Danskenes store alkoholeksperiment

I januar 1917 var prisen for akevitt i Danmark kr. 0,90 pr. liter. 26. mars 1917 økte prisen til kr. 2,40 pr. liter, og 1. januar 1918 til 11 kroner pr. liter, en økning på ca. 1200 % i løpet av mindre enn ett år. Prisen på øl og vin endret seg lite. Dette skyldtes tysk u-båt blokade som startet i februar 1917, og som førte til en betydelig reduksjon i både import og egen produksjon av sprit. Figur 1 viser hvordan fordelingsforholdet mellom øl og sprit endret seg permanent i løpet av denne korte perioden. Det resulterte i en betydelig reduksjon i danskenes totale alkoholkonsum. Det var i 1912 8,9 liter ren alkohol pr. innbygger, og sank til rekordlavt 1,6 liter i 1918. Så steg det til 2,7 liter i 1939 og passerte 4,5 liter i 1961. Ser vi på de tilsvarende tallene for Norge (med den bemerkning at vi regner liter ren alkohol pr. person over 15 år og dermed får noe høyere tall) hadde vi et forbruk i 1912 på 4,2 liter som sank til 0,6 liter i 1918 og steg til 2,9 i 1939 og 3,6 i 1961. Dermed oppnådde danskene i utgangspunktet omtrent det samme med sin «akevittstunt» som de andre nordiske landene gjorde med sine omfattende forbuds- og rasjoneringsregimer, og senere monopolordninger og andre restriksjoner på alkoholtilgjengelighet.

I en interessant publikasjon, som var en del av en samnordisk studie om delir, viste overlege Johannes Nielsen hvordan hendelsene i 1917–18 førte til en dramatisk og umiddelbar nedgang i delirfrekvens, og ikke til en forbigående økning som en kanskje kunne vente seg når kranene plutselig ble skrudd igjen (2). Forklaringen på dette er selvsagt at det ikke var helt tørt, det var fremdeles mulig å kjøpe øl og vin til «normal» pris. Men også denne undersøkelsen viser hvordan virkningen av akevittstuntet varte i over 50 år. Fra 1970 og fremover ligger imidlertid danskenes alkoholforbruk stort sett på det dobbelte av nordmennenes, kanskje fordi 1918-effekten bare virket på noen kohorter? I 1970 var det danske forbruket 8,7 liter pr innbygger over 15 år, mens det norske var 4,7. i 1985 var tallene 12.1 og 5,1, og i 2000 11,5 og 5,6 liter (3).

Øl-landet Danmark

Danmark har en stolt øl-tradisjon, og dansk øl er en stor eksportvare. I Danmark finner vi også eventyret om det store bryggeriet som ble opprettet av J. C. Jacobsen rundt 1840, og som ble oppkalt etter hans sønn, Carl (1842–1914). Men far og sønn ble etter hvert bitre konkurrenter, far med Gamle Carlsberg og sønn med Ny Carlsberg. Da konkurrenten Tuborg i 1873 oppfant flaskeølet, tidligere var alt øl på fat, fikk de en felles ytre fiende. Dessuten døde faren i 1888, og allerede i 1903 begynte en lang fusjoneringsprosess mellom Carlsberg og Tuborg, «De Forenede Bryggerier », som først ble endelig avsluttet i 1970 (4).

Carl Jacobsen ble etter hvert meget velstående, og han var en ivrig samler av kunst og arkeologiske gjenstander. Han opprettet et eget kulturfond, Ny Carlsberg fondet (5), og fikk bygget et museum for alle sine kunstgjenstander, Glyptoteket (gr: glyptos=utskåret, theke=oppbevaringsrom). Det er også takket være Carl Jacobsen at danskene har fått den berømte lille havfrue. Dermed har Danmark vist at det går an å omdanne alkoholkapital til kulturkapital.

I de senere årene har ølforbruket i Danmark vært for nedadgående, det er vinen som overtar, se figur 2. Et av de siste utspill fra De forenede bryggerier for å få opp salget er «rusbrusøl» for ungdom, «T-beer» (4,9 vol %). Dette markedsføres bl.a. i et blad for menn mellom 15 og 34 år, der man ved å stemme på den rette halvnakne forsidepiken kan vinne en «T-beer aften», en fest som varer hele natten der ølet flommer (6) . Dette tror jeg neppe ville vært mulig i Norge.

Danmark – en alkoholepidemiologisk gullgruve

Kombinasjonen av et relativt høyt alkoholkonsum og gode befolkningsregistre er en vinner blant forskere. En av de studiene som har satt dype spor hos meg er fra departementet Calvados i Frankrike, en elegant case-kontrollstudie som viser hvordan alkohol og tobakk gir en økt kreftrisiko (7). Lastenes sum er nemlig ikke konstant, den samlete risiko er snarere produktet enn summen av de to uvanene. Opprinnelig trodde jeg slike studier bare var mulig å gjennomføre i Frankrike,. I Norge har vi i et hvert fall ikke tilstrekkelig mange krefttilfeller der vi samtidig kan dele i to grupper, de med høyt og de med lavt konsum av alkohol og tobakk. Men nå har det faktisk begynt å komme slike studier fra Danmark. En av dem er særlig interessant. Det viser seg at de danske bryggeriarbeidernes fagforening allerede i 1898 hadde forhandlet frem en avtale om at alle arbeidere skulle få seks flasker øl pr. dag i tillegg til lønn. Takket være gode registre kunne man dermed definere en gruppe sannsynlige høykonsumenter, personer som hadde vært ansatt som bryggeriarbeidere i seks måneder eller mer mellom 1939 og 1963, og koble disse mot det danske kreftregisteret. En slik studie kom i år (8), og den viste 3 928 krefttilfeller mot 2 835.8 forventete (O/E, 1.39; 95 %-CI, 1.34–1.43). Særlig var det overhyppighet av kreft i munnhule, fordøyelsesorganer, respirasjonsorganer og urinveier. Konklusjonen var at et høyt forbruk av øl gir økt kreftrisiko.

Dansk alkoholforskning på vei oppover

I internasjonalt perspektiv har Danmark markert seg som et alkoholpolitisk «annerledesland». Alkoholrestriksjoner har ikke vært på den store politiske agenda. En europeisk forskergruppe så på i hvilken grad de 14 opprinnelige EU-land pluss Norge hadde endret sin samlete alkoholpolitiske innsats på en skåre mellom 0 og 20 fra 1950 til 2000 (9). Figur 3 viser at mens danskene har beveget seg fra 4 til 8,5, har f.eks. Frankrike gått fra 1 til 12,5. Finland, Norge og Sverige har alltid ligget høyt, men vi aner kanskje en konvergens i og med at det er en viss nedgang i Finland og Sverige, fra 17 og 17,5 til henholdsvis 14,5 og 16,5.

Lite alkoholpolitikk har selvsagt ført til lite alkoholforskning. Men mye tyder på at danskene nå omsider har oppdaget hvilken dataskatt de sitter på. På Statens Institut for Folkesundhed er det i 2002 opprettet et Center for Alkoholforskning, under ledelse av professor Morten Grønbæk (10). Grønbæk hadde allerede markert seg i det internasjonale alkoholforskertoppskiktet, bl.a. ved å publisere artikler om alkoholens, og særlig vinens, positive helsevirkninger (11–14). Men etter Grønbæks mening bør danskenes alkoholkonsum ned til det halve (15). Det har også begynt å komme lenge etterlengtede studier av danskenes levecirrhosedødelighet (16, 17).

Mange tiår etter sine nordiske broderfolk fikk danskene også omsider sitt samfunnsvitenskapelige rusforskningsinstitutt, Center for rusmiddeleforskning, ved universitetet i Århus (18). Dette senteret ble opprettet 1993, og det forskes på alle typer av rusmidler. En fersk publikasjon handler om hvordan voksenlivet har blitt for barn som vokser opp i alkoholiserte familier (19).

Et gledelig og uventet utspill fra den danske legeforeningen

I april 2005 overrasket den danske legeforening med et solid alkoholpolitisk policydokument, som er gjengitt i egen ramme (20). Selv i Norge ville et slikt policydokument fra en så tung profesjonsforening bli hilst velkommen! Det er mitt håp at de danske legene kan være toneangivende, slik at Danmark som kulturnasjon får de vekst- og utviklingsvilkår de fortjener.