Legeforeningen satte i gang arbeidet med å stifte sykepleieforeninger med det formål å skaffe distrikts-Norge kvalifiserte sykepleiere, overtok de derfor til dels et felt som allerede var etablert. Til dels var deres innretning et godt stykke ut av fokus når det gjaldt forestillingene om behovet for sykepleiere som legenes assistenter. Det faglige arbeidet distriktssykepleierne gjorde i regi av foreningene, som dukket opp i svært stort antall i tiårene rundt århundreskiftet både med og uten forbindelse med leger, var i realiteten en del av et stort mangfold – og et felt som langt på vei befant seg utenfor det medisinske.

Konfrontasjon: «… saadan at man faar lyst til at ta paa hende …»

Grunnlaget for forestillingen om distriktssykepleie som en egen kategori sykepleie ligger her, i Legeforeningens initiativer for å etablere lokale sykepleieforeninger på 1890-tallet og i ambisjonene om å gå i spissen for dem. Den utviklet seg i tida umiddelbart etter stiftelsen av Norsk sykepleierskeforbund i 1912 til å dreie seg om en modell for todeling av sykepleierutdanning. Det var en modell forbundet skulle få et ytterst anstrengt forhold til, fordi den innebar at sykepleiere som skulle arbeide i bygde-Norge angivelig ikke trengte mer enn ett års utdanning, eller kanskje halvannet. NSF stilte et uttrykkelig krav om tre år for alle.

Edvard Kaurin kom igjen på banen, og pekte på sykepleiermangelen som et økende samfunnsproblem.*1913: 390–391. Men det var Hans Waage (1864–1915), Diakonissehusets reservelege og forfatteren av den læreboken i sykepleie som fra begynnelsen av århundret hadde erstattet diakonissen Rikke Nissens (1834–1892) pionerarbeid, som nå formet sykepleieren i sitt eget bilde som legens assistent. Altfor mange leger, skrev Waage, hadde ikke hatt anledning til å erfare

hvilket gode det er for hans patienter og hvilken stor hjælp og hvilken behagelighet det er for ham selv, at han har en vel utdannet, paalidelig og forstaaelsesfuld sykepleierske at arbeide sammen med.

Fordelen ved å ha en sykepleierske til rådighet var flere: Gjennom henne kunne legen få pålitelig og sakkyndig beskjed om sine pasienters tilstand (og hun visste dessuten ofte bedre enn pasienten selv), hun kunne assistere ham ved operasjoner og spare ham for arbeid og sykebesøk til ubekvemme tider.*1913: 548–554. Også gjengitt i 1913: 86-88, 122–125. Han advarte mot å overdrive betydningen av teoretisk utdanning – i det minste på landet.

Paradoksalt nok var det Legeforeningen, og ikke Sykepleierskeforbundet, som i 1915 tok disse utfordringene på alvor og nedsatte en komité for å utrede sykepleiesaken. Statlig autorisasjon på grunnlag av lovbestemt utdanning representerte det vesentligste punktet – og den største konflikten. Da Legeforeningens komité – som også var befolket av sykepleiere – la fram sin innstilling til lov om sykepleie i 1918, innebar flertallets forslag nettopp en todeling av sykepleierutdanningen. Tre år skulle gjelde for byene, der flertallet arbeidet på sykehusene. I distriktene var det tilstrekkelig med halvannet år. Det siste ble fremstilt som et bidrag til å øke rekrutteringen og dermed tilgangen til kvalifiserte sykepleiere.*, bilag 1918.

På Nasjonalforeningen mot tuberkulosens rådsmøte i 1918 sto debatten om utdanningen på dagsorden. Der ble Sykepleierskeforbundet og dens mektige leder Bergljot Larsson (1883–1968) konfrontert ikke bare med den todelte utdanningsmodellen, men også legenes holdninger til sykepleie. Der kunne den 70 år gamle stadsfysikus i Stavanger, Thomas Christian Wyller (1858–1921), fastslå at det var viktigere med det hjertet sykepleierskene hadde for sitt arbeid, enn en mengde teori – som likevel gikk inn av det ene øret og ut av det andre. Wyller sa at den mengden lærdom som skulle presse inn i sykepleierskene i løpet av tre år, var død ballast: Hjernene deres var ikke innstilt på å ta imot den.

Stavangerlegen Jacob Sømme (1866–1923) fulgte opp med å hevde at all den teorien de hadde lest, gjorde sykepleierskene lite lystne på den jobben de måtte gjøre. «Dr. Graarud var rædselsfuld», (Gunnar 1857–1932) kommenterte Bergljot Larsson, da den tidligere stortingsrepresentanten fra Holmestrand ga sin karakteristikk av hvordan en sykepleierske burde være:

Hun skal være ren og pen og apetitelig. Ja, hun skal være saadan at man faar lyst til at ta paa hende. * 1918: 83.

Sykepleierskene som stilte opp på rådsmøtet for å diskutere autorisasjonsloven ble nektet talerett. Men de ble trolig mindre provosert av det enn de holdningene som kom til uttrykk i salen, der leger fortalte sykepleiere hva sykepleie dreide seg om, og i tillegg var nedlatende mot sykepleierne som kvinner og forvekslet kjønn med profesjon.

Seansen fikk det etterspillet at NSF avfattet en av sine ytterst få regelrette avskyresolusjoner.* 14.11.1918, RA, NSFa, Faa 3. Men NSF klarte med beregnende strategi og mobilisering av alle gode krefter, distriktssykepleiere, stortingsrepresentanter – og også enkelte leger – å få utsatt vedtaket om lovbestemt utdanningstid for sykepleiere helt til 1948. Da var det ingen som lenger vurderte tanken om at sykepleierskolene ikke skulle være treårige.

Grunnlag for sykepleie utenfor det medisinske feltet

Den tradisjonelle måten å oppfatte formingen av sykepleierrollen og den moderne konstruksjonen av sykepleiefeltet, er Brian Abel-Smiths. Den finner sted innenfra sykehuset, med legene som de primære aktørene og motivert ut fra de rivende medisinske utviklingsprosessene knyttet til anestesi, bakteriologi og laboratoriemedisin, det mest grunnleggende medisinske paradigmeskiftet noensinne – og kanskje det eneste av virkelig betydning.

Men det finnes alternativer. De ligger blant annet i historikeren Ann Summers påvisning av at grunnlaget for moderne sykepleie utvikles utenfor sykehuset og til dels utenfor det offentlige helsefeltet.* Summers 1994. Elisabeth Fry (1780–1845) og utviklingen av systemer for district nursing i England før midten av 1800-tallet er et av hennes eksempler. Det omfatter ikke bare sykepleie som medisinsk praksis og klinisk pleie, men også et gryende sosialt ansvar i en verden preget av sterkt økende urbanisering, fattigdom og undertrykkelse der Frys samarbeidspartner Fliedner, indremisjonsbevegelsen og diakonisseanstaltene utgjorde vesentlige bestanddeler. De var begge viktige inspirasjonskilder for Florence Nightingale (1820–1910). Slik sett representerte indremisjonens grunnlegger Hinrich Wicherns (1808–1881) manifest om Den tyske evangeliske kirkes indre misjon et langt mer innflytelsesrik strategi for kamp mot sosial nød og sosial uro ennKarl Marxs (1818–1883) Det kommunistiske manifest – som begge ble publisert i skjebneåret 1848.* Furre 1987: 419–423. Men også en vesentlig bakgrunn for fremveksten av moderne sykepleie.

Andre alternative synsmåter ligger i medisinhistorikeren Eduard Seidlers antakelser om at motivene bak etableringen av den katolske ordenspleie, den evangeliske diakonien, «die weltlichen Mutterhausverbände und die freiberufliche Krankenpflege» må hentes i samfunnsmessige utviklingstrekk som knytter seg til nasjonalisme, krig, sosialpolitikk og kvinnesak, ikke bare i medisinsk utvikling.* Seidler 1969: 144–145.

Som de norske eksemplene viser, var de tidlige sykepleiernes posisjoner og arbeidsfelt minst like mangfoldige som de moderne – og utviklingen av dem flertydig. Norske legers regi av sykepleiernes roller falt delvis på steingrunn – ikke bare på grunn av uregjerlige skuespillere, men også fordi de forsøkte å iscenesette et annet stykke enn det som ble oppført.