100 år etter unionsoppløsningen

Likevel brukes uttrykket «typisk norsk» flittig, ja kanskje mer enn noen gang før. Markeringen (jubileet skulle markeres, ikke feires!) av hundreårsjubileet for oppløsning av unionen med Sverige i 1905 førte til en markert øket interesse for den nasjonale identitet i Norge. Riktignok rapporterte bare hver sjuende nordmann at de selv hadde deltatt i hundreårsmarkeringer (13), men knapt noen kunne unngå å oppdage de mange små og store arrangementer rundt om i landet i 2005. Utstillinger, bokutgivelser, minnemynter og konserter satte et sterkt preg på året. Radio, fjernsyn og aviser presenterte historiske artikler og programmer og jaktet på nasjonale særtrekk i dagens Norge. Et internettforum organisert av Norges største avis, VG, rekrutterte 114 innlegg om hva som er typisk norsk i vår tid. En enquete utført av avisen Vårt Land konkluderte med at det er typisk norsk med «streite middelklassefolk som liker å leve primitivt på hytta» (14). Ellers ble matvaner og friluftsliv fremholdt som karakteristiske trekk, og en av de spurte mente at «dagens nordmenn er anti-autoritære, likhetsorienterte, selvsentrerte, naive, naturopptatte, ensomhetssøkende og lite urbane.»

Nordmenn og naturen

Mange av forestillingene om det typisk norske er knyttet til naturen. Det er lett å gjenkjenne en kontinuerlig naturtradisjon i norsk kultur, skriver den polskfødte kulturhistorikeren Nina Witoszek. I en gjennomgang av det hun kaller «det kulturelle fellesskapets biografi» vektlegger Witoszek de norske fjell og fjorder og deres betydning for en egalitær, jordnær og rasjonell norsk tradisjon. «En tradisjon preget av naturopplevelser og av naturbilder fortsetter å kodifisere etiske og politiske tendenser i norsk kultur. Det er en arv folk identifiserer seg med, en forestillingsverden de personifiserer og som personifiserer dem. Den virker inn på deres kommunikasjonsmodell, på den nasjonale etos, på litterære genrer, bilder av kulturhelter, nasjonale ritualer, fritids- og arbeidsmønstre og måten de opptrer på i internasjonale sammenhenger» (15).

Naturens betydning for nordmenn avspeiles blant annet i friluftslivet, først og fremst turaktivitetene. Turer i skog og mark, til fots om sommeren og på ski om vinteren, er kanskje noe av det mest typisk norske, i hvert fall i utlendingers øyne. Jo mer avsides og ensomt, jo mer norsk, vil mange si (fig 1). Fjellturismen i Norge vokste frem på 1800-tallet sammen med nasjonsfølelsen. Livskvalitet og glede ble tidlig assosiert med naturopplevelser, og mange medisinere var pionerer i norsk friluftsliv (16).

Svensken Bjørn Tordsson har undersøkt norsk friluftsliv som sosiokulturelt fenomen (17). Han påpeker friluftslivets betydning for utviklingen av en nasjonal norsk identitet, og legger særlig vekt på friluftsliv i fjellet. Både som symbol og møteplass har den norske fjellheimen en helt sentral plass for norske menn og kvinner gjennom flere generasjoner fra 1800-tallet og frem til etterkrigstiden. Selv om også den norske livsstilen er blitt mer urban og sedat de siste tiårene, angir fortsatt en stor del av befolkningen at friluftsliv er en viktig del av livet (18).

Også helsebegrepet i Norge er nært knyttet til naturen, gleden ved å bevege seg i naturen og opplevelsen av å leve nært til naturen. Per Fugelli & Benedicte Ingstad har undersøkt nordmenns helseoppfatning ved å intervjue norske menn og kvinner fra ulike deler av landet. Det folkelige perspektiv på helse avviker til dels fra den vitenskapelige medisin. Nordmenns helsebegrep preges av helhet (at helsen omfatter alle deler av livet), pragmatisme (at helse er et relativt begrep) og individualisme (at helse er et individuelt fenomen). Det viktigste meningsbærende elementet i folks helsedefinisjoner er foruten trivsel, funksjon, humør, mestring og energi, nettopp natur. «Noe av det som kanskje overrasket mest, var den store betydning naturen synes å ha for folks oppfatning av egen kropp og helse», skriver Fugelli & Ingstad (19).

Finnes norske særtrekk?

«Annerledeslandet» er et begrep som brukes om Norge, i blant ironisk, i blant med stolthet. «Faktisk finnes det lange tradisjoner for at nordmenn liker å ha et selvbilde som annerledes», skriver sosiologen Ivar Frønes (20). «Utenforlandet» er også benyttet, ikke minst på grunn av på Norges valg om å stå utenfor EU. Men selvkritikken mangler ikke helt. «Norge er på nittitallet et mett og selvtilfreds land hvor interessen for omverdenen begrenser seg til en narsissistisk interesse for omverdenens beundring av Norge», skriver Thomas Hylland Eriksen (21). Han beskriver ellers landet som selvtilfreds, nostalgisk, moralsk, usikkert, lukket og virtuelt.

Norge er i internasjonal sammenheng en rik nasjon. Norske menn og kvinner har god økonomi og mye fritid. En undersøkelse av fritidsaktiviteter i ti europeiske land viser at nordmenn har mest fritid og mosjonerer mer enn europeere flest, men likevel mindre enn både finner og svensker. Vi ser relativt lite på fjernsyn, men ligger likevel nokså midt på treet i bruk av tid på enkeltaktiviteter (22). Til gjengjeld bruker nordmenn minst tid av alle på måltider og husholdsarbeid og nordmenn sover minst av alle, tre kvarter mindre per døgn enn franskmenn som sover mest (23). I en stor europeisk undersøkelse som også omfatter 15 EU-land svarer ni av ti nordmenn «ferie og fritid» når de blir spurt om oppskriften på det gode liv. Nordmenn ligger på bunnen i Europa når det gjelder å verdsette utdanning og karriere (24). Kunnskap har lav status, og undersøkelser av skoleelevers ferdigheter viser at det i hvert fall ikke er typisk norsk å være god på dette feltet. PISA-undersøkelsen (Programme for International Student Assessment) som utføres av OECD, avdekker at det særlig er realfagskompetansen som er dårlig (25).

Nordmenn flest føler seg trygge. Tre av fire nordmenn er grunnleggende trygge og få frykter såkalte moderne samfunnsrisikoer. Det er de nære ting som bekymrer, for eksempel at vi selv eller våre nærmeste skal bli rammet av sykdom eller ulykke. De eldste kjenner seg tryggest og mest tilfreds. En tilsvarende undersøkelse i Danmark viser samme mønster, men danskene er gjennomgående tryggere og mer tilfredse enn nordmenn og de er mindre opptatt av materielle verdier (26). En stor europisk undersøkelse i 2004 (European Social Survey) bekrefter dette. På spørsmålet «Alt i alt, hvor tilfreds er du med livet nå om dagen?» skårer nordmenn gjennomsnittlig 7,7 på en skala fra 1 til 10. Danskene topper med 8,5 og både finner, sveitsere, luxemburgere og svensker kommer foran nordmenn. Nordmenn er mer fornøyd med eget liv enn med landet sitt, selv om Norge fem år på rad er blitt kåret som verdens beste land å bo i av FN (27).

Kanskje avspeiles nasjonale særtrekk i våre mest kjente kunstneres uttrykk? Og kanskje reflekteres også forskjellen mellom ulike land på denne måten? I så fall er det interessant å sammenligne det norske «Skrik» malt i 1893 av Edvard Munch (1863 – 1944) og det danske «Hip, Hip, Hurra» malt i 1888 av Peter Severin Krøyer (1859 – 1909). På mange måter passer det dystre og mørke norske og det sosiale og feststemte danske med mytene om «folkesjelen» i de to landene.

Er norsk helsetjeneste spesiell?

Helsetjenesten i Norge er basert på en likhets- og fellesskapsideologi som vi finner igjen i alle de nordiske landene (28). I alle de nordiske land er fire femdeler av helsetjenesten offentlig finansiert. Mer enn i nabolandene har Norge satset på et desentralisert helsevesen der ansvaret for primærhelsetjenester (bl.a. allmennlegetjenesten) er lagt til kommunene som i Norge kan ha under 1 000 innbyggere. Helse er høyt prioritert i det norske samfunn og over 9 % av bruttonasjonalproduktet brukes nå på helsetjenester.

Jakten på en norsk medisinsk identitet avdekker ikke sensasjonelle særtrekk. Det finnes likevel et mønster i nordmenns sykdomsbegrep og helseoppfatning, legerollen i landet og helsetjenestens organisering som skiller det fra andre land og som kan forstås på bakgrunn av norsk politisk og kulturell historie (29).

Norske menn har nå en forventet levealder på 77 år og kvinner på 82 år. Folkehelsen er god og arbeidsledigheten er lav, men sykefraværet er dobbelt så høyt som i resten av Europa. Forventningene til helsevesenet er store og tilfredsheten med tjenestene er gjennomgående høy. Tilliten til behandlingen er stor, og utilfredshet knyttes først og fremst til ventetid og dårlig tilgjengelighet.

Til tross for en god nasjonaløkonomi har norsk medisin tradisjonelt vært avventende til ny teknologi og nye metoder. Legemiddelbruken er forsiktig og antall preparater er lavere enn i de fleste europeiske land (29). En rangering av helsetjenesten i alle verdens land som ble utført av Verdens helseorganisasjon i 2000 viste at Norge kom på 11. plass. Det var foran de øvrige nordiske land, men til noens overraskelse bak Frankrike, Italia, Spania, Østerrike og Japan samt noen svært små nasjoner (30).

Legerollen i Norge har tradisjonelt vært preget av en dobbel lojalitet. Legene har på samme tid vært både pasientenes «advokater» og fellesskapets «forvaltere». Den såkalte portvaktfunksjonen, som særlig preger allmennlegene, avspeiler både en økonomisk ansvarlighet og en tilbakeholdenhet i bruken av avanserte undersøkelser.

Globalisering og internasjonalisering gjør det stadig vanskeligere å finne nasjonale særtrekk også i medisin og helsetjenester (29).

Det særnasjonale er ikke særnorsk

Det finnes mange nasjonale stereotypier, for eksempel om nøyaktige tyskere og lidenskapelige italienere. En fersk undersøkelse fra 49 land viser imidlertid at disse personlighetstypene er myter. Personlighetstrekkene i befolkningen er stort sett like fra land til land (31). Det finnes derfor neppe heller noen typisk norsk personlighetstype.

Det er likevel ikke noe hinder for at sosiale strukturer og tradisjoner er ulike fra land til land. Interessen for det særnasjonale finnes over hele verden. Den tyske avisen Die Zeit gjennomførte for en tid siden en undersøkelse av hva som er typisk tysk. Svaret ble «å være opptatt av hva som er typisk tysk».

Kanskje har små nasjoner, som Norge og Danmark særlige behov for å definere og verne om sin eventuelle egenart. Men alle land (og alle helsetjenester?) synes å ha en selvforståelse som underbygger et fellesskap og som man ihvertfall tror skiller det fra andre – i større eller mindre grad. Endog i det britiske National Health Service (NHS) finner vi denne oppfatningen, slik dette sitatet viser: «Unfortunately, the feature that truly distinguishes the NHS from other health systems is the persistent belief in the United Kingdom that the NHS is fundamentally different from health care systems elsewhere» (32).