Det digitale bibliotek

Tjenestene og tilbudene i dagens universitetsbibliotek er preget av elektroniske medier og søkesystemer, automatisering og selvbetjening. Dette krever ny og utvidet kompetanse for de ansatte. Nye tjenester stiller også krav til omstilling og endringer i organisasjonen fordi mange viktige funksjoner må effektiviseres og sentraliseres. Og ikke minst stilles det krav til utstyret: Bibliotekene må framstå som avanserte og moderne på utstyrssiden. Dagens unge brukere er fortrolig med IT-verktøyene og nøyer seg ikke med sekunda vare.

Det digitale biblioteket er lokalt forankret, gobalt tilknyttet og tilgjengelig overalt og når som helst. I det digtale biblioteket står nettsidene sentralt. Nettet blir den viktigste kommunikasjonsformen og utformingen av nettsidene er en kritisk faktor. For forskerne betyr det digitale biblioteket at informasjonen blir tilgjengelig på egen arbeidsplass. Mange forskere har nesten sluttet å bruke de fysiske bibliotekene.

På hjemmesidene til Universitetsbiblioteket i Oslo (UBO) finner en søkeportalen X-port (1). Der samles alle elektroniske informasjonskilder slik at biblioteket kan framstå som et helhetlig tilbud hvor det er enkelt å orientere seg og mulig å få rask tilgang til de dokumentene brukerne trenger.

Mengden av materiale som er elektronisk tilgjengelig øker stadig. Over hele verden digitaliseres bøker og tidsskrifter og fotografier. Materiale hvor opphavsretten er gått ut, kan fritt digitaliseres og legges ut på nettet. Store databaser inneholder full tekst av viktige verker. Et eksempel er prosjekt Runeberg (2) hvor også Wergelands skrifter og Asbjørnsen og Moes eventyr er tilgjengelige. Google samarbeider med noen av verdens største bibliotek om digitalisering. Her hjemme har Nasjonalbiblioteket nå en million digitaliserte objekter i sine samlinger (3). Den viktigste basen for eldre årganger av vitenskapelige tidsskrifter er JSTOR (4) med til nå over 1100 titler innen mange fagområder.

Antall løpende elektroniske tidsskrifter øker også meget raskt. I 2001 abonnerte Universitetsbiblioteket i Oslo på 4 500 elektroniske og 9 600 trykte tidsskrifter. I 2005 passerte antall elektroniske tidsskrifter ved UBO antall trykte: 7 900 elektroniske og 7 700 trykte. I 2006 var det 10 100 elektroniske og 7200 trykte.

En utfordring med å presentere elektroniske tjenester på nett er at mange forskere simpelthen ikke vet at tjenesten ofte er formidlet av biblioteket – de tror at de søker på internett – og at tjenesten er gratis. I virkeligheten betaler universitetsbibliotekene årlig over 100 mill. kr. for tilgang til elektroniske medier. Det meste av den vitenskapelige litteraturen er fore løpig utenfor rekkevidde for dem som ikke hører til et universitet med et rikt bibliotek.

Vi ser altså at behovet for nærbiblioteket avtar. Men det gjelder ikke for alle: Studentenes behov for bibliotek øker. Etter kvalitetsreformen er biblioteket ikke bare en lesesal. Nye studieformer krever en ny læringsarena med fleksible arbeidsplasser og lett tilgang til elektroniske tjenester. Såkalte læringssentra er det vellykkede svaret på studentenes nye behov og de finnes etterhvert ved flere fakulteter. F. eks. vedtok styret ved Universitetet i Oslo nylig at realfagsstudentene også skal få sitt læringssenter (5).

Et læringssenter, eller læringsressurssenter som er en annen vanlig betegnelse, skal gi studentene integrert tilgang til mange typer elektroniske tjenester: Biblioteksressurser, læringsressurser, skrive/regneprogrammer og IT-støtte i ett og samme grensesnitt. Bibliotekets tilbud vil være det bærende elementet med presentasjon av relevante informasjonskilder. Men tilbudet må også omfatte læringsaktiviteter og kompetanse som kan støtte opp under studentenes egenlæring. På en slik arena må derfor biblioteket, fagmiljøene og IT-folkene spille sammen for å utvikle det helhetlige læringsmiljøet som er universitetets mål.

Det undervisende bibliotek

Det digitale biblioteket med sitt mangfold av kilder og tjenester forutsetter kompetente brukere. Det undervisende biblioteket handler om å tilføre brukerne informasjonskompetanse. Det moderne universitetsbibliotek gir hundrevis av timer undervisning hvert semester. Målet med undervisningen er at studentene skal bli selvhjulpne og effektive både i studier, i forskning og i framtidig arbeid. Da trenges opplæring i hvordan man finner, hvordan man evaluerer og bruker elektroniske informasjonskilder, og ikke minst, hva som er lovlig bruk og hva som ikke er det. Det er viktig å møte konkurransen fra Google. Studentene er vant til å Google, der tror de at de finner alt og at de kan bruke alt som de vil. Det er helt feil.

Bruken av felleskatalogen BIBSYS (6) for å finne fram til trykt litteratur er også en utfordring. Studentene har ikke kjennskap til BIBSYS, som også er ukjent i folkebibliotekene. Mye av den eldre litteraturen er ennå ikke tilgjengelig i elektronisk form og lar seg heller ikke etterspore i datakatalogene. For å få oversikt og tilgang til dette er brukerne avhengige av kyndig veiledning.

Det undervisende biblioteket omfatter tradisjonell brukeropplæring, opplæring i informasjonskompetanse, utvikling av biblioteket som læringsressurs og integrasjon av biblioteket i undervisnings- og studieprogrammene. I tillegg tilbys ansatte og studenter et omfattende tilbud av hel- og halvdagskurs. Ved medisinerstudiet i Oslo er en kommet langt i å få dette til (7).

For biblioteksledelsen er de krav undervisningen stiller til pedagogisk kompetanse en stor utfordring.

Det publiserende bibliotek

Tradisjonelt har universitetsbibliotekene ivaretatt import av kunnskap i form av trykte og elektroniske ressurser som stilles til rådighet for brukerne. Den rollen har man fortsatt. Men utviklingen av internett har dessuten gitt bibliotekene en ny rolle: Å tilrettelegge for elektronisk forvaltning og formidling av den kunnskap universitetene selv produserer. Når miljøene utvikler digitale læremidler, studentene skriver oppgaver og forskerne produserer artikler etc., vil behovet for å kunne lagre og gjenfinne disse dokumentene være like stort som behovet for å kunne gjenfinne bøker og tidsskrifter.

Dagens utfordringer

På få år har internett revolusjonert infrastrukturen for vitenskapelig publisering. Nesten all dokumentproduksjon i vår tid skjer digitalt. Dokumentene kan lagres og gjøres tilgjengelige i elektronisk form på nettet, noe som gjør søking og gjenfinning betydelig lettere og raskere for den enkelte student eller forsker.

På den annen side har de tradisjonelle modellene for vitenskapelig publisering knapt endret seg. Mesteparten av forskningen publiseres i anerkjente fagtidsskrifter som blir dyrere og dyrere. Fra 2000 til 2006 økte prisene på vitenskapelige tidsskrifter 39 %, mens prisindeksen bare økte med 16 % (8).

Prisene på vitenskapelige tidsskrifter øker langt raskere enn bibliotekenes innkjøpsbudsjetter. Universitetsbibliotek over hele verden har i flere år vært nødt til å redusere antall løpende tidsskrifter for å møte de raskt stigende abonnementsutgiftene. Tidsskrifter tilbys fra forlagene i store elektroniske pakker med så høye priser på utplukk av enkelttitler at dét ikke er noe alternativ. Bibliotekene har ikke noe valg ut over å si opp abonnementer når budsjettene ikke strekker til. Det går ut over titler fra mindre utgivere. Resultatet er redusert tilgang til vitenskapelig litteratur, blant annet fordi bokkjøpet blir salderingsposten.

Forklaringen ligger først og fremst i forlagenes oppkjøpspolitikk; det blir stadig færre vitenskapelige forlag, og deres prispolitikk som tvinger bibliotekene til å kjøpe hele pakker av titler. Fem utgivere produserer over 50% av alle tidsskrifter mottatt ved amerikanske universiteter. I 2004 ble de store forlagene Springer og Kluwer Academic slått sammen. Sammenslåingen resulterte i verdens nest største utgiver av vitenskapelige tidsskrifter etter Elsevier. Men sine 1 400 titler kontrollerer den nye enheten 20% av markedet. Saken ble tatt opp med EU-kommisjonen i et forsøk på å blokkere sammenslåingen som vil forsterke monopol-tendensene på dette markedet.

Samtidig er det klart at forlagene ikke frivillig senker prisene på sine produkter, til tross for at man kunne forvente at overgang til elektroniske tidsskrifter ville redusert deres kostnader. Problemet er at markedsstrukturen verken muliggjør billigere alternativer eller oppmuntrer til konkurranse.

Open access

Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter som publiserer flere millioner artikler hvert år. De av verdens bibliotek som har råd, betaler i snitt 200 USD for hver artikkel. For den prisen får bare institusjonenes egne brukere tilgang gjennom lisensavtaler. De fleste av artiklene er med andre ord utilgjengelige for de fleste lesere.

Dette er paradoksalt fordi internett som global infrastruktur er velegnet for spredning og gjenfinning av vitenskapelige publikasjoner. Internett åpner i virkeligheten for helt nye publiseringmodeller. Modeller som gjenspeiler behovet for åpenhet i det akademiske samfunnet bedre enn den rådende papirbaserte praksis har gjort. Det har tatt tid å utvikle nye publiseringmodeller. Men de finnes. Et stikkord er open access, dvs. publisering via kanaler som ligger åpent tilgjengelig på nettet.

Til slutt

Universitetene må i stadig større grad markere seg utad gjennom faglig profil og kvalitet. Det gjelder ikke bare kvalitet i forskning og undervisning; men også kvalitet på støttefunksjoner og infrastruktur; Bibliotek og IKT. Gode bibliotek kan være både en kvalitetshevende faktor og en konkurransefaktor i kampen om studentene. Skal bibliotekene lykkes er et nært samarbeid med de ulike aktørene i undervisnings- og forskningsmiljøene en forutsetning. Bibliotekenes tjenester og kompetanse må integreres i universitetenes øvrige virksomhet.

Utviklingen i bibliotekene er enorm, gamle oppgaver videreføres med moderne hjelpemidler og nye oppgaver følger av den teknologiske og politiske utviklingen. Det er snakk om en grunnleggende omstilling av driften, som skjer uten tilførsel av nye ressurser. Men målet ligger fast, det er er stadig vekk å bidra til størst mulig tilgjengelighet til kunnskapen for flest mulig.