9.1 Generaliseringsproblem. Valg av område.

Et studium av helseutviklingen på lokalt nivå gir muligheter for innsikt i forhold somvanskeligere kommer framav summariske data på amtsnivå eller nasjonalt nivå. Kunnskap om forhold i et lokalsamfunn gjør det mulig å se helseforholdene i lys av slike lokale kilder og derved trekke sammenligninger mellom distriktene. Men samtidig oppstår generaliseringsproblem knyttet til hvorvidt resultatene også gjeldermer generelt for landet somhelhet. Det er derfor av betydning at den geografiske enheten som velges både framviser klare interne ulikheter mellom distriktene og samtidig representerer sentrale utviklingstrekk i det norske samfunnet i perioden.

De store samfunnsendringene i Norge i siste del av 1800-tallet kommer klart til uttrykk i Telemark, der det var store forskjeller i utviklingen i de ulike distriktene innen amtet nettopp i denne perioden. Som nevnt tidligere skilte den positive økonomiske utviklingen i Skien- Porsgrunnsdistriktet seg klart fra nedgangstidene i nabodistriktet Kragerø rundt 1890. De indre distriktene hadde et tilnærmet stabilt folketall, men utflyttingen var betydelig, særlig til industriområdene ved kysten. En ulempe med avgrensning til ett amt er mangelen på oversikt over påvirkning fra nabodistriktene, f.eks. sykdomsimport til Telemark, særlig fra Arendal og Kongsberg. Opplysninger om dette er likevel ofte nedfelt i legenes rapporter.

9.2 Problemer med lave registrerte tall og gruppering av sykdomstyper

Det laveste geografiske nivået som medisinalberetningene oppgir sykelighetstall for, er legedistriktene. Sykelighetstall på dette nivået er lave dels selvsagt på grunn av legedistriktenes begrensede geografiske utstrekning og derved tilsvarende lave folketall, men også fordi tallene er fordelt på mange ulike sykdomskategorier i rapportene. For å redusere det metodiske problemet som oppstår med lave tall, er en utvei å summere i større sykdomsgrupper. Sykdommer og dødsårsaker har i andre undersøkelser vært gruppert etter spredningsmåte for å få fram risikofaktorer knyttet til miljø og levemåte.* Nilsson 1994 avsn. 2.6 og 5.1. På tilsvarende måte er det i denne undersøkelsen av forholdene i Telemark foretatt en gruppering av de akutte infeksjonssykdommene eller de såkalte epidemiske sykdommene i to hovedgrupper – akutte luftveisinfeksjoner og akutte tarminfeksjoner, slik:

For å se på hyppighet av sykdommer av typisk epidemisk natur i sentrale og perifere regioner i Telemark er kikhoste, meslinger og skarlagensfeber studert for seg.

9.3 Beregning av diagnostisert sykelighet og summarisk dødelighet

For å kunne beregne diagnostisert sykelighet og dødelighet for et enkelt år eller en periode trengs tall for folkemengder dette året eller perioden for hvert legedistrikt. De eksakte tallene for middelfolkemengder i hvert legedistrikt for hvert år fra 1870 til 1900 er ikke kjent direkte. En eksakt beregning av disse krever kjennskap til antall fødte, døde, innflyttede og utflyttede for hvert år. Dette er et tidkrevende arbeid, og opplysninger om antall inn- og utflyttede er trolig usikre på grunn av underregistrering i kirkebøkene.* Myhre 1978 s. 112 ang. flytting i Aker pr.gjeld. Det er derfor her benyttet en enklere interpolasjonsmetode for å beregne folkemengdene i legedistriktene. Usikkerheten i datamaterialet over antall syke tilsier også at unøyaktigheten i beregningene av folkemengdene heller ikke er avgjørende

På grunnlag av oppgavene over tilstedeværende folkemengder fra folketellingene i 1865, 1875, 1891 og 1900 er årlige middelfolkemengder per 1. juli beregnet ved interpolasjon. Den enkleste måten er å interpolere lineært mellom to og to folketellingsår. I en graf vil dette si at man legger rette linjer mellom hvert folketellingsår, slik at grafen vil få knekkpunkter disse årene. Selv om feilen neppe blir problematisk stor ved en slik metode, er det klart at en slik graf ikke samsvarer med virkeligheten. Derfor er det istedenfor benyttet Newton polynominal interpolasjon* Mathews 1987 s. 186. basert på verdiene fra folketellingene 1865, 1875, 1891 og 1900 (se tabell 3, avsnitt 4.4). Dette gir et grafisk bilde med grafer uten knekkpunkter.* Storesund 1996 s. 150. Tallene refererer seg til tilstedeværende folkemengder – ikke hjemmehørende, og er beregnet slik at de viser tallene ved midten av kalenderåret.

På dette grunnlaget er det så beregnet 5-års middelverdier for folkemengdene i 5-årsperioder 1871–75, 1876–80, osv.

Ved hjelp av de årlige data over antall syke hentet fra medisinalberetningene er antall syke per 1000 innbyggere for hver av de sju legedistriktene i Telemark beregnet for perioden fra 1871 til 1900. Ved hjelp av 5-årsmidler for ulike sykdomsgrupper er det mulig å danne seg et mer helhetlig bilde av hovedtrekkene i helseutviklingen over tid i hvert distrikt. Grafiske framstillinger av årsvariasjoner for enkelte sentrale sykdommer vil kunne utfylle dette.

Summarisk dødelighet er beregnet på tilsvarende måte på basis av prestenes årsoppgaver. Disse oppgavene inneholder flere usikkerheter som ligger i kirkebøkenes data. Således inneholder prestelistene en del begravede som var døde i året før. Dessuten er det ført opp en del personer som er døde under tilfeldig gjennomreise og altså egentlig hører hjemme andre steder. På samme måte vil en del personer hjemmehørende i distriktet ikke bli ført opp dersom de er døde andre steder i Norge eller i utlandet, noe som ikke minst er tilfelle i kystdistriktene, der mange sjøfolk var hjemmehørende.

Dødelighet og sykelighet gir forskjellige uttrykk for helseforholdene i en befolkning. Mange av de dagligdagse sykdommene man ikke dør av, kan være vel så viktige i folks tilværelse i mange sammenhenger. Denne sykeligheten har derfor stor interesse. Statistikken over diagnostisert sykelighet på 1800-tallet har vært regnet som en problematisk historisk kilde. Bruk av data for å studere hovedtrekkene i utviklingen av akutt sykelighet etter 1870 reiser en rekke vanskelige spørsmål om kvaliteten ved datidens registreringspraksis. Et sentralt problem er at data for sykelighet i medisinalberetningene er vanskelig å sammenholde med andre uavhengige kilder. En rekke forhold, som usikkerhet i diagnostiseringen, variasjoner i sykdomsoppfatning, i legenes rapporteringspraksis, i befolkningens tendens til å søke lege for ulike sykdommer som ofte ble betraktet som «normale» og annet, skaper tolkningsproblemer. Disse er redegjort for og diskutert i artikkel 1 (jfr. hovedavsnitt 11). Det er regnet med at bruken av standardiserte trykte sykelighetslister somkomi bruk fra 1868, gjorde at legenes rapporteringer ble mer sammenlignbare. Materialet fra Telemark viser likevel at flere leger fortsatte sin tidligere praksis med håndskrevne lister et godt stykke utover i 1870-årene. Tross disse problem og innvendinger er denne kilden likevel kanskje den eneste som gir en noenlunde rimelig oppfatning av sykelighet i eldre tider, særlig etter 1870, i tillegg til dødelighetstallene. Ved å studere disse forholdene på lokalt nivå kan usikkerhetene ved det kvantitative materialet utfylles med distriktslegenes skriftlige kommentarer.

Dødsårsakstatistikken i Norge på 1800-tallet er svært mangelfull.* Backer 1961. De norske distriktslegenes årlige dødsårsakslister inneholder som regel en lav prosent av det totale antall dødsfall, og dettematerialet har derfor ikke vært inngående studert. Men unntak finnes. I Kragerø legedistrikt er dødsårsaksregistreringene tilnærmet fullstendige i 1870-årene. Det er derfor i dette distriktet mulig å se på forskjeller i dødsårsakene mellom Kragerø by og Kragerø landdistrikt (Skåtø, Sannidal, Drangedal). Dette vil kunne kaste lys over dødsårsaksforskjeller mellom by og land og er benyttet i artikkel 2. En sammenligningmed et av de indre distriktene, f.eks. Tinn, ville hatt stor interesse, men registreringen er dessverre ikke like god her. Gruppering av de ca. 90 dødsårsakene på de standardiserte dødsårsakslistene er nødvendig, slik det er gjort på tilsvarende måte som for svensk materiale av denne type.^{* Edvinsson 1992, Nilsson 1994.}